Første packraft-tur med lettmatrosen - overnattingstur

Jeg har ikke brukt packraften på kjempelenge, så det hadde jeg et ønske om å få gjort i sommer. Etter å ha kikket litt på kart fant jeg et turmål med vann nært vei, og relativt få høydemetere og avstand til vann som lå høyere opp. Værmeldingen var litt ymse, meldte grått overalt – men akkurat da jeg dro så meldte det fem dager med oppholdsvær akkurat her. Det trodde jeg bare sånn passelig på, men det burde i hvert fall love sånn høvelig greit.

Urutinert som jeg er blitt med overnattingsturer i det siste, ikke minst med alt pakket i sekk, så tok det tid å bli klar. Det ble så pass seint at vi, lettmatros Ranis og jeg, valgte å sove første natten i bilen. Det gikk bare såder, han var ikke storbegeistret for det, og ble nesten umulig om morran. Etter hvert viste det seg at det var kommet en gravemaskin og lastebil til området der vi sto og "villcampet", så det var vel nesten gyldig grunn.

Endelig klar! Den ble ganske tung til slutt, den sekken. To kilo ekstra med hundegreiene, og packraftgreiene er cirka fem kilo ekstra. "Kjekt å ha" har jeg ikke regnet ihop ennå… Link til (sånn høvelig) den reelle pakkelista og ei slags evaluering jeg har gjort for egen del ligger nederst i innlegget. 

Jeg hadde valgt området fordi det så ut for å være fint for en packraft-tur, men også fordi jeg trodde det ikke skulle være så masse folk der. Det ligger liksom ikke så langt unna en nasjonalpark, så da tenkte jeg at folk heller drar dit. Men på parkeringsplassen traff jeg først en kar som skulle samme vei – han skulle videre opp til et annet vann enn jeg tenkte meg til. Like etter kom det to karer som også skulle samme vei. Jeg ble noe skeptisk, men gadd ikke bytte turmål av den grunn. Det var ingen andre biler på parkeringsplassen enn så lenge, så.

Jeg var i tvil om jeg skulle bruke gåstaver eller ikke. Jeg synes det er bra sikring mot overtråkk og tryning, men har brukt det én gang etter at lettmatrosen joinet rederiet, og det fungerte ikke så bra. Men jeg kom ikke lenger enn til første bakken, så skjønte jeg at hvis dette skulle gå så måtte jeg bare snu og hente dem. Det ble noe helt annet å gå med staver, og lettmatrosen lærte seg raskt å holde seg unna stavene.

Det var ikke langt til vannet, her er gapahuken som står helt i enden. Det taket var ikke akkurat tett, men den gir nok bra ly for vinden i hvert fall. 

Lettmatrosen var direkte gneldrete i dag, kjeften var ofte kollåpen. Vet ikke hva det sto i – mulig det bare ble veldig masse nye greier på en gang.

Jeg oppdaget at plutselig var alt utstyret blått, det var jo flotte greier. Packraften heter jo Blåsa, så. Jeg har altså både sekk, underlag og vest i andre farger, men dette var altså valgt av helt andre årsaker enn fargen.

Lettmatrosen er klar, og vi siger fra land.

– Asså, skal vi langt på det her viset? Jeg likte bedre han Kajakken, tror jeg.

Vi hadde medvind så jeg padlet ikke så hardt, vi mest bare seig innover vannet. Her ser vi bålrøyken til de to karene, som naturligvis sto og fisket i området han tredje karen sa at det var fine teltplasser. Der hadde han sett telt flere ganger før. Nuvel, jeg liker å komme meg i hvert fall litt opp i høyden, så jeg får se mer utover, så ingen krise at de hadde «fusa» den sletta.

Her la jeg meg til for å få tatt det forrige bildet, som jeg tenkte å gi til de to karene. Det vil si, jeg hadde tenkt å ta et enda nærmere, men like etter at jeg tok dette, så oppdaget også lettmatrosen at det var folk der framme – og klikket bananas. Nei det skulle han ikke ha noe av, at det var andre i naturen her.

Overtrøtt hund, da bar det rett på land, og prøve å få tvangssovet han litt. Ikke at det er lett å få til i naturen, der skjer det jo ting hele tiden som er spennende for en liten hund. Lauv som faller av tre, fisk som vaker, fluer som summer… Eier som lager mat… Vel, i det hele tatt. Men det var forsøket verdt, og jeg skulle jo uansett ha mat.

Fjordland var helt kurant mat. Tungt, men det var jo ikke lange biten den skulle bæres, og så er det jo veldig deilig når man faktisk merker at sekken blir lettere. Det var eneste luksusmiddagen jeg hadde med, fremover var det Real som sto på menyen – om jeg ikke fikk fisk. Det regnet jeg imidlertid ikke med, det får jeg jo «aldri». Men jeg hadde ordnet meg fiskekort, og hadde med fiskeutstyr.

Jeg klarte faktisk å få han til å sove noen minutter. Det var ikke mange, men det gikk faktisk an. 

Enda kulere – det gikk faktisk an for meg å få fisk! Jeg fikk faktisk på det andre kastet, noe som selvfølgelig medførte at jeg gadd noen flere kast etterpå enn jeg ellers ville giddet – og dermed fikk jeg faktisk en til! Og så jeg som ikke hadde med smør, oppdaget jeg da jeg kikka i matstæsjposen. Salt var imidlertid med, men pepperdelen på bøssa var mystisk nok tom.

Etter en stund ga de to karene seg med fiskinga, og gikk tilbake langs motsatt side av vannet. De ropte over til meg, det likte ikke lettmatrosen. Men jeg klarte såvidt å høre gjennom gneldringa hans, at de hadde fått fem fisker. Da var det sannelig ikke verst at jeg hadde fått to, på så kort tid som jeg hadde holdt på. Nei nå steg stemninga litt tross kjeftingen til lettmatrosen. 

Han ser ganske furt ut, sant? Men han oppførte seg ellers eksemplarisk i packraften. La seg ned på spruttrekket, og lå helt i ro og bare så naturen gli forbi. 

Altså, det er litt snedig at jeg har kjørt rett forbi denne naturen så mange ganger, og ikke tenkt på å dra hit før. Vet ikke helt hvordan jeg kom på det nå egentlig, men er glad jeg gjorde det. Fint! Men hvor skulle vi telte hen? Hm. 

Selv om de karene hadde dratt så gadd jeg ikke legge meg på sletta. Vi hadde såvidt begynt å gå oppover lia da han som hadde vært ved vannet lenger opp kom på nedtur igjen, han var nå veldig på at det var fint på sletta. Nei, ikke min greie. Vi fortsatte opp – ei li som var full av blåbær. Ikke den små, sure sorten som jeg stort sett har funnet de siste årene – jeg trodde faktisk skikkelig blåbær hadde blitt borte, og har lurt på om det er fordi det er blitt færre husdyr i marka. Men her var det ikke sauer å se – blåbæra var likevel fin, og smakte som den skal!

Vi slo oss til på den første haugen vi kom skikkelig opp på. Det var ikke direkte flatt der, men med et lite kuppeltelt – og liten vilje til å gå videre – så fikk det gå. Det gikk alltids an å bytte teltplass til neste natt, dersom det skulle bli for jæklig.

Litt skrått var det også, men teltet kom opp. Det er første gangen på tur med dette teltet faktisk, for det ble kjøpt inn på slutten av sommeren i fjor, et Soulo. Enmannstelt. Det var en overgang fra tomannstelt som jeg er vant med ja, det er helt sikkert. Jeg lurer på om ikke begge enmannsteltene mine er sånne 1,5-manns også. Men det gikk, jeg fikk (akkurat) plass til både liggeunderlag, sekken og hunden inne i hovedrommet.

Da tar vi kveld! Dette ble ikke dumt!

Lettmatrosen var sliten. Hans fremstilling finner du forresten på Facebook hvis du vil se, da søker du på Ranis – et hundeliv. Han spydde ut fôret til jervenduken sin da vi sov i bilen, så det var bare ytterduken som ble med på tur. Men den har litt polstring i bunnen, så det fungerte greit likevel. 

Neste dag fikk jeg hauverk og tenkte ikke gjøre allverdens – spise blåbær, kanskje fiske, gå litt lenger opp og se om det var noen finere plass, og se litt hvordan det var videre oppover for packrafting senere. 

Det ble blåbær og tur litt lenger opp. Her ser vi teltplassen litt ovenfra, den blå prikken er en pose med blåbær jeg satte igjen, for jeg regnet vel litt med å tryne på turen. Så de fikk stå i fred der nede.

Veldig langt opp gikk vi ikke, men vi fikk en idé om hvordan området så ut. Det var en del busker og kratt videre oppover, mer enn jeg hadde sett for meg. Greit å vite. 

Til lunsj ble det brødskive med blåbær, det var ikke noe spørsmål. Med så masse god blåbær så får Real ligge i fred i sekken, den blir knapt ofret en tanke. Dette er god mat! Burde sikkert plukket og lagt på fryseren, men nei. Her gikk alt i sluket. Lettmatrosen er forresten blitt en jækel på å plukke blåbær han også – aller helst fra samme tue som meg, og de samme bærene.

Klassisk teltåpningbilde, kom jeg plutselig på at jeg måtte ta. De fjellene var som skapt for et Hilleberg-bilde. 

Foto: Ulf Emil Rakvaag

Blåbærforekomster som dette ryktes fort, så det kom jo folk fykende etter kort tid, for å plukke bær. Lettmatrosen ble meget sjokkert da han onkel Ulf plutselig dukket opp, med bærplukker. Rapporten i ettertid sier at det ble en god porsjon blåbærsyltetøy av den bæra.

Onkel Ulf i bærplukkeaksjon i lia ovenfor teltplassen. 

Lettmatrosen også i bærplukking – og generell snusing og posering. 

Plukke plukke plukke!

Etter en regnskur tok han bærspanna med seg og dro hjem, med bøtta i en hånd og bærplukkeren i den andre, og det ble visst noe bær på veien nedover også. 

På vei over til sletta vi ikke teltet på. Fiskeplassen til de to andre karene, altså. 

Dagen etterpå var det blitt vått. Sånn skikkelig vått. Det regnet fra tid til annen, og det var ikke lenger bare fuktig ute – men direkte vått. Vått, ja, VÅTT. Vel, det var bevisst at jeg ikke hadde sjekket oppdatert værvarsel, jeg ville klamre meg til håpet om oppholdsvær så lenge som mulig. 

Største problemet var jo at det var heller dårlig sikt for å gå noe oppover – for ikke å snakke om når man skulle navigere seg nedover igjen. Dette var ikke helt uproblematisk terreng, helt nytt for meg.

Blåbær til frokost også, mens jeg funderte på hva vi skulle gjøre. 

Lettmatrosen var lettere å ha med å gjøre i dag, da han hadde sovet mer. Men innimellom bjeffet han på det som for meg kunne virke som spøkelser. Jeg sa fra at det kun var gaupe som var gyldig grunn for bjeffing (og det er heller laber odds på det), men. Innimellom kunne det høres ut for at jeg hørte stemmer også, men jeg så verken telt eller folk. 

Jeg skulle ikke snu ryggen lenge til før jervenduken var forlatt, og min sovepose okkupert… En liten luring, han lettmatrosen. Samtidig så har han skjønt at det er Jervenduken som er hans plass i hovedsak – og han har helt klart skjønt at teltet er en plass vi er rolige, slapper av og sover. I løpet av turen var det kun to ganger det var antydning til at han ville gjøre teltet noe, den ene gangen var han litt vill og prøvde å bite i en bardun – de kan lett byttes. 

Litt verre var det da han plutselig fant ut at han skulle hoppe frem og lande på teltet med strake forlabber, det rakk jeg heller ikke å forhindre, men han er heldigvis så liten og lett ennå at teltduken sto imot. Men også da var han utenfor, inni teltet forholder han seg rolig med mindre han hører noe skummelt. Jeg tør ikke ha døren stå i luftemodus, for jeg ser for meg at han kan finne på å løpe gjennom nettingen, sånn som jeg har sett andre hunder har funnet på. 

Voff voff voff! Ingen anelse hva det står i, men jeg har et par ganger lurt på om jeg har hørt folk. Han som var på blåbærplukking dagen før hadde møtt to stykker som var på vei innover, så det kan være dem, for eksempel. Men jeg har ennå ikke klart å se verken folk eller telt. 

Sikten var ikke den beste heller da, i dag. Grått, men det hadde lettet litt siden morgenen om ikke annet. Jeg pakket sekken med det vi trengte for dagstur og packraft i tilfelle det skulle være lett å komme seg videre opp til neste vann.

Vel, det var litt så som så. En del bratte skrenter, og en god del bjørkekratt, ikke alltid så lett å finne veien. Men jeg skjønte i hvert fall plutselig hvorfor hunder går seg fast på fjellhyller og sånt – for han ville stort sett konsekvent oppover, uansett bratthet. Ikke like tøff når det gikk nedover, for å si det sånn.

Denne fossen er ganske fin – her ligger også tåka, sånn at man ikke ser fjellene bak den, da ble det litt ekstra kult. Men det ble jo ganske uaktuelt for oss å gå opp til vannet bak den, for det er ganske bratt oppover der, og ikke helt enkelt å finne veien. Gode muligheter for å rote seg fast spesielt hvis tåka skulle legge seg litt lenger ned.

Oppe på første høyde. Hunden er våt og kald, og ønsker seg nok hjem. Vannet vi nå tenkte oss til er bak den nærmeste kanten i bildet, og antagelig like langt videre innover der. Det var bra jeg hadde med jervenduken i hvert fall, så han fikk varmet seg litt før vi skulle ned igjen. 

Ja, for det var liten tvil om at vi ikke skulle gå videre til vannet, men ned til teltet igjen. Så pass kald var han, og med så mye oppover og buskas så regnet jeg med at han var litt sliten også. Det hadde jeg nok rett i, for nedover gikk han veldig mye bak meg – helt frivillig. Det er ikke så vanlig, selv om han hadde lært seg å gå bak på kommando ganske bra på denne turen. Nå gjorde han det også uten å bli bedt om det, han ventet til jeg gikk foran.

Joda, vel nede i teltet igjen så sovnet han nokså raskt. Jeg bestemte meg også ganske raskt for å avslutte turen og dra hjem, rett og slett. Mens han sov, så pakket derfor jeg sekken igjen, nå for å få alt med meg. Da det var gjort gikk vi ut, og jeg begynte å ta ned teltet. Det var da hunden fikk sin «hva var det jeg sa helt siden i går!»…

Det var folk i området, det var hunder i området, de hadde vært ved det vannet vi hadde gått halvveis til, og nå kom de ned med kurs rett for leiren vår. Lettmatrosen var lite begeistret for akkurat det. Da jeg så en svart relativt stor (i hvert fall i forhold til min) hund løpende alene i front nedover, uten bånd (det var jo et par dager etter båndtvangen var over), ble ikke jeg heller begeistret.

Skal sies at den ble forsøkt innkalt, men det var helt nytteløst. Det klokeste hadde sikkert vært å forholde seg rolig, noe jeg for såvidt gjorde ganske lenge. Men da den kom på en kajakkslengdes avstand og så ut til å fortsette imot oss, da hutet jeg den til helsike, så pass at bikkja snudde i første omgang.

I første omgang, ja. For den tok bare en kvartsirkel, så kom den tilbake – og stilte seg opp rett foran meg, lettmatrosen og det nye Hilleberg-teltet som lå på bakken – og markerte. Da tok jeg fullstendig bunntenning. Jeg tror kanskje eierne var glade de nådde fram sånn cirka da, for å si det sånn. Jeg har i hvert fall ikke vist lettmatrosen at når fremmede hunder kommer løpende vilt så holder man kjeft, det er nå helt sikkert. Egentlig skulle jeg bare latt den herpe teltet sånn at eierne måtte gjøre opp, så kanskje de hadde lært bedre.

Ja, for de tok kontakt og forsøkte å bidra til at det ikke skulle bli en opplevelse som satte seg i lettmatrosen som en dårlig opplevelse, han har sjelden fått så mange godbiter fra fremmede. Så det skal de absolutt ha for. Jeg burde antagelig stilt et spørsmål til refleksjon, da ene eieren forklarte seg med at de akkurat hadde skullet til å klippe hunden i bånd igjen. Hva gjorde den løs når de ikke har kontroll med innkalling som fungerer, var kanskje det jeg mer lurte på, for å si det sånn. Men men, jeg hadde nå ikke helt kontroll på meg selv nettopp, så jeg lot det ligge. Nå ville jeg bare hjem.

Hadde det vært som dagen før var det så, litt fukt skulle vi holdt ut. Men sånn direkte vått var ikke bare utrivelig, men jeg hadde deiset flere ganger på ræv i dag, også. Jeg gikk i støvler, og det virket som de har godt grep helt til de slipper veldig plutselig hundre prosent. Tror ikke jeg vil bruke det på en sånn tur flere ganger, selv om det er kjekt å være tørr på føttene. Er vel en grunn til at det finnes fjellsko.

Her er forresten den lille fossen som var nær der vi teltet. Ganske fin den også, selv om det var litt mindre skala. Vi kom oss greit ned fremfor den, og der var det sannelig også fint. Et par kulper i den lille bekken som renner ut i vannet.

Vet utløpet blåste vi opp packraften, og så padlet vi over tilbake til gapahuken. Denne gangen fikk lettmatrosen ligge under istedenfor oppå spruttrekket, og det var han nok ganske glad for. Det var i hvert fall lite mukking, utover et par forsøk på å stå istedenfor å ligge. Ja altså, jeg sverger, det er en hund under der… 

Ja, det ble en våt tur, men totalt sett en fin tur. Det ble ikke så mye gåing rundt som jeg hadde sett for meg, men denne sommeren så er nå været bare sånn. Det vil si, nå er det vel strengt tatt blitt høst, og den fine høsten jeg har trøstet meg hele «sommeren» med at vi kan få, den har heller ikke slått til foreløpig.

For spesielt interesserte:

Pakkelista

Jeg skjønner aldri hvordan folk får til å pakke så kjempelett, synes jeg alltid kutter ting for å få det lett, men så ender det tungt likevel. Så også denne gangen. Nå går jeg derfor gjennom lista (link https://lighterpack.com/r/o300hi), for å se hva jeg egentlig kunne kutta.

• • Kan bare skylde to av kiloene på hunden, så det er ikke han som utgjør forskjellen.
• • Nå hadde jeg også fått tips om at det var nå mye soveposegreier, så jeg kutta trekket. Det holdt i massevis med kun sommerposen – jeg brukte den som dyne.
• • Tørt skift til kvelden kunne jeg egentlig kutta, jeg gidder jo ikke å skifte.
• • Jeg trengte helt åpenbart ikke både støvler og fjellsko. 🤣 Det visste jeg vel også da jeg tok begge deler med, klarte bare ikke å bestemme meg. 🫡
• • Det samme gjelder vel egentlig langline/flexibånd til hunden.
• • Ser nå at på lista har jeg ikke ført opp ekstra truse/sokker, som nok bare medfulgte det tørre settet.
• • Capsen står på lista, men den lå igjen på biltaket – for den sprayet jeg med sånn myggmiddel som stinker død og pine for å slippe å ta med den store boksen. Men den måtte ligge ute mens jeg fikset meg ferdig, og vips var den glemt. Veier sikkert samme som trusa og sokkene som ikke var oppført.
• • Ullskorten – hva innbilte jeg meg? Finvær? 🤣😆🤷
• • Jeg klarte meg ellers fint med de klærne jeg hadde, selv om det ble relativt kjølig og fuktig. Men hadde det krøpet lenger ned kunne det blitt litt knapt.
• • Ryggsekken - burde gidda å ta ut den lillesekken inni, helt urealistisk å få bruk for den.
• • Ingen bruk for så stor gassboks, som vanlig. Jeg bør snart ta jobben med å finne ut hvor mye gass man egentlig bruker på å koke ca så lenge, så jeg slipper ta med ny gigaboks hver gang.
• • Trangiaen klarte sånn akkurat å koke Fjorland'n, så det mindre kokesettet ville ikke holdt.
• • Powerbanken er stor, men det er kjekt å vite at man har nok strøm. Med mer bruk av packraft og et par dager på tur til (som det kunne blitt med bedre vær) så burde det nok være så pass.
• • Gåstaver – var i tvil om dette, lot dem være for å spare vekt bært, og at det var dårlig erfaring sist, mtp hunden. Endte med å snu ved første stigning for å hente dem. Det gikk seg raskt til med staver og hund, og med så tung sekk ville dette garantert endte med rygghaill og/eller overtråkk uten staver – hvis jeg i det hele tatt hadde kommet opp bakkene, noe jeg neppe hadde gjort.
• • Teltet, Hilleberg Soulo. Hadde egentlig pakket tarp og tarpstang, men droppet det da jeg så hvor mye ekstra vekt det egentlig utgjorde. Savnet det litt da det ble så mye regn som det ble, men det ville nok ikke vært verdt den ekstra vekta likevel. Dog kom jeg på at jeg hadde jo med åre, så jeg kunne tatt med tarpen uten tarpstang, det kan vurderes ved annen anledning.
• • Teltplugger - hadde med de tyngste og lengste. Sto ikke og tenkte at disse var nå fryktelig unødig lange og tunge. Greit å vite at teltet står fast. Om jeg trengte riktg så mange – neppe.
• • Bunnduken - trengte jeg den? Vel, jeg er glad for å slippe en del dritt på det som skal ligge i forteltet, og å rengjøre den løse bunnen istedenfor teltbunnen når jeg kommer hjem. Gjør nok det samme neste gang.
• • Liggeunderlaget – har ett som er lettere, helt uaktuelt å bruke med hund, da det er lettvekts og oppblåsbart.
• • Mat – som vanlig halvparten med hjem igjen. En dag eller to til så hadde mer blitt spist, så ikke veldig ille likevel.
• • Fiskeutstyret ble brukt – fikk til og med fisk. 🥳

Måtinden by sea – Stave, Bleiksøya til Bleik

Noen ville padle fra Stave til Bleik en helg sist sommer, når det meldte finvær. Tilbud om å bli med på sånt må man jo bare slå til på. Måtind (over den gule kajakken i bildet) er et populært Insta-objekt, vi skulle rett og slett padle utsikten man har derfra. Veldig god plan. (HER er for øvrig min tur dit til fots i mai.)

Berit, Leif-Hermann og jeg startet dagen før, med å kjøre til Stave og overnatte på campingplassen der. Vi fikk oss teltplass ned mot sjøen, der det var helt perfekt utsikt mot storhavet utenfor.

Jeg brukte Kaitum 3 i dag, god plass og mulighet for å rulle opp teltet mot utsikten i enden. Egentlig i begge endene, men det var jo ikke så interessant å gjøre opp mot de øvrige camping-gjestene og veien.)

Sånn her blir det da å sitte i teltet.

Nå satt vi riktignok utenfor da, og koste oss til både sola og vi tok kveld, men dog.

Det er nå uansett herlig både å legge seg og å stå opp, med teltet satt opp på dette viset. Her tatt fra soveposen.

Vi syntes det var litt mystisk når klokka var passert, og han som inviterte til turen ikke var dukket opp ennå. Men det var heller ikke den siste vi visste skulle være med – hmmm… En kjapp telefon oppklarte at de satte ut fra ei lita havn lenger bort, ikke fra campingen der vi hold til. Så da var det bare å sette ut!

Litt lenger bort ved Stave traff vi på Fred og Gunnhild. Sistnevnte hadde jeg for øvrig truffet før, hun hadde vært med klubben til Litløy. Så det var et artig gjensyn, har ikke sett henne siden. 

Det var flatt hav og helt stille, knapt drag i sjøen overhodet. Så vi kunne padle akkurat der vi ville langs land. I det stabile finværet var det ikke akkurat travelt heller. Her er det for øvrig Måtinden vi ser oppe til venstre i bildet, så det tok ikke lange tiden å havne i utsikten til den.

Nydelig dag på havet. 

Strendene her er det nokså vanlig å gå til fra Stave, det er fin og populær tur. Det skal være ganske greit å følge langsetter her på land også. 

Derfor var det ikke så overraskende at det sto telt her også, i Høyvika. 

Det burde det jo i grunnen gjøre også, på en sånn dag. Dette bildet tror jeg for øvrig er tatt ikke så veldig langt fra Hilbergberget. Jeg oppdaget det i skrivende stund, at jeg faktisk har padlet forbi et sted med så kult navn. Stort nærmere kommer man vel ikke Hilleberg som stedsnavn i Norge. Ytterst kult, spør man meg. Jeg visste ikke det da, derfor har jeg dessverre ikke bilde av akkurat den steinen.

Her er det altså lyse strender og rå bergformasjoner om hverandre, rett mot storhavet. Det ultimate landskapet, rett og slett, men derfor ikke tilgjengelig i all slags vær med kajakk. Det gjør det jo bare eksklusivt i tillegg. Selv om det samtidig er kort fra vei hit. Det kan nok bli forrykende forhold ganske umiddelbart ved værskifter. (Bare sånn som tåke, den legger seg jo potte tett bare i løpet av en lunsjpause, har jeg jo testet ut et tidligere år. Så be aware.)

Dette mener jeg er ved Kobbvika, like etter Kobbesteinen. De stakkars sauene som lå i skyggen og nok hadde det best der ble skremt opp da noen kom på innsiden. Men de så litt kamuflert ut, så det var vel ikke med vilje akkurat. Håper de turte gå raskt tilbake og legge seg.

Nevnte jeg forresten de store sekkene som sto plassert hist og pist, som noen nok hadde rydda strandsøppel i? Jeg lurer på om det kanskje er en sånn som står oppi her, eller så er det noe strandsøppel i ura som de ikke har fått samla ihop. Men de som har fulgt bloggen ei stund har vel allerede regnet ut hva som egentlig er motivet i bildet her – de har nemlig ikke samla denne blåsa heller. Jeg hadde allerede padlet forbi ei fullt brukbar blåse siden jeg i dag var med andre på tur – men TO, det går bare ikke. Denne ligger og flyter løst, den må jeg bare ha. Sorry. (Men hipp hurra, sier naturen!)

Jeg måtte ut av kajakken for å få tak i den selv om den lå i vann. Men det er jo null problem på dager som denne. 

Til alt overmål så funka ventilen! Den gikk helt greit å få ut. Det hjalp riktignok ikke så veldig for å få ut lufta… Men Leif hadde med skrujern, når vi brukte det så gikk det straks bedre å klemme ut lufta. Når det var gjort, var det bare å få stappet den i bakskottet. Her litt assistanse fra Fred, med det siste.

Ikke så praktisk å padle med den, som vi ser testet ut først. 

Her begynner vi å svinge rundt Belgen. Den har jeg et litt anstrengt forhold til etter at vi møtte så sinnsyk kraftig vind rundt der en gang. Ingen fare for det i dag akkurat. 

Flatt hav.

Det var mange kule steinformasjoner å se langs ruta. Denne synes jeg var veldig tøff, for eksempel. 

Enhver krik og mulig mellompadling måtte sjekkes ut. 

Måtind!!! 

Men vi ga oss ikke med det, vi skulle jo videre til Bleik. Så det var bare å padle videre til den ene Rekvika etter den andre. Jada, du har visst Litje-Rekvika, Rekvika, og Inste-Rekvika. På andre siden av det vi ser her, ligger Otervika der vi hadde planlagt å ta lunsj. 

Så, et høydepunkt! Her er det ikke alltid padlebart gjennom, men nå var det klar bane mellom Inste-Hårbandet og Ytter-Hårbandet. 

Her tror jeg det har blitt litt surr i bildene, men det må med.

Her er vi tilbake mellom Hårbandene nemlig. Jeg padlet først for å se, her kommer de andre etter. Det ville blitt noe omvei hvis jeg bommet, så det er ikke rart. 

Ei ørn satt og fulgte med oss der vi kom. Hadde dessverre speilreflekskameraet nedpakket, derav ikke allverdens kvalitet på bildet.

Her kommer de andre gjennom den kule passasjen, jeg tror vi var skjønt enige om kulheten. Sånne plasser liker vi!

Dette er vel tatt akkurat før jeg padlet der som de andre er på det forrige bildet, litt feil rekkefølge her. 

Da var det strake veien inn til Otervika, den er ikke like utilgjengelig som Rekvika men man får være nokså alene her også. Men det går stier forbi her, så det er ikke så uvanlig å treffe på noen få stykker når man er her. 

I dag var det pussig tricky å komme i land, det var akkurat så bratt på stranda at det ble litt smådumpsjø. Så her måtte timingen helst være god hvis ikke man skulle få en bølge oppi kajakken og følgelig sand overalt…

Etter pausen satte vi kursen utover mot Bleiksøya, den er jo en 10 på skjæret-post og forholdene var fremdeles fine. 

Det er fint her ute, men ville trodd vi skulle se enda mer fugl. Det blir vel fortsatt stadig mindre, da. Dessverre.

Men det er nå ennå så mye at de går med puffin safari, det er båten til høyre i bildet her tror jeg. 

Det lå et flak med lundefugl på havet, iblandet noen lomvi. Flotte fugler, men de blir jo dessverre veldig små på bilde tatt med kompaktkamera. 

Vi kryssa fra øya rett inn mot det fine området som er kjempepopulært for villcamping, med grønne knauser og hvit strand nedenfor bortover. Jeg har aldri vært der faktisk, bare padlet forbi. Tror nok uansett at det er finest. 

Noen heiv seg til med øving på litt redning og sånt, her er det Leif og Berit som holder på. Vi fikk også en liten påminnelse om at ting plutselig kan være mer trøblete når man er sliten, rulle eller redning som ellers er ganske grei, kan plutselig glippe helt mot slutten av en tur. Har man padlet noen år OG øver på ting jevnlig, så får man gjerne en sånn påminnelse fra tid til annen. Øver man mange nok ganger når man er sliten, så skjer det litt sjeldnere heldigvis da. Så øv. Øv. Øv. Padler du hele året, øv hele året.

Vi skulle jo bare til Bleik, selv om det er fint videre bortover derfra til Andenes også. Det er vel Kleivodden som stikker ut langt der borte, eller blir den hakket bortenfor der igjen? Det husker jeg jammen ikke helt. 

Vi skulle uansett i land her, på stranda ved campingen. Der ble sjåførene plukket opp, sånn at vi kom oss etter bilene. Fint med litt vegetasjon å legge kajakkene på, så det ikke ble så infernalsk mye sand. Nuvel, som om ikke det er sand på alt – ALT – når vi bor på camping like ved sandstrand. Det er det jo. Jeg tror jo at jeg husker det, men blir hver gang sjokkert over hvor så infernalsk overalt det faktisk er, og mengden. Det bare sniker seg OVERALT.

Veldig fint på bilder da, det skal den ha, sanden. 

Dette bildet kommer jo på helt feil sted, men siden det er litt stilig og Blogger er så jækla dårlig på sånt så jeg ikke gidder å flytte det, så får det stå her likevel. Det er vel tatt rundt om midtveis på turen, tenker jeg. 

Selv om padleturen var ferdig, så dro vi tilbake til campen og ble værende der utover kvelden. Jeg så ingen grunn til å forlate denne utsikten mot storhavet for å sette meg i stua hjemme.

Ser jeg hadde med meg to kajakker, faktisk. Husker ikke hvorfor det. 

Kaitum 3 i solnedgang. 

Sånn ser enden på teltet ut når den er rulla opp. Skikkelig kul mulighet når været er som dette. 

Det var faktisk ikke særlig med insekter heller. Mindre enn forventet i hvert fall, så jeg kunne ta bilder med også myggnettingen rullet bort. Veldig kjekt. 

Strand – fin på bildet.

Vel fortjent godteri til avslutning på kvelden. Med vel fortjent øl til. Som jeg ikke fikk kjøpt, fordi jeg ikke hadde legitimasjon. En av padlekompisene måtte betale alle varene mine for at jeg skulle få den ene boksen med øl, kan det bli stort morsommere enn det? Ja, sånn når man har kjøpt øl lovlig i 24 år, men ekspeditrisa blir i tvil hvorvidt du kan ha fylt atten. Fantastisk! Ikke søren at hun godtok verken alle rynkene rundt øynene eller VHF-sertifikat (med bilde) som legitimasjon. (Kom på etterpå at jeg hadde jo faktisk legitimasjon liggende i bilen, men det var jeg ikke klar over da jeg var på butikken.) Så takk og pris at jeg ikke var alene, så jeg fikk den halve literen med øl jeg hadde lyst på. For en sjelden gangs skyld.

… Ny dag …

Dagen etter fant vi ut at vi skulle gå en tur til Måtinden. Padle rundt ene dagen, gå opp der neste dag. Det må jo være perfekt opplegg. Været var perfekt, så det var bare å legge i vei – etter at vi hadde finskvist bilene på en allerede ganske full parkering. Som knapt var en parkering. 

Jo, takk skal du ha. Det fikk vi. 

Utsikt ned mot Stave. 

 Utsikt litt lenger nordover, der vi padlet i går.

– Og enda litt mer nordover, her ser vi Høyvika og så klart Måtind der borte. 

Men så kom det plutselig ei avsporing. Vi fant plutselig multebær! Masse multebær!

I tillegg så vi en stadig folkevandring opp mot Måtinden. Hm. Det endte med at vi droppet å gå dit, tok frem poser vi hadde på lur i sekkene, og plukket det vi orket. Fikk faktisk en god del. Bra fangst. 

Jeg hadde pakket ned teltet og alt på campingsplassen, og var klar for å kjøre hjem etter fjellturen. Men jeg hadde også packraften i bilen, som er mye greiere når jeg skal padle på vann. Jeg benyttet anledningen til å samle 10 på skjæret-posten Bleiksvannet også, når det først var så fint vær. Den er på øya midt i bildet her. 

Det var blitt mye vind nå, så å padle ei oppblåsbar bøye som dette her var litt utfordring. Jeg var litt spent, men det var ikke verre enn da tordenværet i Rago kom, så det gikk greit. Jeg ferget over, og traff der jeg planla. Det verste var egentlig å få tatt bilder, for jeg snurra jo rundt alle veier så snart jeg slapp åra. 

På retur siktet jeg et annet sted enn der jeg satte ut, for der hadde det vært litt kjipt. Jeg fant ei stø lenger bort, så fulgte jeg bare veien bort til bilen. Det var jo nettopp derfor jeg hadde brukt packraften istedenfor kajakken – mye lettere å bære, så da kan jeg sette ut og gå på land nesten hvor som helst.

Fantastisk helg!