Etiketter

Vistaselva (Sverige)

Som kjent var jeg en snartur i Sverige i starten av sommerferien, grunnet kjipt gråvær hjemme. På tur hjemover møtte vi Villmarkens (påståtte) Sønn i Kiruna, på tur motsatt vei. Vi ble enige om å ta oss en tur oppover Vistas-elva, fra Nikkaluokta. Da vi kom fram til Nikkaluokta, tok vinden seg litt opp - motvind. Hurraaa... Not. Men sol var det, og varmt nok. Vind holder også mygga unna - fikk vi erfare.
("Värsta myggår i manns minne", som han sa gamlingen som kom inn i villmarksbutikken i Kiruna... Det kan vi sikkert tro på.)

Da vi kom utpå merket vi kjapt at det var minst like mye vind som det virket på land. Det ble bare ikke de store bølgene av det der på elva. Første karen padlet av gårde i plastbaljen sin, mens vi i kjappbåtklubben tok et kjapt særmøte ved bredden.

Vi ble raskt enige om at dette egentlig ikke var helt forsvarlig i de kajakkene vi padlet med i de forholdene - dersom noe skjedde ville vi ikke ha sjans til å snu og hjelpe den andre før vedkommende var gjennom brua og langt uti innsjøen... Folkene som nettopp hadde kommet ned med motorbåt (ni kommer å drunkna i dom der båterna!) sa det var like mye vind hele veien opp.

Imidlertid hadde vi ikke helt lyst til å tro på det, vi så jo at det kom en sving om ikke så lenge. Så vi holdt oss nært bredden og hverandre, og padlet fram for å se hvordan det var der. Ellers egentlig ganske forberedt på å snu.

Heldigvis var det slett ikke like ille hele veien oppover. Som vi kan se her er elva såpass lav i forhold til terrenget, at man får litt le fra elvebredden. Nokså tungt når man fikk vinden rett imot (vi oppdaget jo da vi padlet nedover igjen, at vi må ha hatt en del motstraum også, mer enn vi kanskje trodde), men ellers kunne man padle på den siden det var minst vind.

Disse fulgte litt samme prinsippet, men det tror jeg mest var for å bli lagt minst mulig merke til. Vi så dem likevel. Krikkand? Eller en svenskand?

Fint var det hele veien, til tross or vinden. Sola var jo der. Noen steder måtte vi unngå trær som hadde ramlet ned i/over elva, men ellers var det ganske lite i vannet. Bare sand, og noen steder sivlignende greier.

Det så ellers ganske så likt ut, oppover. Dette virker å være et sånt myrområde, hvor elva vasker seg ut og slynger seg nedover innimellom, inn her og der. Og så er det sandbunn. Sidene er ganske høye, ikke barebare å komme seg i land den første drøye mila. Noen få steder går det an å snike seg i land på ei miniministrand, men ikke noe egnet sted for å sette opp telt f.eks.

Men her fant vi noe!!! Et tre med knuskkjuker på! Det må fotograferes!

Ja det må det, for de så sånn her kule ut - og den ene var kjempestor!

Vistas-idyll.

Hva mener du, "hvor er Vistas"? Her, vel. Den røde prikken til høyre er Nikkaluokta, en times tid fra Kiruna. Den røde prikken til venstre er Kebnekaise - fjellet man sikkert har hørt om. Elva ser man går nordnordvest fra Nikkaluokta, liksom slynger seg snirkelaktig oppover det grønne området. :) Nå er du med?

Noen steder var det avstikkersnirkler, og vi oppdaget nokså kjapt at kart og terreng ikke lenger stemte helt overens. Men det innebar egentlig bare at det var færre blindveier enn det så ut for, så det var ikke så farlig.

Etter ei drøy mils padling fant vi en fin leirplass. Her var det plass til både flere telt, og ei hengekøye. :)

Men, det var flere som syntes at dette var en fin plass! Blant annet den aller største elgen jeg noensinne akkurat ikke har sett! Den har føtter nokså nøyaktig størrelse 37. Vi så på busker og kratt at det var mye spist på av elg, det var også groper og tråkk rundt i området. Men ikke en elg å se.

Vel, elgene (så ut for å være en gjeng som holdt til der til vanlig, ja) hadde forlatt stedet, så vi slo oss til og spiste velfortjent middag.

Kveldslyset var fantastisk.

Jeg var litt spent på hva disse skyene ville bringe med seg, men. Gikk til køys hengende mellom to trær, og for første gang har det gynget skikkelig. Vinden var såpass at den fikk tak i meg, og svingte meg att og fram. Deilig. Jeg våknet midt på natta og hørte elg - det er jeg helt sikker på. Men sola sto rett imot, så jeg kunne ikke se noen elg. Men det hørtes ut som en stor hest som sto og gumlet lenger bort. Det må ha vært den store elgen. Det MÅ ha vært. Ergelig å ikke ha fått se den. Men jeg hørte den. Helt sikker. (Hvis det ikke rett og slett var en hest da, he he.)

Camp-idyll.

Det var like fint vær neste morgen, bare mindre vind. Den lille vinden som var, kom selvsagt ifra motsatt retning av dagen før - men vi skulle jo padle videre oppover, så det var ingen krise. Dessuten går jo strømmen nedover, så vi tenkte at det ville gå sånn cirka opp i opp. Dette var forresten en fin blomst på leirplassen. Vet ikke hva det er slags. Bortsett ifra den og allåkerbær (kvalifisert gjetting) var vegetasjonen såvidt jeg kunne se planter vi har her hjemme også.

Like bortafor campen fant vi ei større strand, som vi noterte oss for lunsjbruk på retur.

Lenger opp traff vi på de første steinene, og strømmen ble sakte sterkere. Enda litt lenger opp ble jeg tatt sideveis av strømmen da jeg skulle passere mellom to steiner, og ble slengt inn i en tredje.

Ikke lenge etterpå sa karbon-duoen stopp. Det ble merkbart smalere, sterkere straum og mer stein. Vi slo oss til for en kafferast.

Her for eksempel, er én Stein(-Evert).

 Elvebunnen var nå ikke lenger bare sand, men småstein.

Artig med tørrdrakt, kaffepause i elva. Nå var vi klare for nedturen - som vi regnet med kom til å bli en opptur. Medstraums!!!

På tur nedover igjen la vi merke til et sted hvor det tydelig pleide å gå folk i land nokså ofte. Vi ble så klart nysgjerrige, men det var ikke bare å komme seg i land. Jeg ble imidlertid blå for en plumpeuti-film, alle kom seg vel både opp og ned igjen. Ikke så stilfullt akkurat, men det funket.

På land fant vi ei koie, sannsynligvis ei jaktbu. Bortpå myra var en påle med sikkert saltstein på. Helt tydelig pleier det å være elg i dette området også. Mener Stein-Evert sa noe om at det skulle være en veldig tett elgbestand her i området, det kan jeg godt tro på. Det var mye god elgmat der.

Åkerbærblomst? Jeg tror det.

Stein tar farvel med stein. Dette var den siste store steinen på nedoverturen, til vi var helt nede.

Lunsjen ble på planlagt plass. Det så ikke helt for jævlig ut her, akkurat.

Men det må da være tørt for gress å vokse i den der sanden, stakkar.

Den her så jo noget suspekt ut, men den var litt kul også. Så ikke helt ut til å kunne fly, egentlig. Eller så var den bare feig, og lot som den var død istedenfor.

Lunsjen var god! Rester fra gårdagens. Restemat tror jeg er det beste jeg vet, for det er så enkelt.

Men om gresset hadde det tørt... SOPP! I sanden! Det var massevis av disse. De må da være noe sinnsforvirret som vokser der? Hæ?

Som nevnt før var det her og der små innsmett som man måtte sjekke. Da vi padlet ifra pauseplassen så jeg et sånt innsmett, og tok retning den veien. Akkurat i åpningen så jeg det første tegn til liv i elva! En fisk!!! På hele turen så vi (v/meg) én fisk. Vi var blitt fortalt at det mest bare var gjedde her, og det stemmer sikkert. Da har jeg antagelig sett mitt livs første gjedde. (Den forsvant så fort at jeg rakk egentlig bare å konstatere at det var en fisk.)

Dette er det verste j@vla mygghølet jeg har vært i! For noe forbasket svinmakt!

"Men i ett tilfelle ble det bantes på mygag mer enn æ har hørt på lenge. Men da var mygga også inteeeeeens!" skriver Villmarkens (påståtte) Sønn i sin blogg, jeg mistenker at det kan ha vært jeg som sto for den banningen her...

Ja for det var helt jævlig straks vi kom i vindstilla. Helt vilt. Vi var i land her for å se utsikten fra et sånt elgspeidetårn (går jeg ut ifra det var), og de mannfolkene skulle jo ALT mulig mens de var på land, til slutt bare dro jeg. Så ble jeg fanden meg sittende fast uti sumpen der, og fandens tippoldemor.

Vel, banningen var et klart hint som noen forsto, jeg fikk hjelp til å komme meg løs og vi dro videre nedover. Det var flere perler her og der, vi fikk sett ender på nært hold spille skadet og kule greier.

Så kom vi omsider ned til brua der vi startet turen ifra, og eventyret var over.

Men frosken ble ikke til noe prins, den var bare blindpassasjer i kajakken til Stein-Evert.

En tur til Vistaselva kan absolutt anbefales, det var kult. Vil man se flere bilder kan man ta en titt i bloggen til Villmarkens (påståtte) Sønn HER. Takker for en kjempeidé og invitasjon til å være med på denne turen. Et svensk, lite eventyr.

6 kommentarer:

  1. Levende og flott fortelling/skildring fra turen.
    Herlig tur som anbefales varmt.
    Turen gjentas gjerne, må være fantastisk der i høstfarger.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk, det er jo godt at de andre som var med synes det var litt av samme turen. ;) Har også tro på fine høstfarger der, du får ta masse bilder hvis du tar turen.

      Slett
  2. Fina bilder och inspererande tur

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for fin tilbakemelding. :) Hyggelig at det også er svensker innom bloggen. :)

      Slett
  3. Härligt att ni kom iväg!

    Mygg var det gott om, framförallt på kvällarna kom de små eländena fram.
    Det var akkurat en jakthytte ni hittade, jag känner en av ägarna. Det är mycket älg i dessa marker.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, det var en herlig tur. :) Litt ergelig å ikke få sett en eneste elg når det tydeligvis er mange i området, men. Kanskje man drar tilbake og får sett en (eller flere) da. :) Flott område å dra på tur i, det er sikkert.

      Slett

Kommentar - ja takk! :)