Koronapadling til Vik

I disse koronatider valgte jeg å padle hjemmefra sist søndag. Det var ikke dumt! Jeg hadde ikke padlet langt før det plutselig prustet like ved siden av meg. Det viste seg å være en liten niseflokk. Artig! Like før så jeg forresten ei ørn. Det skulle jeg få se flere av.

Dette her så ikke helt ut for å være gjort med vilje?

Nevnte jeg polart lavtrykk? Før jeg dro fikk jeg sms om at det skulle pågå et polart lavtrykk, men det var visst noen timer til det skulle ankomme. Flatt hav foreløpig. Her er jeg i Jektbogen, det er Verholmen som jeg pleier å padle korte turer til om vinteren som ligger bak båtene.

Men nå skulle jeg ikke på kort tur. Vi går straks inn i det lyseste halvåret igjen (HURRA!), så nå skulle jeg rett og slett på dagstur! Det mørke feltet litt til høyre for midten av bildet er furuene på Vikøya. Jeg tenkte meg dit, og Sandøya som ligger til høyre for den igjen. Sandøya er så lav, at den ikke vises på så lang avstand - mest bare en sandbanke, egentlig.

Det tar sin tid før jeg venner meg til at det er kommet vindmøller i utsikten i nabolaget.

Jeg tok korteste vei til Sandøya, så Vikøya ble passert på litt avstand. Jeg regnet med å padle innom den på turen tilbake, nemlig.

TJELD!!! Hurra! En hel gjeng! Men de holdt kjeft, de gjør ofte det med det samme de er kommet. Det er akkurat som de må ha litt varme for å få fart på stemmebåndene. Artig å se dem var det uansett, helt klart. Da er det vår! På et slags vis. Jo, jeg mener bestemt at nå tiner det under snøen også, ikke bare ovenfra. Ifølge primstaven skal jo det ha skjedd for straks en måned siden, men det var i helgen jeg mener å ha lagt merke til det, fysisk bevis liksom.

Hovedgrunnen til at jeg la turen innom Sandøya var at det til tider kan være mye sel her. Det håpet jeg å få se i dag. Eller, jeg hadde jo sett det flere ganger underveis allerede, men bare hoder som stakk opp. Jeg håpet kanskje noen ville ligge på skjær her. Niks.

Men akkurat idet jeg rundet øya, kom den mørke oteren opp av havet. Så la den seg flat her, hvor den tydeligvis møtte på en til. Den lyse laget en merkelig lyd som jeg ikke har hørt før. Om det var noe revir-markering, eller mer sjekketriks-typen, har jeg ikke peiling på. Hvor hen finner man ut sånt?

Jeg lå lenge, lenge og så på de to oterne. De brydde seg lite om meg, siden de var så opptatt av å stirre hverandre i senk. Men etter hvert padlet jeg bort til Vikøya. Her satt det som vanlig ørn, to stykker i dag.

Men hallo? Oter her også? Ja, ikke mindre enn tre stykker faktisk! Jeg synes det var veldig rart, for da var det totalt fem otere med under en kilometers avstand. Oteren har jo revir, som kan være ganske store? To eller kanskje alle disse tre så ut til å være unger, de var ikke så store. Men den ene var veldig opptatt av meg og fnøsing/fresing (litt usikker, i tilfelle det var sint fresing bakket jeg unna), så jeg syntes sånn sett at den virket som en mor. Men kanskje bare en overbeskyttende storebror? Uansett - veldig artig, jeg fikk sett veldig lenge på disse også, på ganske så kloss hold. Den ene hadde fanget seg ei flyndre, for øvrig.

En diger gjeng med fjæreplytt. De er her gjerne i slike flokker om vinteren, men nå drar de vel snart til Svalbard, eller hvor de skal om sommeren.

Ja, så klarte jeg å få saltvann på linsa, og det var ikke bare å få vekk. Dokumentasjonen av 10 på skjæret-posten ble litt blury, kan man si. Veldig synd, for jeg tok mange bilder som bare ble sånn her graut.

Nå slo jeg på hjelmkameraet, så litt bilder ble det likevel av resten av turen også. Jeg satte kursen videre mot Vikosen. Jo, så traff jeg på haveller! Først traff jeg ett enkelt par, men like før dette bildet traff jeg en hel flokk! De sirklet lenge rundt meg mens de sang, veldig koselig. Jeg liker haveller, og hadde faktisk tenkt tidlig på turen at nå var det sannelig lenge siden jeg hadde sett noen.

I Vikosen var det også kult! Her gikk det nemlig an å padle helt opp og over kanten, inn i elva. Der lå det is, så jeg kom ikke særlig langt – men likevel. Jeg kom over kanten – det tror jeg var første gang!

Dette ble bare middels kult bilde, men bedre enn det som ble helt blury.

Så var planen å følge land hjemover. Fortsatt blankstille, det der polare lavtrykket lot vente på seg.

Bak meg, mot Vikeidet, ble det etter hvert veldig flott himmel. Jeg måtte jevnlig snu meg for å få det med meg.

Her ved Jennestad handelssted. Her så jeg noe rart i vannet som jeg ikke fikk til å ta bilde av - det har jeg i ettertid fått greie på sannsynligvis var sjøstjernelarver. Tøft, aldri sett før.

Som sagt, det ble flott himmel etter hvert.

Ikke bare bakover, forresten. Det ble fin himmel foran også, med disse skyene som ble lyst opp rosa. Litt annen stil, men fint det også.

Båtene i Jektbogen.

Rett og slett en fantastisk, innholdsrik tur. Det var nok morsomme forhold på yttersia i dag med lite vind samtidig som det hadde vært kraftig sørvest kvelden før – men jeg angret likevel ikke et øyeblikk på at jeg padlet her i dag. En av de aller beste turene jeg har padlet hjemmefra, faktisk.