En sommertur til Djupfjorden

En svale kan gjøre en sommer – plutselig var det en svale i hagen, og vips så var det sommer! Da var det nesten for galt å kle på seg tørrdrakten, så jeg surra litt rundt i hagen først på dagen. Men så ble det padling likevel. Det var ikke kjempelenge siden sist, men jeg tok likevel turen til Åserøya og Djupfjorden. Det var rett og slett der jeg først kom på å padle, og det skulle jeg heller ikke få angre på. Attpåtil var det omtrent flo, så jeg slapp å gå mer enn et par meter ut på Dalsand, så var jeg på havet. Åserøya er den mørkeste skyggen høvelig midt i bildet, og så skulle jeg følge land mot høyre lenger bort.

Her er jeg ved 10 på skjæret-posten på Åserøya, dermed var den i boks. Her er det kasse, som henger på et tre. En gang i tiden het det Ti på bølgan, og postene hadde kasse og bok. De opprinnelige har det fremdeles, men vi bruker i praksis bare bildedokumentasjon på disse også. 

Det var fint lys i dag, og kule skyer som pyntet opp himmelen. 

Dette er et slags rulledokumentasjonsbilde. Jeg tok det fordi jeg trodde man skulle se tydelig på bildet at jeg var gjennomvåt etter rulling, men den slo litt feil. Hvis du ser ekstremt nøye, så kanskje… Vel, det er i hvert fall sant. Jeg rullet på begge sider også. Med vingåre. 

Da jeg var kommet videre bort til «land» (landfast som i veiforbindelse, men det er jo på Hinnøya) traff jeg på disse to! En rein og reinkalv! Den var så liten og søt at det kan ikke bli stort søtere tror jeg. De stakk så klart av gårde, men moren virket egentlig mer snurt enn skremt. 

Dette bildet tok jeg aller mest for å minne meg selv på at det kanskje er på tide at jeg bestiger Brokløystinden? Det har jeg tenkt mange ganger at jeg skulle gjøre, men det har ennå ikke blitt. Jeg må kanskje lage meg en liste i år, og faktisk gjennomføre disse turene jeg tenker på. Kanskje, faktisk. 

Det ligger ennå litt snø i fjellene innenfor Djupfjorden, men det minker stadig. 

Jeg holdt meg unna land på det bratteste, tenkte at når det er flomfare for tiden så er det kanskje rasfare også. 

Men lenger bort padlet jeg nærmere land. Dette er rester etter noe, men vet ikke hva. Sikkert noe kraftgreier, siden det er noe kraftgreier litt lengre bort. 

Det var god vannføring her i fossen, har nok smeltet bra lenger opp den siste tiden. (Derav nevnte flomfare.)

Her er de nyeste kraftgreiene i Djupfjorden. Ikke så pent, men det er begrenset hvor mye man legger merke til det i så pass mektige omgivelser uansett.

Ti på skjæret-post nummer to på turen! Her er jeg innerst i Djupfjordbotn, der elva fra Storvatnet renner ut. I dag kom jeg på så pass flo at jeg enkelt kom helt opp til elva.

Sånn er utsikta fra innerst i fjorden. Fjellene lengst bort blir på Langøya, andre siden av Sortlandsundet altså. 

Her hadde noen ryddet litt i skogen, så dette er faktisk blitt en ok plass for hengekøye. Jeg benyttet vika til litt redningstrening. Først tok jeg ei rulle uten oppsett før velt, og så veltet jeg, kom meg ut, og berget meg med cowboyredninga. Kom nemlig på at jeg ikke hadde gjort det med denne nye kajakken ennå. Dessverre tenkte jeg ikke på at jeg ikke har prøvd reentry og rulle heller, men da har jeg jo noe å teste ut neste gang også.

Returen tilbake til bilen ble ganske enkel og grei. Fulgte land tilbake, og så innsiden av Åserøya sånn at jeg hadde padlet rundt den. Lite action underveis.

Her er unntaket. Da jeg padlet forbi øya på andre siden lurte jeg på om det er dyr her på beite nå eller ikke, men svaret kom altså en stund senere. Disse geitene lå og koste seg i sola, og så ut til å gi blanke i meg.

Onsdagspadling rundt Børøya

Vi har vel vært flere enn denne onsdagen, men det er ikke alltid om å gjøre å være så mange. I dag skulle vi padle fra klubbnaustet, og vi ble i første omgang Wenche som ledet turen, Lillian som ønsket hvor turen skulle gå, og meg som hang på.

Etter at vi hilste på Chipo, Fredrik, Trym og Torstein ved båthavna på Børøya, der de to sistnevnte for øvrig duret av gårde på flåte, satte vi kursen mot kulturskjæret. Da var de minste guttene i hver sin surfski, Chipo på det samme, og Fredrik var følgebåt. De padlet også i retning av byen. Her har vi kommet til skulpturen, Hadsels bidrag i Skulpturlandskap Nordland. Betongen har visst sett bedre dager, nå har armeringen kommet til syne noen steder. 

På andre siden er hurtigruta med vernebygget, og det nye hotellet. Men hvor ble det av Rødbrygga med puben?

Joda, den er der ennå – bare «litt» gjemt imellom de to nyere byggene. Men isolert sett er de nå litt kule, disse byggene, synes jeg. 

Her er et annet byggverk, her er det mer størrelsen det kommer an på tror jeg. Den nye havna er gedigen. Jeg mener, man ser jo at den er stor, men det er når man ser kaia – som ser liten ut i forhold til hele havneområdet – og man ser den i forhold til noe sånt som for eksempel en kajakk, at man skjønner helt hvor stort.

Dette er altså fra frem- til bakkant. 

Under er det god plass, og egentlig fine forhold for litt slalåmpadling. Den står på pæler, og har ikke så mye greier på tvers. 

Endelig ute på andre siden. Det tok sin tid, den var noen meter lang ja. 

Etter å ha rundet Børøya satte vi kursen mot en holme på retur tilbake til naustet. Nå var vi forresten på selsafari, vi møtte på utrolig mange på denne turen. Kort tid etter kaia så vi forresten niser også. 

Men da vi nærmet oss naustet, tenkte vi oss om en gang til. Vil vi virkelig på land allerede? Det er jo så fint og stille utpå? Svaret var nei, så vi snudde og padlet innom en holme til før vi returnerte helt tilbake til bilene. 

Testing av kameravinkel… 

Det er ganske kult når man padler i tåka sånn som dette, det blir nesten som hele verden blir svart/hvit – til man ser på medpadlerne like bortenfor. Rett og slett ganske stilig. 

Takk for turen!

Nye oppdagelser i Lonkanfjorden

Det var en grå dag for en stund siden, men Franck og jeg ville padle likevel. Det var jo vindstille, og ikke så svinkaldt heller. Vi møttes på Hennes og satte ut etter å (med noe plunder) ha fått kajakken hans løs fra biltaket (låsbare stropper kan visst låse seg). Jeg så egentlig for meg å padle litt langs land og innom holmer bortover mot Vedøya kanskje, men vi endte med å padle inn Lonkanfjorden. Den er fin uansett hvor lite man ser egentlig. Skyene hadde dessuten lettet litt da jeg kom fram til Hennes, så det var slett ingen dum ide.

  

Dette er nok to av de desidert kuleste kajakkene Alf(a Fritid) selger i år, men jeg tipper de også er inne på topplista for «diverse om og men». Franck var uheldig med sin, den skulle nå på første tur etter reparasjon. Det var bare såvidt den ble noe av, for den låsbare stroppen den var festet på bilen med var ikke like villig til å bli låst opp… Men det var heldigvis bare den ene som streiket, så vi dro kajakken ut og tok resten av problemet etter turen. 

Denne lykta står helt i innløpet til fjorden, på Lonkanneset. Husene vi ser på andre siden er Kaljord, der jeg vanligvis setter ut når jeg padler denne fjorden. Men fra Hennes krysset vi over til lykta, for å padle innover fjorden på denne siden. Litt motsatt retning av det jeg pleier – kanskje var det medvirkende til at vi så noe jeg ikke har lagt merke til før – i hvert fall som jeg kan huske. Det skulle i hvert fall dukke opp kule ting.

Det var helt stille i dag, ikke bare med vinden. Så tidlig på året var det lite trafikk på havet også. Hurtigbåten gikk selvfølgelig som vanlig, og så var det en småbåt på andre siden omtrent her. Men etter det var vi helt alene på fjorden innover. 

Vi angret ikke på at vi dro på tur en sånn dag, heller tvert imot. Det ble enda en fin påminnelse om at alt vær har sin sjarm, og det er langt fra bare solskinnsturene som blir minneverdige. Dessuten synes jeg fargene på kajakk og påkledning til han her karen passet ualminnelig bra til omgivelsene i dag. Litt uvisst akkurat hvorfor, men jeg synes kontrasten ble bortimot perfekt. 

Et konkret pluss med grått vær var god vannføring, sånn at hver lille bekk ble fin dekor underveis. 

Selv om vi ikke så toppen av alle fjellene hele tiden, så er terrenget innover Lonkanfjorden ganske flott synes jeg. I dag merket jeg meg at noe av det som var fint med turen var at vi ikke så enden på fjorden før vi var kommet nokså langt inn. Det gjør man noe tidligere hvis man padler på andre siden av fjorden tror jeg. Så det er mulig jeg rett og slett endrer på vanen min etter denne turen. 

Her kan det padles imellom, artig steinblokk til venstre.

Dette er Sætran, nedenfor Kvanntoa. Ifølge Wikipedia er det Kvanntoa, ei gammel setergrend der sætringa ble slutt på 60-tallet, men kulturbeite fortsatte mange år etter. «Her står seks seterstuer og ei løe att», står det også. Det var akkurat som det så ut for, med andre ord. 

Her kom det nok en bekk/ei elv ned, Franck har plassert seg i utløpet. Litt kjipt lys for fotografering i dag, kameraet ville ikke helt gjøre det jeg hadde tenkt. 

Her oppdaget vi noe rart! Vi måtte altså gå i land, selv om fjæra ikke akkurat innbød til det med fancy kajakk… Det var litt kronglete ilandstigning, men jeg gikk bak på kajakken sånn at baugen løftet seg til værs, og vips, så lå den fint på tangen. Men nå er det snart så mange riper under at jeg like gjerne kan dra den rett opp på stein, ei ny fra eller til gjør lite. Omsider - snart, altså. Tror jeg.

Bilde motsatt vei, innover. Årsaken til ilandstigningen ser vi nede til høyre i bildet. Litt merkelig steinfjære, her var det noe som ikke så helt naturlig ut. 

Sånn her så det nemlig ut litt lenger opp! Suspekt, suspekt. 

Hva er dette? Et utsprengt lite hull i berget? Rare greier. Nå vet jeg at det har vært gruvedrift i en dal lenger inn, men det var nå en litt rar plass til at det skulle ha sammenheng. Samtidig er det jo rart å bare sprenge et sånt hull, også. Aller rarest er det kanskje at jeg ikke har lagt merke til dette før! Jaja, jeg kan jo også ha glemt det. Men hvis noen har peiling på hva dette er spor etter, hadde det vært artig å få greie på.

Så kom vi altså så langt inn at vi så hele fjorden, og kunne begynne på returen. 

Vi satte kursen mot andre siden, for å følge nordsiden utover. 

Denne elva/fossen har jeg heller ikke lagt merke til før. Sannsynligvis er den godt i skjul bak løvskogen senere på året, når jeg vanligvis er her. Så det var flere fordeler ved å padle så tidlig. 

Og se på dette! Denne steinen lurte vi veldig på hva i alle dager mønsteret kommer av – hva har denne blitt brukt til? Men antagelig er det noe snedig som gjør at steinen i akkurat sånt vær blir våt på denne måten. De to mørke feltene er rett og slett bare fuktig stein – med en linjalrett øverkant på det våte. Snodig, men neppe gjort av menneskehender. 

Det ble en fin tur utover også, nå med sånn «iskald» lyd av regnet som landet på blikkstille hav. Det er en litt spesiell lyd som ikke alle hører tror jeg. Man nesten føler den mer enn man hører, kanskje. 

Det er ett og annet utover på denne siden av fjorden også, blant anet et par skjær som skiller seg litt ut fra de øvrige formasjonene – det ene her bak Franck. 

Da vi kom ut av fjorden var det også et flott lys, det var helt tydelig lettere vær på vei fra yttersida. Dette blir vel sett utover Hadselfjorden, hvis jeg ser riktig.

Tilbake på Hennes gikk vi i land på samme stranda som vi hadde satt ut fra. Enkelte går visst fremdeles ut av kajakken mens den er på vannet, den dras ikke bare tvert opp på stranda, noterte jeg meg. For ordens skyld herved presisert at det gjaldt den blå, så ikke andre får mistanken rettet mot seg.