Skjervøyan

En uke etter hjernerystelsen, og jeg begynte å bli sånn høvelig meg selv igjen. Litt gråvær og ikke helt i slag ennå, men med sjåfør virket det som en god plan med en rolig, kort tur til Skjervøyan. Dessverre ble det ikke flere med enn meg og Bent – men det gikk hvitt på fjorden ved flyplassen så folk ble kanskje skremt fra det?

Sjåføren himself med Hadseløya i bakgrunnen.

Jeg hadde omsider tatt med fiskestanga OG montert den ihop og skulle slenge ut en sluk til sjøørreten underveis. Stanga kom til kajakken i fjæra, så knakk den. Så det ble ikke mer ørret med stang en det har vært uten stang. Stang ut, altså.

Første delen ut fra Vik er en litt småkjedelig transportetappe. Såpass i le for vind og bølger at det hadde gått greit for de fleste å være med på. Akkurat her ville vi nok gått litt lenger ifra om vi hadde nybegynnere med. Det ante oss at det ville være godt med liv i havet på yttersia av øyene, for det er sjelden det bryter så godt her når vi er på tur. Men så er det jo lenge siden vi har hatt bølgetur hit, også.

Vi tok turen ut forbi øyene, og her var det liv ja. Når horisonten stadig blir borte i fem–seks sekunder, så bygger det seg godt opp enkelte steder. Rotesjø blir gøy. Noen stilte spørsmål ved om jeg faktisk stoppet og tok bilder der bak, men jeg skjønte ikke helt problemet... Jeg satt jo i en Nordkapp!

Padler til høyre. Sint-brott til venstre. Brølte godt fra seg. Vi lot den være i fred.

Så surfet vi inn bak øyene igjen, for å sjekke Ti på Skjæret-posten som er plassert på Lille Skjervøya. (Lille til venstre, store til høyre.)

Her avsløres altså en liten hemmelighet. Dette blir sannsynligvis en av postene på Ti på Skjæret i Vesterålen i år. Den lille hvite flekken oppi steinene er kassen som ble satt opp i fjor, da det het Ti på Bølgan. Den får stå, sånn at folk kan skrive seg inn i boka med en hilsen. Men vi satser i år på bilder som dokumentasjon for turmålene, sånn som dette. Bents besøk er nå dokumentert med strand og boks på bildet.

- Og så jeg, strand, meg og boks på bilde. Check.

Vi satser jo på sporløs ferdsel og bilder i år, men venter litt med å samle inn boksene som allerede er satt ut. Det er ikke så mange det er snakk om – og jeg har faktisk ikke plass til den i kajakken, heller.

Så tok vi en tur i land på Store-Skjervøya for en skikkelig pause. Vi hadde nemlig et viktig ærend her, for padleklubben. Her ser vi innover mot Vik, Holmsnes og Stokmarknes.

Lengst bort på stranda hekker ternene om sommeren, men de er visst ikke blant de trekkfuglene som har kommet ennå. De trekker aller lengst av alle, så det tar vel sin tid å fly hele den veien.

Nuvel, vi gikk opp på øya for å se om vi fant noen av innbyggerne. Og joda, der holdt Myriam på med våronna i hagen, så vi fikk utført ærendet vårt. Ærendet var å høre om hun kunne tenke seg å ta imot besøk av padleklubben i løpet av sommeren. Sommerish, i hvert fall. Vi har jo vært innom et par ganger før, men da har det vært mer på impuls. Dermed har ikke folk visst om muligheten på forhånd.

Men nå blir det antagelig mulig å melde seg på en sånn tur. Myriam var nemlig ikke bare positiv til besøk, men i tillegg til at vi (mot en liten avgift så klart) får besøke galleriet, og så får vi en liten leksjon i yoga også. Det blir vel greier! Så gjelder det bare å finne et tidspunkt som passer, det kan bli verre.

Hadde jeg hatt et kulere kamera kunne jeg forresten tatt bilde av 8 haveller som vi traff på turen. Men det funker jo ikke med dette vanntette kameraet. Selv her blir det jo bare grums - her er det altså Ti på Skjæret-posten jeg skulle ta avstandsbilde av. Avstand ble det i hvert fall...

Vi så noe gult, stort i fjæra, men det var heller ikke denne gangen en av disse gassflaskene som reker i land overalt. Og like greit var vel dét.

En fin og grei tur, sett bort fra den døde fiskestangen. Jeg må få meg ny.