Lemmingvær 2025

Senja! Været var strålende, det lå fint til rette for en tur til Lemmingvær og det gir selvfølgelig god stemning. I tillegg blir det ofte en eller annen form for underholdning like før avgang. I fjor var det undertegnede som kom med kajakk uten fotstøtter som ga Alf noe å riste på hodet over (det er jo fullt forståelig altså!), i år var det ikke meg han lo av.

Det vil si, det kan være jeg har litt med gliset å gjøre likevel, når jeg tenker meg om. Det kommer vi nok snart tilbake til. Vi var i hvert fall en hel gjeng som skulle ut på tur i dag, og den gikk fra Å ut til Lemmingvær. Her følger vi land litt bortover i starten.

Det var rett og slett en kjempefin dag på havet. Så fin at jeg var litt skeptisk til hvordan det ville bli med en sånn tur i den kajakken jeg skulle padle, men det er nå fint i Lemmingvær så det fikk helst gå bra.

Det blir litt sånn postkort-innlegg dette her, det er jo som å padle i et postkort når det er så fint. Det var ellers fint å være tilbake på Senja igjen, vi kom dagen før og hadde en trivelig kveld før det for min del ble ei natt i hengekøya på «den vanlige» plassen. Ikke helt lett å sove med så ekstremt mye fuglekvitter som det var, man blir jo liggende med Merlin-appen hver gang det kommer en ny lyd for å sjekke hvilken fugl det er. Særlig enkeltbekkasinen var aktiv, men litt søvn ble det heldigvis etter hvert. 

Vi skal komme tilbake til kajakken, ja, her er vi tilbake. Følgere av bloggen vil gjerne legge merke til at denne baugen er heller ukjent. Men mens jeg i fjor måtte låne kajakk fordi jeg hadde glemt fotstøtteputene som vanligvis ligger på plass i kajakken, og derfor måtte låne, så var det en ny variant i år. Jeg bare kjøpte en ny kajakk, så var fotstøttene montert!

Altså – jeg så først en brukt kajakk av typen jeg har fundert på om jeg burde bytte ut Pilgrimen med. For jeg har mer bruk for en i plast, som jeg kan gjøre det meste med uten å være så redd for riper. (Jada, NDK glassfiber tåler mye men riper gjør likevel vondt når kajakken er fin.) Så spurte jeg om forskjellen på de to, men det kan jo ikke Alf svare på i findetalj, for han har jo ikke kommet seg nedi noen av dem. Så nevnte jeg denne brukte som var i en fæl grønnfarge, men så lurte han på om ikke heller jeg bare skulle kjøpe en helt ny. Da ble det ny kajakk, i riktig farge. Dermed så slapp Wenche og jeg også å rigge til kajakk på taket før vi skulle av gårde, og så fikk jeg kajakken levert på Senja istedenfor å senere måtte en tur til Tromsø for å hente en gyselig grønn en. Vinn vinn. 

Så derfor altså, ny baug. Det er en NDK Sportive, og etter at jeg nå har akklimatisert meg i Boring så var denne helt grei å padle. Den føles mer romslig i cockpiten, og det liker jeg egentlig, for det går likevel ikke utover kontrollen i vesentlig grad. Det er forresten Sygni som padler til venstre for meg her, hun hadde tatt turen helt fra Vestlandet igjen. Veldig koselig at hun gidder. 

I år fikk hun jo kommet seg til Lemmingvær i kanonvær også, så jeg håper det var verdt turen selv om den er nokså lang. 

Vel, det er kanskje ikke så mye tvil om det egentlig, når jeg ser på bildene. Nå er hun godt vant på Vestlandet, men det er absolutt fint på Senja også. I tillegg var det en hel gjeng med trivelige folk!

Etter hvert dreide vi ut fra land for å krysse over til Lemmingvær. Da hadde vi grei utsikt mot øyene utenfor Harstad, blant annet. Grytøya, Bjarkøya, Sandsøya og så videre. Samtidig som det er ganske langt over der, så er det også ganske kort. Det kommer litt an på hvilken vei man ser på det, på en måte. 

Her begynner vi å komme over, og vannet begynner å bli grønnere. Det er mye skjellsand og grunne områder i Lemmingvær. Som igjen gjør at det er mye sjøfugl, som gjør at store deler er reservat med ilandstigningsforbud på denne tiden.

I finværet ble det til at vi tok turen rundt med det samme, vi hadde liksom ikke helt lyst til å bare gå i land med en gang. 
 

Det ble litt snirkling innimellom holmer og skjær, det var høy nok vannstand til at vi kom oss gjennom på de fleste kule plassene. Det var vel litt derfor vi benyttet anledningen nå før pausen, også. 

Her for eksempel, tok vi oss god tid. Litt forskjellige artige saker på bunnen her å se på. 

Her har vi såvidt rundet Lemmingvær, og begynner på turen bortover mot enden og pause på stranden. Det gikk i grunnen forbausende greit i nykajakken. 

Helt flatt.
 

Hm, her tror jeg muligens noe kommer i feil rekkefølge. Sorry, i så fall.

Tror folk etter hvert begynte å bli klare for pause, selv begynte jeg å se frem til seigmann-posen jeg hadde med. 

En ganske stor ternekoloni her, speiler seg i vannet. Bra å se at det er en del fugl i et sånt reservat, det er dessverre ikke alle steder. Noen steder har for eksempel minken tatt for seg i meste laget. 

Knall rød, og jeg var ennå ikke rasende. Det er jo et veldig bra tegn til NDK å være. Så enten har jeg blitt så vant med at Pilgrimen er treg at jeg ikke bryr meg like mye om at kajakken jobber imot fremdrift som før, eller så er denne rett og slett litt mindre treg enn den. Jeg heller egentlig imot å tro på det siste.

Dette bildet synes jeg rett og slett ble kult.

Litt nærmere her. 

Så var vi endelig framme ved stranden der vi tok pause. Jeg hadde til og med varmt vann på termos med meg, så det ble litt rett i koppen-lunsj i tillegg til seigmenn. 

Pausebilde, fine forhold på land også. 

På returen valgte vi en litt annen vei, som riktignok innebar ei litt kjedelig kryssing. Men samtidig så ble det en annen vei, om ikke annet. 

Baktropp og fortropp en periode. Flott lys bakover. 

Her er vi straks over den første kryssinga. 

Vi padlet forbi et par lykter, de er jo alltid fine. 

Lemmingvær i det fjerne?

En liten guide-pause, Alf peker ut hva fjellene i rekka heter. Her gjaldt det å pugge, hvis man skulle få full pott på quizen senere – men det visste vi ennå ikke. Ikke at det hadde gjort noe forskjell for min del, quiz er ikke min greie, men. Noen fikk det med seg!

Her er vi i siste innspurten tilbake til Å. Det ble en kjempefin dag på havet sammen med masse trivelige folk fra rundt om. Veldig koselig.

Etter returen sørget jeg for å få unnagjort junirulla. Det har jeg ikke bilde av, men her er heller et siste bilde fra turen, med noen av gjengen i siste innspurt før vi er tilbake. Turen ble bittelitt over to mil, i den nye kajakken. Det må man kunne si er bra, den leverte og vel så det. Jeg hadde aldri sett for meg det, at det skulle gå an med den kajakken uten at jeg ble klin gær'n. Veldig bra! Godt fornøyd etter første tur, og den har levert siden også.

Natt nummer to i hengekøya ble imidlertid ikke kjempebra. Jeg sov greit, men turen og trivelig samvær om kvelden hadde dessverre tatt litt mer på enn jeg hadde ønsket meg. Nå var jeg sliten i utgangspunktet, hadde nok ikke kommet meg til Senja om ikke jeg kunne sittet på med Wenche. Så det var vel ikke annet å vente, men det fikk jo litt følger for dagen etter dessverre. Først våknet jeg og fant ut at tarpen ikke holdt regnet helt unna, så soveposen var blitt litt våt i fotenden. Heldigvis ikke så mye at jeg hadde merket det om natten da, men.

Så sliten var jeg at det var utelukket å styre med noen kajakkgreier, så vi ble ikke med til Tr_anøy. Men vi har jo før gått opp i Ånderdalen, der er det furuskog og kjempefint. Så det virket som en bra plan. Dessverre merket jeg etter bare de første skrittene at dette var en skikkelig fatiquedag. 

Det var rett og slett så ille at jeg valgte å snu etter ganske så kort tid. Dette er den dårligste dagsformen jeg har hatt på veldig lenge, så det var strengt tatt ikke annet å gjøre. Istedenfor en fin tur innover nasjonalparken så ble det en veldig trivelig stund på kafeen på campingplassen mens vi ventet på de som hadde padlet til Tranøy derfra. Maten der var som vanlig kjempegod, så det kan anbefales med et besøk innom der hvis man er i området.

Formen min tatt i betraktning og Wenche sitt skjema over helgen så endte vi opp med å kjøre hjem da de andre kom tilbake så vi fikk tatt farvel. Det kjentes da jeg kom hjem at det hadde nok vært en veldig riktig beslutning, dessverre. Det var likevel veldig fin helg, så lenge helsa holdt. Tatt i betraktning hvor pass sliten jeg var allerede på forhånd så holdt den vel egentlig lenger enn man kunne forvente, til og med.

Senjapadling

I begynnelsen av juni ble det en tur til sør på Senja i år også. I fjor kom vi oss jo knapt på havet, så vi var spente på hvor mye padling det ville bli denne gangen. Jeg hadde lyst til å komme meg til Selfjorden denne gang, men det er jo været som styrer hva vi kan legge ut på. Fremst i bildet er Wenche, vi kjørte samme bil denne gangen så ble det litt mindre slitsom tur – i hvert fall for meg som satt på.

Første spenningspunkt var om jeg ville klare å finne Hilleberg-tarpen jeg mistet sist. Flere hadde jo vært og lett etter den uten hell, men jeg nektet å tro at noen hadde funnet den uten å prøve å finne eier. Så jeg var i grunnen i relativt god tro, og selv om jeg hadde kjøpt ny siden sist, så tenkte jeg at jaja, om den gamle er full av jordslag og denslags, så har jeg en jeg kan tørre å bruke i nærheten av bål da. Greit nok. 

Posen til venstre er ikke tom, nei. Det er den ubrukte tarpen. Til høyre ligger altså den jeg mistet i fjor. Jeg hadde sett for meg at den (veldig glatt stoff!) enten hadde trillet ned fra haugen mens jeg pakket ned hengekøya, eller at den hadde ramlet ut av ikeaposen på vei til bilen med alt stæsjet. Sannsynligvis er det også ett av de to som har skjedd også. 

Buskas med tarp-gjemmested til høyre. 

Jeg gikk rett og slett opp samme vei som jeg mintes at jeg gikk ned sist, og vips, der lå den nedi noe buskas, akkurat slik jeg hadde sett for meg at den kunne gjøre. Det mest snodige er i grunnen at det knapt er mulig å se på den at den har ligget der så lenge. Men det er litt fargeforskjell på ytterposen til de to, det er forskjellen jeg har klart å se. Det er et mysterium hvordan det er mulig at folk på leting har klart å ikke se den knallrøde posen i det grønne, men de har jo ikke vært på samme høyde som meg så har kanskje sett i litt annen vinkel, og på den tiden var det kanskje litt mer vegetasjon også, siden våren er seint ute i år. 

Utsikten fra hengekøya var like bra i år, jeg ser greit over taket på bygdehuset. Selv om det i perioder regnet så holdt jeg også køya helt tørr med tarpen, selv med tarpstang i front.

Tilbake til Selfjorden, som jeg gjerne ville padle til. Det var det også mange andre som ville, og i år spilte været mer på lag! Det var riktignok litt vind da vi kom til Rødsand, men som vi ser så satte vi ut likevel. Vi hadde en klar teori om at vinden ville avta etter hvert som vi kom lenger ut, og satte kursen i første omgang mot Flakstadvåg på andre siden. 

Det skulle jo gi litt medvind i starten, og så en rolig tur videre. Fin teori, vi kjøpte den alle sammen, for det så sånn ut på kartet, syntes vi.

Men med øyer og høye fjell så er det langt fra alltid at teorien stemmer helt med praksisen. Plutselig er det ett eller annet lokalt forhold man har oversett, eller vinden dreier noen få grader og da skjer andre ting, og så videre. Vi skjønte i hvert fall raskt at nehei, vinden avtar vitterlig ikke! En liten rådslagning, og så la vi om kursen. Flakstadvåg ble droppet, og vi dreide heller innover mot land og Indre Selfjorden.

Medvind ble det jo likevel, så vi holdt grei fart. Det var så pass med vind at det var fint for meg å få testet Tarantellaen i, mer enn jeg har padlet i med den helt alene. Så det var veldig kjekt å få prøvd med selskap på havet, i tilfelle det skulle bli dårlige greier. Det ble det slett ikke, den var helt ypperlig. Jeg fikk flere supre surfer, og roret fungerte fint å justere kursen med, helt som det skal være. Perfekt!

Renate med Bunkefjorden i bakgrunnen.

Merete hadde sammen med Wenche fått litt ekstra ansvar på turen, og taklet det helt fint. Til og med overskudd til å smile til fotografen, som vi ser.  

Innimellom kom det rosser som tok ganske så godt – desto større fart fikk vi. Tarantellaen elsket det. 

Nå begynte etter hvert noen av oss å tenke på at vi skulle tilbake igjen også… Det er jo artig i medvind, men retur i tilsvarende motvind? «Mistenkelig lett å padle», som noen uttrykte det så treffende. Det begynte å bli nokså opplagt at vi ikke kom til å padle langt innover Indre Selfjorden heller, men i første omgang trengte vi uansett en pause. 

Det endte med ei deling av gruppa. Halvparten gikk i land i le her på denne kjempefine stranda. Den andre halvparten gikk i land på andre siden, og kommer i bildet gående over kanten, over til oss. Det er nemlig ikke så langt over. Forholdene rundt odden var langt fra hva vi var forespeilet, så det var null problemer å padle til le. Bare litt lenger begge veier – men har man glitterkajakk så er det verdt det, for å si det sånn. 

Ragni padlet helt bort til mest le for vinden. Her ser vi berget vi satte oss under i pausen.

Utsikt andre veien, Flakstadvåg omtrent midt i bildet. 

Greit pausested, dette! 

Litt synfaring før returen var på sin plass. Vi hadde sjekket oppdatert værvarsel, men stemte det med hva vi så på havet? Var været før eller etter rute? Skulle vi sette ut eller vente?

Det blåste fortsatt bra. Men det var veldig lite tungsjø, bare vindbølger som ikke hadde fått bygge seg opp særlig langt.

Det endte med grønt lys og tommel opp, og vi satte ut for retur. Det byr seg alltids en senere mulighet til å padle innover Selfjorden, nå hadde jeg i det minste fått se innover. 

Ragni også klar for retur. 

Her kommer de andre fire i samlet flokk, så snart er vi samlet igjen. (Joda, de er nede til venstre der et sted...) 

Da er vi alle! Men hva har skjedd med overflata? Hvor ble vinden av?

Det vet ikke vi, men omtrent i det samme vi satte ut så løyet det fullstendig. Det var nesten kjedelig retur, men bedre litt småkjedelig enn slitsomt! Ragni og jeg fulgte litt nærme land, der så vi ganske ferske steinblokker. Ikke dagsfersk, forhåpentligvis.

Da ble det i hvert fall en skikkelig tur denne gangen, selv om den ikke endte med å gå helt dit vi hadde håpet. Da har vi mer grunn til å komme tilbake igjen, og det er ikke dumt det heller.

Dagen derpå hadde værgudene fyrt opp med vind igjen. Vi skulle til Tranøy, med utsett samme sted som vi fikk noen få åretak i fjor. Det var ikke riktig så ille nå, så her er det samling før gjengen padler over. 

Det gadd ikke Wenche og jeg. Så mye stæsj og styr for så kort padling etter et par slitsomme dager med litt lite søvn, det var lett å velge bort når vi fikk muligheten til båttransport med motor.

Her er det åpenbart fint, og jeg skal helt sikkert tilbake hit en dag det er finvær. Det var riktignok oppholdsvær, men likevel hustrig og ikke akkurat fristende å loffe rundt og se seg så veldig om. 

Det ble med en tur innom kirka, og så innom hovedhuset for vafler, og deretter båtretur.

Dermed var vi også tilbake ved bilene før padlerne, men de hadde medvind nå så de kom ikke lange tiden etter.

Dermed var ei flott helg på Senja over, og Wenche og jeg kjørte snirkelveier hjemover. Vi hadde egentlig ordnet oss for å kunne være mer på tur, men været skulle ikke bli noe bedre så det droppet vi. Men vi holdt oss unna E6 så mye som mulig, så fikk vi i hvert fall sett litt andre steder enn det vi vanligvis gjør.

Takk for fine dager til resten av gjengen, håper vi ses på havet igjen om ikke alt for lenge, her eller der.