Vedlikeholdspadling fra naustet

Dette kan jo nesten se litt strandbilde ut, men det er altså snø, ikke hvit sandstrand. Kule strå er det imidlertid. Det ble en tur fra eget naust igjen, for egentlig hadde jeg ikke tid til å padle i dag, men ryggen sa at det måtte jeg. Den blir nemlig bedre av padling, heldigvis, får man kanskje si. Da kommer jeg meg ut selv om det ikke frister allverdens. I dag var som vi ser fjellene helt borte.

Det var vel litt heldigvis også på grunn av denne her. Heldigvis at jeg tok en tur herfra før den snødde fullstendig ned, den har jo stått her noen uker nå, mens jeg har trodd den var trygt lagret i naustet. Der tok jeg sannelig feil ja. 

Plutselig hørte jeg et helsikes spetakkel, og når jeg stirret nøye nok inn i bygen så oppdaget jeg den også. Den var ikke synlig på AISn, men er nok ett av sjøforsvarets fartøyer i Skjold-klassen, tenker jeg. 

Det var ingen plan for denne turen, utover å padle. Oppdaget etter hvert at jeg hadde glemt lyset, så da var det ikke aktuelt med så mye annet enn å følge land uansett. Ryggen kjentes hele tiden, så jeg fant det best å ikke dra så langt.

Jeg skulle imidlertid ikke lenger enn til første odden for å treffe på ørn. 

Det meste av utsikten så sånn her ut i dag…

Den var i grunnen det eneste som var å se på hele turen. Jeg var ikke fryktelig sent ute, men i dag ble det aldri fotolys. Tenk at det enda skal bli tre uker mørkere! Jeg håper de og de tre ukene deretter også går lynings kjapt!

Jeg ble litt nedsnødd etter hvert, og som sagt lite fotolys så dette var det skarpeste bildet jeg fikk… Såkalt sensur, antagelig. Jeg har i hvert fall bevis for at jeg var utpå en snartur.

Vel tilbake ved naustet passet jeg på å få tralla tatt inn, og naustdørene godt lukket igjen. Turen ble kort, men hjalp nok for ryggen noen dager til nå. 

Risøya og Gjæva i mørkninga

Dagene er blitt merkbart kortere, nå er jo sola blitt helt borte for en periode. Men en liten tur rekker man likevel. Sist helg ble det en tur fra Børøya, med kurs for Gjæva – hvis forholdene utover så greie ut. Alternativt skulle vi bare runde Risøya og surre imellom holmene tilbake.

Foto: Ulf Emil Rakvaag

Jeg hadde ikke en helt klar plan for hvor vi skulle starte turen, men hadde en liten ide å sjekke ut. Det viste seg å være et veldig bra alternativ for vinterturer, når vi for eksempel ikke kommer oss ned ved klubbnaustet. Brøyta, og grei vei ned til havet. 

Foto: Ulf Emil Rakvaag

Det var helt stille da vi satte ut fra Børøya, innimellom var det til og med åpning i skydekket. Det var bedre enn forventet! Så langt, veldig bra, med andre ord.
 

Mens vi pakket traff vi ei dame på vei for å lage jul i ett av naustene som står her bortover. Er vel derfor det var så fint å gå ned fra parkeringen kanskje, at det er en del naust her. Bra sted for naust, skjønne godt de tilbringer tid i det.

Det eneste er at den nye industrihavna er jo ganske stygg og både lys- og lydforurensende for området, i tillegg til veien som «alltid» har gått her. Typisk nok kaller de havna for «Miljøhavn», som om man går på den.
 

Anyhow, vi ble etter hvert klare for å sette ut og kom oss av gårde. I mellomtiden ble vi påminnet at nå er vi definitivt over på vinterpadling, det ble nokså kaldt på hendene før vi kom oss i gang. Men vi hadde tatt med en ekstra termos, for det var ikke akkurat noen overraskelse, heller. 

Foto: Ulf Emil Rakvaag

Det var fint å komme seg en tur i denne kajakken igjen, nå var det blitt en stund siden sist. Men ikke så lenge siden at det var blitt veldig uvant å padle med ror, det har jeg visst vennet meg skikkelig til nå, virker det som. (Bortsett fra at jeg må huske å ta roret ned i vannet for at det skal virke, akkurat det tok litt tilvenning...)

Det var fint lys, men vi var dessverre så sent ute at det var helt på grensen i dag også, til hva kameraene ikke klarer å takle. Dette var forresten Ulf sin aller første skikkelige vinterpadletur, sier han. 

Her var det imidlertid akkurat nok lys til at vi fint så bunnen, og det var så pass fjære sjø at det var ganske fint der. Så det ble en liten fotostopp. 

Ett bilde med kamera plassert ned mot vannflata…

og ett mer vanlig plassert, når han kom nærmere. Som vi ser, litt uskarp, på grunn av litt lite lys, og motiv i bevegelse.

Foto: Ulf Emil Rakvaag

Ved neste område byttet vi roller, eller om det egentlig var den forrige. Ble muligens litt kluss i rekkefølgen på bildene her, ikke helt sikker. 

Foto: Ulf Emil Rakvaag

Hvitt på fjellene. Snart flommer vel feeden over i skibilder, antagelig. Uff. Videre utover så vi forresten både en flokk med ærfugl, og en liten flokk med haveller. Det skjer ikke hver gang, så det var stas.

Da vi kom forbi Risøya så økte vinden plutselig på. Det var for såvidt i tråd med værmeldingen, og retninga var i tråd med det som var ønskelig. Skulle noe skje ville vi bare blåse tilbake til der vi kom fra. Men alt for mye vind samtidig som det mørknet, var jo ikke like ønskelig, så her måtte vi se det fortløpende an. 

Det var nå også blitt så kjølig, at Goproen bare klarte å ta bilder i tre kvarter. Så her var det stopp. Det ble en del vind før vi kom oss over til Gjæva, innimellom en del bølger, men ikke egentlig noe utfordring. Det jeg i noen grad var bekymret for, var returen – for hvis det da hadde fått bygget seg opp, og vi måtte returnere i mer bølger – og samtidig mørke – så kunne det fort bli verre.

Det roet seg imidlertid allerede før vi kom fram. Vi hadde uansett kommet så langt at jeg mente det var bedre å padle helt fram og få pause og litt næring før retur, enn det var å snu underveis. Litt bortenfor her så vi forresten en sel.

Noe pause på land tok vi oss imidlertid ikke tid til. Det ble med en sjokolade i kajakken, så vi fikk maks lys med oss i retur, i tilfelle det skulle komme en ny susing med vind. Litt kom det, men ikke mer enn at det ga en ekstra dytt i ryggen. Nå var det imidlertid blitt så mørkt at flere bilder på havet var bare å glemme. Dette var det nærmeste skarpt jeg kom, og jeg hadde en del forsøk for å si det sånn.

Foto: Ulf Emil Rakvaag

Vi hadde imidlertid kokt vann på termos og rett i koppen-mat med oss, så det ble en liten stopp på Risøya for en sein lunsj. 

Jeg vil vel si at det var kaldere enn stemninga på bildet kan se ut for. Det ble litt drag i lufta mens vi satt her, så følt temperatur var ikke noe særlig. Jeg beholdt rett og slett storm cagen på da vi padlet videre, så pass kjølig var det. Turen videre tilbake til bilen gikk fint, men det var litt utfordrende å finne akkurat hvor vi skulle hen, på grunn av all lysforurensningen. Grei øving, det. 

Fin tur, vinterpadlinga er definitivt i gang nå! Men gleder meg til sola kommer tilbake, så man får sett skikkelig ned i det klare vannet igjen. 

Rett ut fra heimfjæra med rygghaill

Sist helg var det meldt noe vindgreier, men sundet lå nokså flatt. Jeg har hatt litt problemer med ryggen i det siste, og fant ut at det beste jeg kunne gjøre var å padle en rolig tur uten rulling eller andre fiksfakserier. Det pleier å gjøre susen mot det meste, og når turen gikk hjemmefra ble det ingen høye løft eller sånt, som kunne være en utfordring. For sikkerhets skyld padlet jeg boring, den kajakken er jo kokrolig uansett hva som skjer. (Ok, det hadde også litt med å gjøre at han som skulle låne kajakk ikke kom seg nedi denne, men dog.)

Foto: Ulf Emil Rakvaag

Men hva i alle dager ligger i fjæra? Ett eller annet, med en sender på? Det var jo suspekte greier. Sjekket for sikkerhets skyld med Hovedredningssentralen (HRS), og vi ble enige om at dette nok var en redningsvest fra ett eller annet fartøy, og «senderen» så ut til å være et lys som tennes i kontakt med vann. Forhåpentligvis ingen i havsnød, vesten var altså fremdeles pakket inn i plast.
 

Den «nye» vesten  i fjæra så imidlertid veldig klumpete ut, så vi holdt oss til padlevestene vi allerede hadde på oss. Litt seint før vi kom oss utpå (rettere sagt, før jeg bestemte meg for at jeg skulle padle tross ryggsmertene og laber form), så det var bare å komme oss i gang.

Andre veien var det litt mer lys, fine farger. Hvis terrenget ser litt pussig ut her, så kan det være fordi jeg kun én gang tidligere har padlet her. Det er den lille dammen i nabolaget, der en av naboene lenger bort pleier å sette et lite hus med flagg på en liten «holme». Det var nemlig flo da vi satte ut, og den var skikkelig høy, så det gikk an å komme seg inn i dammen. Alltid gøy å komme seg dit det vanligvis ikke er mulig!

Jeg måtte så klart padle så langt bort som det var mulig å komme. Jeg har som nevnt bare gjort det én gang før, og da var det vinter, så det lå nok is på deler av dammen. Padlet helt bort til veien, så var det faktisk så langt som det går, til havnivået eventuelt stiger til helt nye høyder.

Den andre karen kom også padlende inn i dammen etter hvert. Han lurte vel på hvor jeg var blitt av, kanskje. 

Foto: Ulf Emil Rakvaag

På retur fra veien, som går ned til naustene vi ser i bildet. 

Akkurat passe passasje for en kajakk å padle inn her. Snedig at det skal være så artig å komme seg inn i en pytt det vanligvis er fuglene som setter pris på, men det er det bare. 

Foto: Ulf Emil Rakvaag

Det var ikke så lenge vi ble i pytten, men turen var altså en suksess allerede etter få meter. Nå var det bare bonuspadling videre. 

Det var litt vind, så da satte vi kursen imot den, i tilfelle den skulle bli sterk. 

Det gikk nemlig en eling der borte, som vinden sannsynligvis kom i front av. Vi så et mørkt felt på havet, som ofte betyr at det er vind – og i så fall ville det komme bølger også. Her borte et sted traff vi forresten på havelle. Da er den tilbake for vinteren, hurra!

Jada, det traff oss etter hvert. Siden jeg var usikker på ryggen, og medpadler ennå er høvelig fersk i sånt vær, så padlet vi bare ut til vi traff det, og så snudde vi.

Ryggen taklet det imidlertid fint, og det så det ut for at han som hadde lånt kajakk også gjorde, bortsett fra litt sambahofter et øyeblikk. Det er sånt som kan skje, særlig når man kommanderes til å snu. 
 

Ja, for det gikk jo veldig fort innover igjen, men det er jo ute i bølgene det er artigst, så vi måtte utover igjen. Allerede merket vi at det begynte å løye litt, så vinden var antagelig litt forbigående i forbindelse med elingen som passerte, tenkte vi. 

Det var litt kjedelig, for da ble det mindre bølger også, men på den annen side så var det nok sikkert best for ryggen min. Så det var greit nok. Det viktigste var å komme utpå, ikke hvor lang turen ble.
 

Holmøy-tråler på vei innover, den hadde også bare vært utpå og snudd. Litt lenger ut en oss da, men likevel. Eller så var det en veldig lik en, men det er vel mulig den bare har skylt not eller noe. 

Foto: Ulf Emil Rakvaag

Så døde det omtrent helt hen, samtidig ble lyset stadig mørkere og nå er det som vi ser omtrent umulig å få skarpe bilder også. Så da sa vi det fikk være nok, og satte kursen tilbake til naustet.

Han som tracket fikk bare fire kilometer på klokka, og det stemte sikkert. Men ryggen min var faktisk bedre, så at det å være i bevegelse er god medisin så lenge man ikke drar det for langt, det tror jeg på. I hvert fall for hva det enn er som plager min for tiden. Virket som han i lånekajakk også trivdes i bølgene med Døcken, det er jo en kajakk som trives i akkurat sånne passe små bølger som vi hadde i dag. 

En snartur til Verholmen, og novemberrulla

Egentlig gadd jeg ikke, men kom meg ut likevel. Motivasjonen forsvant omtrent samtidig som bakken ble hvit, tror jeg. Palmer i fjæra var ikke nok. (Dekorativ er den, det skal Tromsøpalmen ha.) Men så kom jeg på at jeg ikke får padlet neste helg, så da var det ingen bønn. Målet er nemlig å padle minst en gang i uka, så opphold da på to helger på rad er jo HELT utelukket. I hvert fall ble det nok spark bak til at jeg kom meg ned til havet. Fordelen med snø er jo at man kan skli kajakken fra huset og helt ned, så det er lettvint. Det gjelder bare å huske det til neste gang snøen lager kjempelang dørstokkmil... Kan fort vise seg å bli vanskelig, men vi får se.

Det var litt i seneste laget for fotografering. Det var nå et par timer siden lyseste tidspunt på dagen, men goproen klarte det sånn akkurat en halvtimes tid. Vintertid er en idiotisk greie, hadde passet meg langt bedre med sommertid hele året.

Fint i blåtimen! Det skal den ha.

Etter hvert kom det litt drag i lufta fra land, da fikk jeg litt fart på meg. Jeg håpet nemlig at det betydde at det var en eling på vei, sånn at det kunne bli litt vind snart. Så jeg padlet på for å kunne få fin fres på retur, og bestemte meg for å ta turen rundt Verholmen. 

Denne selja synes jeg forresten er ganske fin. Mulig jeg har nevnt det før, men i tilfelle så gjelder meningen fremdeles. Mistenker at det går an å legge seg i hengekøye der på den tjukke greina, bare synd at den står så pass nært veien at det ikke er så aktuelt likevel. 

Det ble litt vind ja, så et kort stykke hadde jeg bittelitt bølger også. Dessverre så varte det ikke særlig lenge, og noe særlig fres ble det strengt tatt ikke. 

Ved Verholmen hadde jeg en ørliten stopp, for å få på plass novemberrulla. Det ante meg nemlig at vannet nå har blitt ganske kjølig, og da er det greit å ha et stykke igjen å padle, sånn at man kommer seg skikkelig i varmen igjen etterpå. 

Fint lys i blåtimen. Men etter dette klarte ikke kameraene mer, nå var det blitt ganske mørkt. Dessverre ingen morild av den grunn. Dritt, ble ikke noe morild på meg i år, med andre ord. Men godt med litt frisk luft i dag, likevel. Sånn oppsummert. Anbefales altså å komme seg ut selv om det frister lite – som vanlig.