Etiketter

Ny kjølstripe - keel easy

For ei stund siden skiftet jeg kjølstripe på Avocet, nærmere bestemt ei remse med Keel Easy. Om den var slitt ut, eller bare blitt dårlig av elde, skal jeg ikke påstå bestemt, men det var i hvert fall tydelig behov for å bytte den ut. Her har jeg markert og festet den midt under kajakken. Det skal jo helst bli sånn høvelig beint, dette her. 

Punkt 1 i prosessen, rive av den gamle. Det gikk forbausende lett, ikke så vrient å få vekk limet heller, såvidt jeg husker. 

Sånn, da ligger den klar, så er det bare å varme og gnu den fast hele veien. 

Det gikk ganske greit, man må bare være litt forsiktig med varmen, og tålmodig.

Tålmodig ja, da er det klart at jeg går på en smell, det skjønte dere vel. Det ble knøvlete spesielt rundt senkekjølen her, der det ble mer bøy enn ellers. I første og andre runde løsnet det sorte fra selve limet som ble sittende på kajakken, men med litt styr så har det ordnet seg og ser nå greit ut.

Varmepistol lånt for anledningen. Jeg prøvde jo å kjøpe meg en sånn men den varmet mindre enn hårføneren så den gikk rett i retur til Biltema.

Som sagt, det ble bedre. Nå ser det ut som høyresiden på begge sider heldigvis. 

Det gikk forbausende bra med bøyene foran og bak på kajakken også. 

Litt annen vinkel

Se der ja, det kommer seg!

Vanskeligst framme, men det gikk helt fint det også. 

Ikke sikkert du ble så imponert, men det ble jeg selv så det er ikke så farlig. Det er en stund nå siden jeg gjorde dette, og det holder fremdeles helt fint. Jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg drøyet så lenge med å gjøre det, for det var slett ikke vanskelig. Vil du prøve sjøl så har de sånn Keel Easy i de fleste padlebutikker. 


En tur på Kollen

Denne helsikes vinteren som plutselig kom gjorde det litt trøblete å få fulgt opptreningsplanen - siden jeg ikke er storbegeistret for ski. Det ble bomtur igjen dit jeg hadde tenkt meg, men så kom jeg på et annet sted og der viste det seg å være både grei parkering, og tråkket godt oppover marka.

Jeg hadde ingen planer om Blåheia denne gang, men Kollen virket som det kunne være en passende tur for meg nå. Startpunktet er jo ikke på null meter, så den er enda litt lettere enn det kan se ut for på skiltet.

Oppover skogsveien var det som nevnt bra tråkket. Formen er ennå så pass dårlig at jeg må stoppe innimellom, og det var i grunnen bra for det var flott lys bakover! På ett punkt stoppet jeg og tok pulsen, tror storformen ennå er laaangt unna men. Det var liv, i hvert fall, det er jo betryggende...

Det var en sort busker langs løypa som jeg ikke kjenner igjen. Det er jo ikke blader å bestemme ut fra på denne tiden, men den hadde sånne små brune dusker, så ut som en blanding av bjørkedings og kongle. Dessverre skjønte ikke kamera hvor hen det skulle fokusere i alle kvistene, men kanskje noen ser godt nok likevel?

Det tar sin tid å komme i form, så det var fint med skilt som dette her langs løypa oppover. «Uansett hvor sakte du går så knuser du alle som sitter på sofaen.» Takk for den. 

Jeg så jo for meg da jeg gikk oppover at jeg skulle ende opp ved masa, men neida. Stien gikk litt videre oppover til en knaus enda litt lenger opp. 

Utsikt hjemover, fine blåfarger i dag. 

Jeg stoppet her. Resten av løypa får nok heller bli sommerstid en gang man har klart å komme i form igjen. 

Når det i lengre tid har vært 3-10 minusgrader og det slår over til mildvær, så kan det anbefales å kle litt mindre på seg når man skal gå tur. Det gjorde ikke jeg, så det var bare å åpne det som var av lufting på både jakke og bukse. Derfor ser det ut som jeg har veldig tjukke føtter her, fordi glidelåsene i siden er åpne nesten helt ned. Veldig varmt, men kjekt å få testa åpne glidelåser, det har jeg ikke gjort før på denne buksa.

Mange skilt og kasser her, vet ikke hvorfor det er flere. Jeg håper snart vi kan gå over til mer sporløs ferdsel, koronaen har jo blant annet vist at TellTur fint kan gjennomføres elektronisk. Disse røde kassene synes jeg er helt overkill. 

Det viste seg altså at det ikke var masta som var målet, og dit var det så dårlig tråkket at jeg ikke gadd å svinge innom heller. Jeg var nok på kanten av hva formen går med på, allerede som det var. Heldigvis er det noe lettere å gå nedover. 

Og på nedoverturen kom også det flotteste lyset! Skikkelig fint, faktisk. 


Brannknausen

I dag ble det en liten tur på Brannknausen. Inger og Vilma har gått turen før og viste vei oppover. 

På vinteren er det jo litt bedre utsikt enn når det er lauv på trærne. Her går hurtigruta snart inn til kai, så den var godt i rute i dag.

Framme! Brannknausen er bare på 185 meter, men det kjentes i grunnen passelig ut i dag. Her var det også en fin liten benk, hvis man vil sitte en stund før man går videre. 

Utsikt utover mot Gavlfjorden. Litt overskyet i dag dessverre. 

I hvert fall på sommeren kan man gå videre oppover her til Strandheia, men det var ikke så aktuelt i dag. Det var godt tråkket sti opp hit, men utenfor stien er det laussnø. Ikke så kjekt å gå på føttene der.

Det var flere muligheter nedover også, i hvert fall to andre stier var det gode spor i. Vi gikk den som var lengst nord, så ble det ei passelig sløyfe. Stiene møttes før vi var helt nede igjen. 

Ikke så langt i dag altså, men fin tur!

En runde i marka, forbi Turlagsstua

Sist jeg skulle på tur gikk det skeis, rett og slett fordi det ikke var brøyta parkering der jeg hadde tenkt å starte turen. Det var på en av de mest brukte parkeringene jeg vet om her i området, så da ga jeg litt opp. Folkehelse virker å bare være viktig for kommuner når de skal søke om støtte til prosjekter, kanskje ikke like nøye for eksempel når man vedtar brøytebudsjetter. 
Dette bildet er for øvrig av masse haloi, for det kunne virke som alt av skoler og barnehager hadde utedag. Fullt av unge folk i marka – kjempebra! De ser små ut på avstand da, men lyden bar godt.

Dermed ble det start fra toppen av Vestmarka ved neste forsøk, der har jeg nemlig aldri opplevd at det ikke var brøytet på parkeringsplassen. Planen var å følge lysløypa et kort stykke, og så svinge av og gå opp mot Turlagsstua hvis det var mulig å gå opp på føtter. Det var det heldigvis, flere hadde gått på føtter før meg etter siste snøfall. Flaks! Jeg var ikke innstilt på verken ski eller truger denne dagen, nei.

Oi oi oi, se her! En gapahuk med hengekøyetrær rundt! Lovende for senere tur kanskje, med pulk eller noe? Det er visst noen år siden jeg gikk opp forbi her sist, skjønner jeg. 

Som nevnt, noen hadde gått før meg. Halvveis opp møtte jeg også noen som gikk nedover, så da ble det dobbelt så gode spor derfra og opp.

Lyset var i grunnen ganske fint bak meg, selv om jeg av en eller annen grunn hadde gått skyggenes dal opp. Årsaken var vel den enkle grunn at jeg skulle gå kortest mulig strekning i lysløypa. 

Se der ja, Turlagsstua. Tidligere eid av Røde Kors, men overtatt av turlaget for noen år siden. Jeg var jo på sykehus da de hadde innsamlingsaksjon i høst, der de fikk 1000 kroner for hvert bilde folk kom og tok i ei ramme som var satt opp her. Kult tiltak, men jeg hadde altså ikke mulighet til å være med. Men omsider var jeg blitt i god nok form til å komme meg opp. Det gikk slett ikke fort – men det gikk ellers ganske greit.

Bakken videre opp mot Steiraheia får imidlertid stå i fred for meg ei stund til, kjente jeg. 

Vindturbinene borte ved Ånstadblåheia bråkte mer enn jeg ville trodd. Vinden gikk fra meg mot turbinene, men jeg hørte dem likevel veldig godt. 

Jeg endte med å gå ned en annen vei enn jeg gikk opp, fordi det var så lenge siden jeg hadde gått opp der at det ville være kjekt å se hvor hen jeg kom ned. 

Det var i grunnen lurt, for da fikk jeg med meg dette flotte lyset. Hurtigruta er den lille prikken her på sundet, for øvrig. Ble "litt" mindre på bildet enn jeg så for meg.

Jeg vet ikke hvor lang turen ble, for GPSen slo seg av etter 180 meter. Jeg gikk definitivt lenger enn det. :) Men neste gang spørs det om ikke trugene eller skiene må tas frem. Det er blitt en del snø nå.

Førkontrollpadling i heimfjæra

Straks midt i februar, uten at februarrulla er på plass. Når det attpåtil er dagen for avreise til kontroll for å se hvordan behandlinga har gått, så er det bare en ting å gjøre – sette seg i kajakken.

Her er jeg kommet bort til Sjøhussenteret, der er en liten krok på «min» side av moloen, hvor det passer fint å for eksempel øve på rulla.

Det var i grunnen veldig fint i dag selv om snøbygene gikk rundt om sånn at man så lite av fjellene. Vannet var kjempeklart (se neste videosnutt), og snøen lå helt ned til vannskorpa. Nydelig!

Jeg hadde som antydet et lite oppdrag på denne turen, februar måtte naturligvis rulles inn. Det ble vellykket på begge sider, men jeg skulle gjerne hatt litt bassengtrening snart. Det er jo helt vanlig at jeg ruster litt på vinteren, men jeg pleier jo å få finpusset i basseng nå på denne tiden og frem mot påske. Håper bassengforbudet snart lettes på.

Det er sjelden jeg padler denne veien hjemmefra, siden det blir mer og mer by bortover. Men nå har jeg lest i avisen at dette Sjøhussenteret er kjøpt og de nye eierne vil fylle igjen småbåthavna her, så da måtte jeg jo ha et bilde. Hit padlet jeg på en av de aller første turene mine da jeg begynte å padle, og hadde pause her inne. Om en stund kan det altså hende at det er umulig.

Her har uværet tatt en del, så denne betonggreia ytterst står nå alene. Jeg hadde i utgangspunktet en plan om å padle rundt den og imellom. Men det satt så mye skarv her og åpenbart tørket seg, at jeg droppet det. Jeg ville rett og slett ikke tvinge dem på vingene nå i kulden, med å komme for nært.

Så jeg stoppet her, selv om det var kulest lys denne veien. Jo, og så var det jo medvind i retur, så sånn sett ville jeg jo helst ha padlet lengst mulig. Men jeg skulle jo rekke et fly også, så det var greit nok å snu her – men jeg padlet litt lenger ut på sundet, for å få mest mulig bølger på returen, om ikke annet.

Det var dessverre ikke allverdens, men der det ble grunnere bygde det seg bittelitt opp sånn at man kunne få lettpadlet fart i hvert fall. 

På denne vindretninga er det også en grei plass å øve ikke så langt hjemmefra, så jeg tok en stopp der og rullet noen ganger til. 

Åra til værs på dette viset (i venstre kant av bildet) er jo ikke helt etter boka, så her ble det nok knipset midt i det forsøket som gikk ad undas. Men så kaldt som det er nå så gadd jeg ikke gå ut av kajakken, jeg prøvde heller en gang til. Litt teit egentlig, for jeg hadde jo opprinnelig tenkt å øve på reentry så det hadde jo egentlig passet fint. Men nå hadde jeg rukket å glemme den planen allerede, tydeligvis.

Men februarrulla er i hvert fall på plass!

Reinsnesøya i minusgrader

Det ble litt mindre kaldt, så sist helg avtalte jeg padling med Leif-Hermann. Jeg angret litt dagen etterpå, da det hadde ballet på seg et par minusgrader til, men jeg hadde jo ikke januarrulla på plass så da var det ikke bare å trekke seg. Nei, ta med varmtvann på termos og godt med ullklær under drakten, så blir det vel bra. For fint, det var det jo!

Vi startet med en runde rundt Reinsnesøya. Der satt det to ørn i samme tre, så jeg antar at det var et par. Det er jo faktisk ikke så veldig lenge før de skal til med hekking. De er jo tidlig ute.

Det er en del sjøfugl å se for tiden. Blant annet så vi en flokk haveller, og denne skarven som vi kom nokså nært innpå. 

Det var en flott dag, selv om det var kaldt. Det var nok enda kjøligere her borte enn det var hos meg, faktisk. Nærmet seg nok minus ti. 

Leif startet ganske tidlig på turen med å øve på rulla. Det er jo knallbra! Men det la jo press, så klart, på visse som enda manglet januarrulla. Man kan liksom ikke starte året med å hoppe over en måned, jeg vet jo at jeg kan den selv om kroppen nok ennå er rimelig mørbanket av strålinga og cellegiften. Det er mest teknikk som skal til, lite styrke. 

Det var ganske tydelig at han har øvet godt i sommer og høst, den så slett ikke verst ut den rullinga. Men jeg syntes det så i overkant kjølig ut!

På enden av øya der den vender mot Gavlfjorden var det litt bevegelse i sjøen i dag, så der var det litt go'lyd. Vi øvet litt der før vi satte kursen mot Stamnes, kanskje der var enda mer liv i havet?

På vei bortover ble vi plutselig oppmerksom på en båt som lydløst hadde sneket seg innpå mot andre siden av fjorden. Hæh, en hvit kystvaktbåt? Merkelige greier. 

Den så litt ut som en blanding av en yacht, fiske- og kystvaktbåt. Det viste seg å være forskningsskipet Dr. Fridtjof Nansen på vei mot Myre. Kult at vi fikk med oss at det passerte her, jeg har ikke sett det før annet enn på bilde. 

Leif-Hermann trengte en tur på land for et privat ærend, da benyttet jeg anledningen til å få på plass den nevnte januarrulla. Med neoprenhette og neseklype så var det ikke veldig ubehagelig i hvert fall, men det blir veldig fort kaldt etterpå. Ikke minst på hendene. 

Foto: Leif-Hermann Jensen
Heldigvis hadde jeg husket varmt vann på termos. Den ene har jeg liggende bak setet, sånn at jeg også når den om jeg skulle bli så kald på fingrene at jeg ikke får opp luka. For det skjer fort, har jeg etter hvert erfart.

Jeg sjekket rulla på begge sidene, funka fremdeles. Jeg til og med stoppa og scullet før jeg vippa opp på vrangsiden, det er jo slett ikke verst når jeg bare har rulla en gang før siden først i oktober en gang.

Fantastisk lys i dag!

Vi kom oss faktisk helt bort til Stamneslykta, det var ikke verst. Hvis jeg bare tar det med ro og husker sånn høvelig på framdriftsteknikken, så kan jeg padle et bra strekk uten å bli utkjørt fremdeles. Padlekapasiteten er ganske langt bedre enn gå tur-kapasiteten. Kanskje ikke så overraskende, men likevel. Alt som er på pluss-siden må man bare gripe fatt i, på en måte.

Vi snudde her ved lykta, for det var ikke noe mer fres her enn ved Reinsnesøya. Fin lykt han har i nabolaget, den er jeg litt misunnelig på. 

Foto: Leif-Hermann Jensen
«Motsatt» bilde. 

Som nevnt er Leif-Hermann ivrig på å øve, og det lønner seg. Noen øver mest i teorien og imponerer lite når det skal ut i praksis, men han her karen øver og lærer av feil sånn at det vises på ferdighetene også. Til slutt måtte han (omsider!) ut av kajakken, så da ble det øving på egenredning også. For det var jo som vi ser lite hjelp å få, det meste må jo dokumenteres… 

Jeg øvde litt jeg også, sjekket blant annet hvordan det ligger an med kanting og svingteknikk. Merket godt både at jeg har øvet mest i Avocet de siste par årene, og at det har blitt lite øving det siste halve året. Kantinga og roen var ikke helt på topp, men det er for såvidt sånn som det pleier å være midtvinters. 

Turen sett under ett derimot, var helt på topp. Flott vær, bra selskap, god øving, frisk luft, variert fugleliv (ah, nå kom jeg på at vi så en sel også, som forsvant med et plask!) – i det hele tatt, terningkast seks. Men du store all verden så kaldt det var før og etter turen. Men verdt det? Ja, sånn akkurat.

Takk for turen!