Nesten Gjæva (nesten surfetur)

Dagens padletur begynte med et artig syn. Jeg hørte bilen til Remi kom for å hente meg og kajakken. Jeg gikk ut i gangen for å møte ham, og rakk akkurat å se det - hånden tar opp døra, i det samme ramlet det en stor klepp snø rett ned i hodet på Remi! Det ansiktsuttrykket var ubetalelig! :D

Planen var å kjøre med hans bil til Stokmarknes, padle (surfe, med vinden i ryggen) derifra og hit og så bruke min bil til Stokmarknes igjen. Hos meg var det helt stille på sundet, jeg tenkte det var flott for da fikk jeg en myk start og så kunne jeg venne meg gradvis til etterhvert som det blåste opp. (Meldinga i går sa det skulle bli stiv kuling 15, etterhvert sterk kuling 20)  Men allerede borte på andre siden av byen, der vi skulle sette min bil og padle til, var det smått hvitt utpå. Hmmm.

Fredrik og Chipo var heldigvis ikke klare ennå da vi kom dit, så vi ble proppet med nystekte greier med heimlaga kaviar (sjennialt!) og utmerket sjokoladekake. Ufor hos dem var det også stille, men vi hadde jo sett på de tre milene kjøretur nettopp, at det var litt bølger utpå. Og mer skulle det jo bli.

Jeg lastet nå det jeg hadde giddet å ta med oppi båten for ballast, så båten skulle bli roligere. Dette var jo første tur med Inuk i littegrann skikkelige vindbølger. Ikke minst med vinden i ryggen! (Skulle bli, etter planen.)

Avgårde, uten særlig vind i håret. (Et slags rim...)

Litt dugg på linsa gir kul effekt. Fem bilder rakk Remi, så tok batteriet kveld. :(

Det ble mer og mer bølger utover, mer og mer vind imot. Men ifølge tracket holdt jeg ganske god fart helt til den siste trekanten før jeg snudde. Da var det såpass at jeg etterhvert kjente det tok tak i vingåra. Jeg kjente at det var lenge siden jeg hadde padlet i noe motvind av betydning. Inuken kjentes ellers fin ut, ingen nestenulykker eller desperate støttetak.

Gjæva skimtes lenger fram.

Er jeg så tøff at jeg ligger i dette føret og tar bilder? Nei. Her ligger jeg i flåte fordi jeg nettopp har gått rundt... Jeg ble rett og slett helt psyket ut da den i mitt hode brølte imot meg. Egentlig var den ikke fryktelig ille, men jeg gjorde ingenting for å holde meg oppå. (Det VAR ikke med vilje altså, men det så muligens sånn ut.)

Jeg kunne satt støttetak. Jeg kunne i teorien rullet meg opp, lå lenge på siden. Men jeg gjorde ikke, tenkte for seint. Jeg var liksom så overbevist om at det skulle gå galt, eller jeg var hjernedød i øyeblikket eller noe. Ante ikke at jeg hadde så god tid på meg.

Det var altså ingen panikk, heller tvert om. :) Det er kjekt å vite. Tørrdrakten min er ikke i nærheten av tørr, det er også greit å vite. (Men kjipt!) Jeg forstrakk noe i skuldra, så det var bare å snu, det var irriterende. Kunne ikke padle sjøl innover en gang. Og etterhvert var jeg så kald at jeg ble stiv og i hvert fall ikke kunne det. Så vi flåtet oss innover i 3,5-7 km/t. Det var jo litt morsomt, egentlig. Men kaldt.

Jeg har jo hele tiden sagt at vi er for dårlige her til å trene på redninger og sånt, men det er mulig jeg ikke trenger å tvinge det gjennom på det der viset...