Lussepadling med stort plask

Det har vært blankstille sammenhengende i mange dager nå, noe som passet fint til en prøvepadling. Jeg har fått strenge og mindre strenge, men samstemte beskjeder om å ikke teste det alene nå i rekonvalesensfasen. Wenche var blant de som hadde meldt seg frivillig til å være med, så vi avtalte å møtes ved klubbnaustet på Luciadagen, for en lussepadling – i fraværet av lussekatter. Målet for turen hvis formen min tillot det var dette her – Hurtigrutemuseet, og vernebygget med Finnmarken. 

Ukevis på sykehus har gjort sitt med muskulaturen på flere vis, så for å slippe å løfte og bære kajakk alene hjemme, så skulle jeg teste den nye klubbkajakken i naustet. Men det viste det seg til min store overraskelse at jeg hadde en av mine egne oppbevart der! Da padlet jeg like gjerne den, og Wenche fikk naturligvis overta sjøsettelsen av den nye.

Det var mange teist å se i dag, vi så blant annet en som flere ganger fikk fisk i nebbet. Plutselig måtte jeg padle litt tilbake – var ikke det en fisk jeg så flytende i overflaten?

Jo, det var akkurat det jeg hadde sett. Den viste seg til og med å være liv i. Men den lå i overflata av en grunn, den var tydelig skadet. Jeg fant ikke noe å avlive den raskt med, så jeg måtte bare la naturen gå sin gang. Kniven jeg padler rundt med i vesten kom jeg på først i etterkant, og da fant jeg den ikke igjen. Jeg har fått beskjed om at det var en torskeyngel. Det er litt tart å tenke på at denne her ifølge Wikipedia kunne blitt opp til to meter lang og 60 kilo. Vet ikke helt om jeg tror på det, så rart er det.

Vi fulgte land bortover til Stokmarknes. Vi tok det veldig med ro, og da gikk det fint. I sentrum satte vi kursen mot hurtigbåten, for sist var jeg jo fotografen og padlet ikke under selv. Nå hadde jeg lyst til å gjøre det – da ble vi plutselig lagt merke til av folk på kaikanten. Det kommer kanskje ikke julepyntede kajakkpadlere forbi hver dag?

Foto: Wenche Edvardsen

Underpadling ble gjennomført, til og med fikk jeg bevismateriale. 

Nuvel, jeg måtte jo ta noen bilder selv også. Sånn kan det se ut når man padler gjennom undersiden.

Motsatt vei. 

Fotografen kom også padlende etter. Tenker det hadde ljomet passelig hvis den startet opp plutselig, men det var det liten fare for ettersom den nylig hadde kommet til kai.  

Jeg synes litt synd i Rødbrygga, som har fått dette hurtigrutemuseet hengende over seg på denne måten. Et skip på land ved siden av var jo sært nok, men dette ruvet et par hakk mer ja.

Men sett for seg selv, så blir vernebygget over gamle Finnmarken ganske kult da. 

Foto: Wenche Edvardsen

Her med lussepadler ved siden av, som illustrerer størrelsen på rutene. 

På innsiden ble det jobbet iherdig, selv om det var søndag. Ingen søndagsfred der, nei.

Det gikk høvelig bra å padle, sammenlignet med å gå tur i fjæra. Men samtidig kjente jeg at formen virkelig ikke er allverdens, så å padle rundt øya var utelukket selv om det ikke er så kjempemye lenger. Nei, vi krysset over og følger fjæra bortover på vei tilbake til naustet. Her har jeg akkurat sendt melding til Chipo om at vi snart ville komme forbi – mens jeg gjorde det, kom det et kjempeplask, like ved oss. PLASK!!!

Vi rakk dessverre ikke å se hva det var. Typisk for en sånn lyd ville vært en sel som kom opp og fikk seg en kraftig overraskelse overå se to lussenisser i kajakk. Ei nise for eksempel, den ville man antagelig hørt puste lenger bort først, når det er så stille som nå. 

Vi så nøye rundt oss og ventet en stund, men vi så ingenting komme opp i nærheten. Så da var det bare å padle videre, det var sikkert en sel slo vi oss nesten til ro med. 

Foto: Wenche Edvardsen

Sist jeg var her var jeg også fotograf og fikk ikke være med på bildet, så nå ble jeg tatt bilde av og dokumentert her også. Natt og Dag heter skulpturen. 

Da vi passerte båthavna så vi et bål i fjæra bortenfor der surfskipadlerne våre bor, og de som gikk rundt der minnet mistenkelig om flere av dem. Det var det sannelig også, og etter hvert kom også den siste. 

Foto: Chipo Tendeland

De hadde akkurat tenkt seg ut med båten for å se etter spekkhoggere, for det hadde noen observert på fjorden for ikke så lenge siden! Aha! Så klart det måtte være det som plasket ved oss! Jeg synes fortsatt det var rart vi ikke hørte spekkhoggerprust noe annet sted, verken før eller etter, men det er jo SÅ mye kulere å ha hørt en spekkhogger enn en sel plaske. Ja, det går vi for, helt klart!

Foto: Chipo Tendeland

Nuvel, Chipo, Fredrik og småpadlerne skulle som nevnt av gårde på spekkhoggersafari. Jeg var veldig fristet til å følge etter i kajakk, men etter diverse hint måtte jeg bare innse at det lureste nok helt klart var å følge tidligere plan om å padle tilbake til naustet. Det ble riktignok korteste turen jeg har padlet i uoverskuelig baktid, men skal man komme til hektene må man bare ta det med ro og ikke presse seg for langt. Selv om aktivitet også er bra, og anbefales. Det ville nok straffet seg denne gangen.

Vi droppet også å gå i land ved bålet, for på denne tiden av året er det vel ikke så mye kaldere å finne på når man padler enn å gå i land. Jeg gadd ikke ta frem fjellduken, rett og slett. Dessuten kunne det være greit å få pakket i bilen før det ble mørkt. 

Foto: Wenche Edvardsen

Som forventet var det fin farge på himmelen i sør, men skyene hadde lagt seg litt mer i veien enn jeg hadde håpet og sett for meg. Men det ble steike fint da jeg kjørte hjem, om ikke annet. 

Joda, jeg kan visst padle på gode dager. I hvert fall når det ikke trengs særlig med krefter. Jeg merket også godt at jeg padlet mest med armene, turte ikke bruke musklene i området som er bestrålt noe særlig. Jeg tok ikke desemberrulle heller, det blir litt for brå bevegelser til at jeg tror det er en god ide. Men kjempekorte turer går faktisk an i kajakk også. Mykere bevegelser enn å gå til fots er nok bra, kjentes det ut som. Dagen derpå bevitner samtidig at det var lurt å ikke padle lengre enn det. 

Takk for turen, den var etterlengtet!