Etiketter

Anda–Skipssanden

Lene og jeg var på en eventyrtur utenfor Stø i Øksnes. I forrige episode padlet vi ut til Anda fyr, som har stått på lista mi i flere år. Men det er ikke et sted jeg vil padle til alene, heller ikke i hvilket som helst vær. Jeg har tidligere vært kjørende ut til Stø for å padle nettopp hit, men latt det være på grunn av pågrensenvær og dårlig dagsform. Men som vi ser – Lene og jeg hadde fullklaff. Episoden med turen fra Skipssanden og ut finner du HER. Nå skal vi utforske øya mer, og padle i retur. 

En ting man må være veldig obs på, og mye av grunnen til at det er forbudt å gå i land her i det hele tatt om sommeren, er dette her. Lundeganger. Lundefuglen har perforert hele øya, det er ikke så pass som en skikkelig sti å gå opp til fyret. Her må man vokte hvert et steg man tar, for ikke å ødelegge for fuglene.

Ingen hjemme. Da vi var her var de fleste lundene forlatt, men en og annen var litt seint ute og fløy til og fra reiret fremdeles, så vi. Det må være en mektig opplevelse å være her ute i hekkesesongen. Men det er stort sett bare forskere forunt.

Flott utsikt, og mange forskjellige planter.

Foto: Stein-Evert Pettersen
Mens vi var ute på Anda, gikk en padlekompis Dronningruta, og tok dette bildet. Klarer ikke helt å se oss på bildet, men det er ikke umulig at vi er på land et sted, eller noen knøtteprikker på havet.

Denne her vet jeg hva er! Det har jeg sett på sakte-tv på NRK fra fuglefjellet. Det er en sånn som forskerne bruker for å fange fugler med. Artig å få sett på ordentlig.

Kul trapp. Sånn gjør man det for å få brukt restene av gulvbelegg fra første og andre etasje… Annet hvert trinn i trappa. Luringer.

Tenk å sitte her i en storm da, når storhavet peiser på rett fra vest!

Det er nok bra dreis fra nord også.

Sløke?

Selv om det er fint her ute, så kan vi ikke bli hele dagen. Vi rusler nedover mot kajakkparkeringen, og ser hva vi finner på veien.

For eksempel fant vi denne tua, som klorer seg fast på berget.

Og denne her syntes jeg var stilig, omkranset av blomster.

En liten ekstrapause før vi går helt ned. Allmektig fint her ute.

Denne var tom. Krykkje-egg, eller? Småmåse?

Bare så du vet det. (Håper ikke sjøfugl kan lese, da kan det nesten misforstås. Ikke lov for hekkende sjøfugl å stige i land… Det ville jo være synd.)

Taket på «naustet». Dekorativt, men antagelig ikke helt tett, såvidt jeg kan gjette.

I siste pausen fant vi også svaret på den mystiske fuglen som hylte. Vi syntes det hørtes ut som en rovfugl, men lokaliserte etter hvert lyden til å komme fra havet. Fra disse tre, mørke fuglene. Det er da definitivt lomvi? Spesiell lyd den har. Når jeg søker på lomvi og lyd er det ikke den lyden jeg får opp, men jeg har klart å finne et klipp der jeg hører noe lignende. Så det er nok den. Nesten litt spooky, den lyden. 

Om man skulle være i tvil ennå – alt av fugl er freda!!!

Nede ved kajakkparkeringen var alt i skjønneste orden. Flo var ikke så langt unna kajakkene etter hvert, ganske praktisk. 

Det var bare å kle seg om og ta fatt på returen. Som vi kan se har vi gått i land helt på baksiden i ei lita vik. Retningen på bølgene og draget var nok i dag på det aller mest gunstige.

Men selv i kajakkene var det mer å utforske. Krykkjene holdt jo til i berget tett ved, og så måtte jeg ta bilde av en mistenkelig sak. Lignet på fjæreplytt, men samtidig ikke helt lik. Det viste seg å være en ungfugl, rett og slett. Tøft, da har jeg lært hvordan dét ser ut.

Ingen sure miner selv om vi skulle på retur. Denne turen kan man leve en stund på, gliset satt lenge.

Dessuten var det fremdeles fint.

Her er det jo perfekt for en padler å gå i land? Ikke helt, nei. Det var noe risky opplegg også med større båt, så det ut for.

Klar for retur?

Yes! Heldigvis var det kommet ørsmå vindbølger på overflaten, sånn at overfarten gikk mentalt enklere. Det går kjappere når det «skjer ting» ved baugen.

Vi padlet inn mot Langenes, for å snirkle litt mellom holmene bortover til campen. På en av dem fant vi en liten strand. Kjekt å vite om til senere turer. 

Vi fant ut at vi skulle ta en tur bortover og se etter sel der jeg vet det har vært selkoloni før.

Underveis prøvde jeg fiskelykken, med blandet hell. Fisk fikk jeg, flere om gangen (jaaada, jeg har glemt å kutte noen kroker. Ikke lurt å ha mange.) – men alle var så definitivt under minstemålet. Ikke at jeg aner hva minstemålet er, men disse var så små at det ikke var tvil... Men flere ble ødelagt, med krok i øyne osv, så jeg måtte knerte dem likevel.

Jeg ga nokså kjapt opp fiskeprosjektet, det ble jo bare småfisk. Det er begrenset hvor mye smått man er interessert i, selv om det kan være kjekt å ha et par i tilfelle det kommer ei interessert ørn forbi.

Foto: Stein-Evert Pettersen
Her i området befinner vi oss nå, ytterst i holmene. Plutselig kjenner jeg telefonen vibrerer i vestlommen – hvem i all verden ringer nå, når jeg er på havet? Stein-Evert, sto det på displayet. Men han er jo på fjellet? Dette må være alvorlig viktig, så jeg prioriterte å svare.

– Ja?
«Kan dokker padle litt fra hverandre?»

– Jaha?
«Æ ska ta bilde.»
– Ok.
Foto: Stein-Evert Pettersen
Resultatet ble da slett ikke verst?

Da vi kom ut til selkolonien var det lite liv der. Men jeg kom på at her var jeg jo faktisk i fjor på denne tiden. Jeg var bare ikke helt klar over det, for den gang kom vi fra Nyksund, så det ble en helt annen vei. Men jeg kjente igjen et par skjær som jeg fikk noen lekebølger på.

Lite sel (vi så vel et selhode, bare), men vi traff på en måke som hadde sagt takk for seg. Stakkar. Det er ikke alltid det går bra.

Vi snirklet inn mellom noen holmer og blindveikanaler med veldig mye å se på i fjæresonen. Og en haug med blå (og vanlige) brennmaneter! Men så returnerte vi til camp. Det var snart på tide med middag, nå hadde vi vært ganske mange timer på tur.

Heldigvis hadde jeg husket smør, krydder var det verre med. Men sei er godt, så jeg stekte dem likevel. Litt porr med å unngå bein, men ellers en utmerket forrett til middag.

Kvelden tegnet til å bli like flott som dagen før. Men vårt spisested lå jammen i skyggen!

Teltene sto for øvrig fortsatt, selv om de hadde stått alene tett ved en ganske trafikkert sti. Innholdet var også på plass.

Vi nøt solnedgangen mens Dronningrute-traskere kom forbi, sikkert på slutten av turen sin.

Lene forbannet seg på at hun skulle ha bål, og trålet stranden for det som fantes av bålrester og småved. Sannelig fikk hun fyrt seg et bål! Den kunsten kan hun åpenbart. Å få med både bål, Lene og solnedgang i samme bildet var også en kunst, som jeg ikke helt fikset like bra som hun fikset bål.

Fraktebåt i solnedgang. (Nå begynner man å gå tom for varianter snart?)

Nydelig kveld, og enda hadde vi en søndag til gode. Vi følte vi hadde god flyt, og la oss med god tro på en tur til Nyksund for fiskesuppe dagen etter. Den som leser får se.

Har du ikke lest Lenes blogg om samme turen, kan du gjøre det HER.

4 kommentarer:

  1. Stein-Evert har lyckats få till en fin komposition av bilden på er med hjälp av fjärrkontrollen! Dina bilder är bra även utan en sådan...

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, jeg tror han syntes fjernstyringen fungerte bra. :)

      Slett
  2. Jammensant ser det ut som turen fortsatt var bra, uten meg vandrende over skoggrensen. Lysta til å padle var der, men jeg fikk jo en herlig tur dagen derpå. :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja turen var strålende, ingen tvil om det. En dag tar jeg kanskje turen over fjellene også, men det er så flott å ta den på vannet at jeg prioriterer det først. :)

      Slett

Kommentar - ja takk! :)