Etiketter

Skipssanden–Nyksund–Stø: Topp avslutning på helgen

Lene og jeg hadde så langt hatt en flott helg. Fredagskvelden (HER) var flott, turen til Anda (HER) likeså, og returen tilbake med snirkling og fisking var også fin (HER). Søndag var planen en tur til Nyksund, dersom været tillot det – som bildet avslører så gikk det bra.

Det så ikke helt bra ut om morgenen da jeg kikket ut av teltåpningen. Tåka hadde kommet. Men havet lå flatt, så det burde være muligheter for padling likevel. Jeg hadde bare håpet på blå himmel også.

Tåka trakk seg ganske tidlig opp, så vi hadde god sikt utover havet likevel.

Stein-Evert hadde jo gått Dronningruta dagen før, og vi hadde sendt melding om kvelden at han måtte gjerne slenge seg med oss søndag hvis han ville. Jammen dukket han opp om morran, før vi egentlig var helt stått opp. Det vil si, stått opp var kanskje det eneste vi var, pakket var vi definitivt ikke.

Det var gode muligheter for imellomsnirkling og terping på styretak og denslags. Det var slett ikke dumt å øve på med lastet kajakk, jeg merket kjapt at det var en stund siden. Det tok jo år og dag før den reagerte, i forhold til når man padler med kajakken tom…

Gapahuken på Enge. Det var såpass kort hit at vi gadd ikke å gå i land, men det var artig å ha fått sett denne omsider. Ikke minst funnet ut presist hvor det er den ligger hen. Vi fant for øvrig ut at her er drivved nok til hur store bål som helst! Vi kunne absolutt ha fyrt et stort bål dagen før, om vi hadde dratt på en liten ved-ekspedisjon. Da vet vi det til neste gang.


«Folkens! Æ har funne eksklusiv tang! Den e spiselig!»
Søl er en bladformet rødalge, som jeg har fått snusen i skal være ganske fjong og eksklusiv blant de som er interessert i sånt. Forbausende lett å få disse andre til å smake!

Den slo kanskje best an som underholdning, for direkte godt var det ikke. Ettersmaken var – rar. Men så er det vel ikke akkurat rett fra havet til kjeften den er best til bruk heller, tror jeg. Hadde jeg vært i nød skulle jeg nok klart å spise litt sånn.

Blåskjellhjerte på stein var litt stilig. Dessverre såpass overskyet at kamera ikke helt ville være med, men.

Foto: Lene Gjelsvik
Lene har lagt dette bildet i bloggen (HER) sin. Et passelig plask ved siden av Stein-Evert som padlet i front her. Hva det var?

Svaret finner du ved å legge sammen den gule kula og gliset i dette bildet som er tatt kort tid etter selve plasket.

Bak denne morenen ligger Langvadalsvatnan. På kanten her så vi en rekke vandrere som gikk Dronningruta. De var ikke riktig like heldige med været som Stein-Evert sitt følge var dagen før.

Bittelitt drag i sjøen, men det var ikke rare greiene i dag heller. Du snakker om rolig helg på havet på yttersiden!

Ikke så mye mer å utforske her, så vi tok sikte på odden og fulgte berget der noen dristige sauer holdt til, videre bortover.

– HOI!!! En blå brennmanet – denne er stor!

Finere sett ovenfra kanskje?

Det er ikke helt enkelt å fotografere maneter. De har det med å flytte seg feil vei, for høyt eller for dypt i vannet, og så reker jo kajakken litt også.

Her på tvers. De er ganske kule?

Artig med maneter i Trollvika, men nå begynner Nyksund å friste mer, så vi padler videre.

Men – så lysende Stein-Evert har blitt? Sitter han i sola?

Ja, vi har rett og slett svinflaks. Idet vi nærmer oss Nyksund begynner sola å bryte gjennom tåka. Attpåtil er tungsjøen fra en sånn retning og så lite at vi kan padle gjennom denne kanalen. Det har jeg aldri kunnet før. Litt mer fjære sjø, så hadde det ligget stein i veien også.

Nyksund i sikte! Det er noe eget ved å runde her fra periferien, og vips så ligger det et lite sted her, med restauranter og gallerier.

Her skal vi snart sitte! Ekspedisjonen anbefales, uansett om man kommer hit med bil eller kajakk. Maten er god, og nå har de fått god plass på uterestauranten også. Det var her jeg lærte å like fiskesuppe – den er god.

Denne siden av værret er nå finest, med bryggene som ligger slik på rekke. Noen uker senere var det marked her, det blir en egen stemning i slike omgivelser.

Foto: Stein-Evert Pettersen
Det var kommet på plass mer flytebrygge siden sist, innerst i vågen. Den var utmerket til å gå i land på, men som jeg i grunnen har ventet, så måtte jo tauet på håndtaket foran på kajakken slites før eller siden. Det er så skarpe kanter at det gnages av. Så akkurat da jeg var i ferd med å dra den opp og få tyngdepunkter på land, røk det, og kajakken endte på hodet på havet. (Selvsagt med dagsluka åpen, så den ble det masse vann i.)

Det var nå så, verre var at jeg fikk en skikkelig smell på den ene fingeren – hvordan nå dét har skjedd. Heldigvis har restauranter is, så det ble nok ikke så ille som det kunne blitt.

Det klarnet stadig mer opp, og vi satte oss ute på kaia når vi skulle spise middag. Dette var rett og slett det beste jeg har smakt på lenge. Herlige kombinasjoner.

Noen spanderte sågar på seg ei utepils! Årets første og sikkert eneste for min del. (Bare ei da. Fyllepadler ikke.) Og ja, vi hadde samme kamera alle tre – til og med samme fargen. Kanskje ikke så rart vi byttet litt på hvem sine vi tok med – selv om noen gjorde det med vilje, he he.

Desserten var også kjempegod, jeg satset på creme brulee. Den rare guffen på bildet er imidlertid brunost-is! Det smakte brunost, eller kanskje mer prim. Mer artig enn godt, men ikke stygt i hvert fall.

Etter middag var vi stappmette, men tok en liten rusletur i værret. Her et lite innslag fra den nye kiosken.

Sånn kan man også si det.

Vi var også en tur innom Holmvik Brygge og galleriet ytterst i værret. Kjøpte meg nok et fiskesmykke der, men klarte å stå imot det dyre smykket med spekkhoggertann. Selv om det nok er verdt pengene, så bruker jeg alt for sjelden smykker til å kjøpe det, fornuftig sett.

Vi måtte jo svinge en tur innom disse krokete pålene. Hva er det som har stått her en gang, tro?

Vi kom snart inn under skyene igjen, men det gjorde ingenting. Turen var så langt i pluss allerede, at det var mye å gå på.

Litt mer bølger på retur, men ikke noe å snakke om.

Vi snirklet litt imellom holmene på retur, der fikk jeg sett disse i aksjon når de er under vann. Artig, men ikke helt enkelt å ta bilde av – de var lynkjappe.

Solnedgangen ble ikke like spektakulær som kveldene før, men litt fint lys ble det.

Ser du ansiktet med nesegrevet?

Tilbake på Stø lå Viljar til kai. Den er kul, men den ble lavere og lavere bakover så jeg padlet ikke under likevel.

Flott tur, flott helg, her må jeg padle oftere. Enkelt og greit. Fingeren går det for øvrig bedre med, selv om den ennå flere uker etterpå ikke er blitt helt bra.

3 kommentarer:

  1. Fin tur var det. Nydelig mat. Stort plask ved siden av meg....æ skvatt!!
    Trivelig tur og fint område. Drar gjerne tilbake dit.

    SvarSlett
  2. Fin tur var det. Nydelig mat. Stort plask ved siden av meg....æ skvatt!!
    Trivelig tur og fint område. Drar gjerne tilbake dit.

    SvarSlett
    Svar
    1. Hi hi hi. Vi kan godt fer tilbake, men kan ikkje garantere nytt plask.

      Slett

Kommentar - ja takk! :)