Første tur 2015 - Finnøya

Akkurat for tidlig til å kunne se sola fra havflata i Bø, men det lå skyer i veien uansett. Det var uansett godt å se at jo, den er nok der ennå og kommer nok tilbake i år også. Hurra!

Jeg brukte to timer på å bestemme meg for å padle. I tillegg til tidligere nevnte motivasjonssvikt, så var det minusgrader, og om skydekket ville flytte på seg så kunne det bli mulig å se sola om man gikk seg opp i fjellet. Skydekket gikk imidlertid feil vei i så måte. Men med så fine farger på himmelen var det for galt å sitte inne, så jeg satte meg i kajakken for en liten tur i hvert fall. Kjølig, ja.

Det blåste laber og til tider frisk bris. Hjemme var det seks-sju minusgrader, men utpå havet bare tre-fire. I den grad man kan si "bare" når det er mer enn ti effektive minus… Her er jeg i land på en holme for å måle - det stemte bra med mine gjetninger.

Skal du dét, i dag, spurte opphavet da jeg sto klar for padling og snakket om rulling. Jeg svarte som så at hvis jeg ikke kunne dét i dag, så hadde jeg da ikke noe på havet å gjøre heller. Men det skal innrømmes at det var litt gruing...

Kaldt ja! Svinkaldt.

Jeg var for en gangs skyld i land flere ganger. Når det er kaldt gjør jeg helst ikke det, synes man fryser aller mest på land - for ikke å snakke om når man setter seg i kajakken igjen og skal sette på spruttrekk og sånt med kalde fingre. Men jeg oppdaget at jeg hadde selskap av en motorbåt, så jeg tok fram lyset også.

Ei bittelita strand jeg ikke visste om fra før. Jeg var forøvrig godt påkledd, med både neoprenhette og Lowe Alpine lue. Og hansker på fingrene, samt muffer. Likevel hadde jeg neglesprett deler av tiden. *Hutre*

Dette så imidlertid enda kaldere ut! Bare å stå i ro på en båt og sveive på ei fiskestang. At de orket! Men de fikk fisk - ja, det de fikk på kroken mens jeg var innom var ikke mye å skryte av - den var på størrelsen med pilken den hadde gått seg på… (Som heller ikke var av de største.) Men de løftet opp en skrytetorsk, og den var helt ok størrelse på, så de fikk seg nok ei kokning.

De lurte på om ikke jeg var redd bølgene - det var kanskje derfor de lå innpå bakom øyene her og fisket selv… Det spurte jeg ikke om. Bare svarte uforstående nei og ristet på hodet og padlet videre. Bølger, jaja. Sikkert plagsomt i denslags båt, men.

Jeg padlet videre rundt Finnøya. Først så jeg to ørner høyt oppe langt borte, og angret litt på at jeg ikke hadde bedt om å få den lille fisken. Da kunne jeg kastet den til dem. Men det viste seg at det faktisk ikke var nødvendig for å få se ørna nært. 

Plutselig kom det nemlig seilende ei ørn på motvinden, like bortenfor meg. 20–30 meter lenger bort, kanskje 5 m over havet. Den så bebreidende på meg og lurte på hvor i svingende jeg ble av helgen før. Får vel ta den til etterretning.

Så fant jeg dingsen på bildet. Den var jo fin. Men den var ikke så helt enkel å få med seg!

Særlig fordi jeg nå var kommet rundt til yttersiden av øya etterhvert. I enden av pinnen var det noe svintunge greier, så den la jeg på spruttrekket. Og så lå selve blåsa utenfor. I plaskebølger. Jeg måtte padle liggende framover, for å holde det svintunge fast. Synd jeg ikke hadde Goproen på baugen mot meg, men den var helt flatt batteri på fordi det var så kaldt. (Den var egentlig fullt oppladet, men hadde ligget i bilen over natta…)

Jeg nøyde meg med å flytte den til et sted jeg lett kunne finne tilbake til, en dag det ikke ser ut som på bildet under. Så padlet jeg bort til Buøyene for å ta et oppgjør med januarrulla. Med superstramt neoprentrekk (minusgrader), hansker på nevene og null kniv i vesten var det ikke helt ideelt - jeg merket allerede før jeg prøvde at jeg var anspent og nervøs.

Jeg gikk rundt, og tenkte «Nå må jeg ikke la meg stresse». Men kjente kjapt at åra begynte å dykke på samme vis som sist. Det var bare å komme seg løs mens det gikk. Det var såpass vanskelig at jeg faktisk slapp åra for å få bruke begge hender skikkelig, så det var nok lurt.

Men dritt - da hadde den mislyktes igjen. Det var kjølig i vannet, men det var jo bare én ting å gjøre for å få orden på dette - reentry og rulle. Så det gjorde jeg. D@ven det var kaldt, men det gikk. Jeg padlet rett i land for å ringe etter sjåføren.

På Iphonen var det som forsåvidt ventet et temperaturmål på skjermen, og beskjed om å kjøle ned (!) telefonen før videre bruk. Det er visst med telefoner som med folk, at de blir litt forvirret når de er nedkjølt…

Det var jo fine greier, for da fikk jeg testet ut hvordan det hadde vært om jeg hadde havnet i trøbbel, gått rundt og ut i vannet og så sitte på land en stund. Telefonen varmet jeg i armhulen mens jeg småsprang att og fram for å holde varmen. Plutselig virket den igjen, og jeg fikk ringt.

Her er ruta fra turen. Opphavet fikk nemlig til å få tracket over til sin datamaskin, det er faktisk mulig at han klarte å fikse den. Håper det. Jeg svirret som vi ser bare litt hit og dit etter innfallsmetoden, men da jeg kom på land hadde jeg faktisk padlet en mil. Det var dobbelt så langt som det jeg gjettet på selv, det er ikke verst. Ja altså, det var jo dårlig gjetting - men formen kan jo ikke være blitt så elendig ennå, når ei mil føles som ei halv.

- Det er rett og slett svinkaldt når det er minusgrader, og vinden gjør det betydelig verre. Selv om jeg en del ganger i løpet av vinteren tester å være i havet med realistisk påkledning, så blir jeg nesten like overrasket hver gang over at det er SÅ kaldt. Veldig viktig realitetssjekk.

Det er rett og slett ikke rart at folk psyker helt ut når de havner i vannet, om man ikke har testet det. Da kan jeg ikke skjønne annet enn at man må få passelig sjokk.