Skikkelig tur med lettmatrosen, fra Straumsnes

Det var på tide å få testet lettmatrosen på en vanlig padletur, ikke bare bortover langs heimfjæra. Siden det har blitt vårlig benyttet jeg anledningen til å få lett etter den siste (av mange) neseklypa jeg mistet, nemlig på Buøya i september. De er jo ikke å få tak i lenger, og nå har jeg bare ei igjen! Den mister jeg jo garantert også, før eller siden. Her gjør vi oss klare på Straumsnes, det skulle bli spennende å få hunden om bord fra flytebrygge for første gang… Det tror jeg i grunnen begge to syntes.

Turen gikk rett til Buøya, så jeg ikke skulle glemme det av. Lettmatrosen Ranis knurret og bjeffet på det meste de første minuttene, men ellers var han rolig. 

Den første flytevesten var blitt for liten, men den nye som bare var ett hakk større syntes jeg var i største laget. Det var ikke nok å stramme inn rundt halsen syntes jeg, men siden det var borrelås klarte jeg å løse det på et vis likevel. Det bare ser teit ut.

Dessverre ble det omtrent like vanskelig å finne neseklypa som jeg så for meg. 

Medbragt vann- og matskål til lettmatrosen sto i stil til flytevesten, helt uten at det var planlagt. 

Grønt i grønt. Mange fine detaljer i naturen. 

Lettmatros i motlys. Båndtvangen ble naturligvis overholdt. 

Han fant for øvrig ut at spruttrekk var ypperlige saker, de gjør det enklere å ligge i fanget! Pote opp for det. 

Det var nå fremdeles litt kjølig, og man ser jo på fjellene rundt at det ikke akkurat er helt nær sommer ennå. Men det er likevel vårlig, ikke minst hører man veldig mye fugleliv akkurat nå! Grågåsa har kommet, tjelden, storspoven, måkene, og en rekke andre. Mistenker at vi hørte snøspurv også, men den fløy så fort at jeg rakk ikke å se den. 

Vel, etter en stund var det bare å gi opp å finne neseklypa, da hadde jeg trålet området vi var på i september, uten å finne noe. Da satte vi kursen videre mot Finnøya, for å samle den til Ti på skjæret. Her passerer vi lykta som ligger i innseilinga til Straumsnes. 

Finnøya neste! Det blir matrosens aller første skjær. Jeg har vært litt spent på hvordan det ville gå å ha han med i kajakken, for nå var det en god stund siden sist og han var blitt bra mye større også. Men det gikk fremdeles fint å ha han i cockpiten, og han holdt seg ganske greit i ro. Det eneste er at jeg tror jeg må ordne noe som gjør at han får bedre grep med framlabbene når han sitter.

Framme på Finnøya, med utsikt over til Hadsel! Vi gikk i land her også, lettmatrosen er jo ikke vant med denne padlingen. Hvis det skal være sjanse for at han synes det er litt gøy å være med, så tenkte jeg det sikkert er en lur taktikk. Det vil vise seg. 

Fjellduke var naturligvis med. Det var litt sniktrekk, så jeg tok den fram nå som vi skulle være litt lenger på land, og mer stasjonære. 

Etter matpausen fortsatte vi videre rundt øya. Det var stor flo, så da kom vi oss gjennom her. Det gjør man slett ikke alltid, så det var gøy. (For meg – hunden vet jo ikke det.)

Plutselig knurret han. Det viste seg å være ei rype. Han hørte den, men så den ikke, til tross for at den var nesten helt hvit. Det var litt overraskende, vi kom veldig nært den. Men han skjønte visst ikke helt hvor hen han skulle se.

På returen svinget vi innunder Straumsneskaia også, det er jo litt annerledes enn å padle utpå. Merket ikke noe forskjell på hunden, akkurat.

Jeg synes i grunnen det gikk ganske så bra å ha ham med på tur. Seks kilometer ble det – ikke akkurat langtur, men en ordentlig tur like fullt. Det eneste er at han ble litt våt av sjøsprøyt når vi fikk vinden imot, sånn at dråpene blåste på ham, det er jo ikke ideelt. Ble sikkert kjølig. Det må jeg finne en slags løsning på. Hvis noen ser en dukke-sydvest jeg kan kjøpe, hyl ut. Det kan han visst trenge, men mine blir alt for store. 

Desemberrulle og debut for lettmatrosen

Det var ikke mange dager å velge mellom denne jula, der det var vær til å dra ut i kajakken med hun for første gang. I dag var siste dagen i desember så jeg måtte ut uansett, for å få gjort unna desemberrulla før det ble for sent. Heldigvis var det også stille nok på havet til å ta en liiiten prøvetur med lettmatrosen.

Det var kaldt i dag, så han fikk den nye (litt store) varme jakken og potesokker på. Allerede da sa han klart fra at han ville helst ingen steder i den påkledningen. La seg godt til rette på fjellduken, der han nok kunne tenke seg å bli liggende.

Jeg tenkte at han kunne nå få løpe høvelig fritt i langlina mens vi gikk ned til naustet, men allerede på trappa var beskjeden klar – «Jeg mente det da jeg ville ligge i fjellduken.» Vips, der lå han på nytt. 

Da var det imidlertid han som fikk samme beskjeden på ny – du må nok gå ned selv. Jeg bærer deg IKKE ned i ikeaposen, nå er du så mye større. Riktignok ikke større enn at det ville gått, men det får være grenser.

Men om bord i kajakken fikk han sitte i både fjellduk og ikeapose. Det var grei måte å få ham tørrskodd om bord og i land på. 

Det var blankstille og fint, og lettmatrosen var godt fornøyd med å få sitte helt nedi cockpiten. Jeg satt bakpå, skulle uansett ikke så langt denne første gangen med ham på tur. 

Vi hadde såvidt kommet oss utpå, da hurtigruta kom motsatt vei av det vi hadde tenkt å padle. 

Entusiasmen var ikke allverdens, men det ble ikke ytret et eneste klynk som antydet ubehag heller. 

Han brydde seg nøyaktig null om hurtigruta i hvert fall, selv da den ulte borte ved brua. 

Ja, dette ser jo ut som et bilde av sundet nå som det er forminsket, men det er egentlig bilde av en liten fugl som jeg oppdaget. Jeg så både teist, antagelig alker (litt lang avstand), siland, skarv, måke, haveller og skarv – men denne var aller kulest. Alkekongen! Den er bitteliten, men kul. Tror det er den fuglen jeg oftest har kommet tett på, til tross for at jeg ikke har sett den så mange ganger. Det er som om den er så liten at den tror ingen ser den, nesten. Jeg kan for såvidt skjønne at den ikke vil dykke i dette kalde vannet. Sjøtemperaturen i området ligger visst mellom fem og seks grader nå, ser jeg det er målt på oppdrettsanleggene.


Lettmatrosen sjøl. Den nye jakken hans hadde en fin krage som gikk an å trekke opp nærmest som en buff, det syntes jeg var kjekt. Om han syntes det selv er jeg noe usikker på, men jeg er ganske sikker på at han frøs mindre med denne enn han ville gjort uten. Her har han begynt å stikke hodet litt lenger opp også, litt mer interessert i det som skjer rundt. Såkalt varmere i trøya, he he. 

Vi skulle nå ikke så langt, men jeg har knapt vært i kajakken siden september, så jeg ville ha litt bevegelse i hvert fall. Tenkte å i hvert fall komme meg bort til staken, dersom det ikke virket som at hunden var redd eller frøs. 

Nei, tvertimot virket det som at han hadde det utmerket – uten at han var for oppspilt heller. Han satt bare i ro og kikket seg rundt på alt det nye. Bortsett fra akkurat da vi hadde rundet denne, da bjeffet han på ett eller annet. Jeg så bare noen kråker, men det var nå litt rart om han skulle reagere på dem – vi hadde jo sett mange andre fugler før det.

Ikke minst dene, som vi jo kom ganske nært. Vi passerte den også på retur, da kom vi vel enda nærmere. Det er absolutt en av (de mange) favorittene mine. Må huske å registrere den i artsobservasjoner. (Note to self.) Omtrent da kom det en skikkelig sur østavind, så jeg var veldig glad for at vi snudde der vi gjorde.

Da vi kom hit så tok vi turen inn til land, og justerte litt på opplegget. Siden jeg hadde ham i ikeabag så gikk det ganske så lett å få løftet både fjellduken og lettmatrosen opp, sette meg selv nedi cockpiten, og så padle videre med ham på fanget.

Det gikk også helt fint å padle sånn. Nå fikk vi bittelitt bevegelse, men det var null problem. Han er jo ikke så tung akkurat, og satt helt stille i båten.

Da vi kom tilbake til naustet så gikk jeg i land og satte av lettmatrosen, og rigget opp kamera. Årets siste månedsrulle måtte jo bli et faktum – og det ble den. I det samme jeg gikk rundt stusset jeg på hvor veldig lekk drakten plutselig var blitt – men så demret det hvor hen det kalde vannet kom inn. Jammen hadde jeg klart å padle og rulle med åpen drakt. 🙀

Vel. Det var jo en åpenbar stryk på hmsn, men nå er det jo et nytt år straks så vi får satse på at da blir alt så meget bedre, og så videre. 

Godt nytt padle- og turår!💥💕

Novemberrulle og prøvesitting

Det er kommet ny ansatt i rederiet. En vannapporterende hund, nærmere bestemt puddel. I dag hadde han første «tur»,  på om lag en halv meter. Han har ikke fått seg redningsvest ennå, og så er det jo ganske kaldt ute, så det blir veldig forsiktig tilvenning fremover. Men det blir, for han må jo kune bli med på tur. (Men det blir ikke akkurat ekspedisjoner fremover, det blir det nok ikke.)

Det første vi gjorde da vi kom ned til naustet, var å introdusere Ranis for konseptet fjellduk! Det tror jeg han syntes var strålende, i hvert fall så la han seg rett ned og virket som han nærmest flyttet inn i den, mens jeg ordnet meg klar for padling. Måtte det fortsette sånn, det blir betydelig enklere når han blir større, enn å ta han innenfor jakken når han blir kald...

Men klart, han måtte jo en liten tur i kajakken også. Vi har prøvesittet den i naustet før, da har jeg bikket litt fra side til side også, men nå skulle vi bittelitt ut fra fjæra, sånn at han skulle få erfare at det var vann på sidene, ikke stein. Posen med godbiter var naturligvis med.

Ranis virker bittelitt skeptisk, men mest nysgjerrig og småforundret. 

Jeg flyttet han etter hvert til en plass han kunne se meg mens jeg fikk på plass novemberrulla.

Ganske stor fjære i dag, timinga var akkurat sånn at Havila kom forbi da jeg skulle rulle. Så fikk Ranis høre tutinga på den også, nokså godt.

Rulla satt på første forsøk på begge sidene, heldigvis. Det var gjort yderst kjapt, nå begynner det å bli kjølig i vannet ja! Orker ikke en gang sjekke hvor kaldt det har blitt.

Ikeaposen fikk et nytt bruksområde, den passet ypperlig for å pakke den fjellduken litt sammen, rundt hunden. Kjekt!

Særdeles kort tur i dag, men jeg var i hvert fall på havet. Faktisk, VI var i hvert fall på havet. Selv om vi bare satt og betraktet de små bølgene som kom etter Havila. 

Endelig en tur opp til Stallu

Denne fjellformasjonen er kul! Dette er sett fra Kavåsen-siden av fjellrekka, men flest har nok lagt merke til den fra Steinlandsfjorden.

Det er flere som har lagt merke til disse, men jeg hadde ikke kommet i kontakt med noen som visste en god vei opp hit, hadde vært her, eller hva den het. På Norgeskart står bare høyden, og litt bortenfor ligger Trolltindan.

Etter å både ha sendt meldinger til folk jeg vet går en del i Øksnes-naturen, og stoppet hos folk som bor med denne i utsikten, uten hell, oppdaget jeg etter hvert at jeg hadde faktisk skrevet sak på denne fjellformasjonen for noen år siden. Da hadde historielaget sjekket med historiker Johan Borgos. Formasjonene skal kunne minne om to troll som ser utover Romsetfjorden. Fjellet kalles i dag Stallu.

Faksimile Øksnesavisa 10. oktober 2019

«Finner ingen annen historie enn at den har minst to norske navn: Bjørnen og Lille-Bjørnen, og Trollkjærringen og Trollungen. Den skal visstnok også vært kalt «Kjeipen», som enten kan sikte til kjerp=tollegang, men like gjerne komme av samisk Coappu, som betyr en liten topp. Historien forteller også at fjelltoppen var fredet av samene. Denne toppen ser man best fra Steinland», var det jeg den gang fikk videreformidlet, ifølge artikkelen. I saka ser man fjellet fra andre siden, mot Steinlandsfjorden.

Vi er flere som har sett på den og fundert hvor det kunne være lurt å starte fra. Ulf og jeg gikk en gang opp noen skogsveier og greier, for å få sett hvordan det så ut lenger opp på litt nærmere hold. Den gang satte tåka stopper for å gå særlig langt, men vi fikk sett litt. Etter mer kart og finvurdering var jeg blitt skeptisk. En stund så vi på å gå opp fra Steinlandsfjorden, men det var vanskelig å tolke av kartet hvordan det er opp der. Vel, her om dagen oppdaget jeg en skogsvei oppover i marka fra Kavåsen! Med sykkel kunne vi komme oss tre kilometer på enkelt vis før vi begynte å gå. Vel, «enkelt» gjaldt kanskje mest meg med el-sykkel, men dog. Vi hadde en plan a og b, og begynte å gå oppover skogen.

Det var supert å gå, selv om det var lite sti. Det var forbausende lite spiselig sopp oppover, men det er jo like bra når man ikke har med seg kurv, og man har bare sånn passelig med tid. Men vi kom forbi forskjellig artig, blant annet var det mange kjuker på de døde trærne, og her fant vi også en som en hakkespett må ha gått løs på. 

Været var det ikke noe å si på, temperaturen var fin og det var vindstille. Jeg hadde til og med klart å kle meg ganske passende. Men jeg var spent på hvor langt vi kom, og hvordan det ville gå med navigeringen.

Enebærbusk! Vi gikk ikke rundt den, men det var et flott eksemplar. De ligger jo som oftest flate, men her kom vi forbi ganske mange høyreiste einer. Kult! Stor var den også.

Vi nærmer oss stadig. Opprinnelig hadde vi tenkt å krysse over dalen og gå opp der det var mindre bratt, men da vi kom frem på en haug og fikk se skikkelig, fant vi ut at vi skulle holde siden, og prøve oss på å gå ganske rett opp. At det gikk sauer der er jo et bra tegn, og vi følte oss tryggere jo nærmere vi kom, på at det skulle være overkommelig. 

Her ser vi andre siden av dalen, ett av stedene vi vurderte. Dersom vi hadde gått der vi vurderte på researchturen vår så hadde vi nok kommet over det skaret til venstre, antagelig. Vi var imidlertid godt fornøyde med valget vi tok, fremdeles.

Foto: Ulf Emil Rakvaag

Det har jo regnet en del i høst, så vi var egentlig litt overrasket over hvor tørt det var i marka. Men en og annen bekk måtte vi krysse. Det gikk fint, det var ikke veldig mye vann i dem heller.

Endelig så pass høyt oppe at skogen åpner seg, og vi kan se fjorden. 

Fjellrekka vi går langs er ganske forrevet og kul, til tider også litt vulgær kanskje?

Det gikk forbausende greit hele veien. Jeg var sykt fornøyd med navigering og rutevalg allerede før vi var framme. Det er jo ikke så ofte vi trenger å bruke kart og kompass her, så det var litt gøy å bruke og ikke minst at det da ble ei bra rute. Vi var litt usikre på skråninga vi skulle opp, men vi valgte å gå den fordi vi trodde den skulle være grei, og det var den. Vi klarte til og med å velge veien som ga oss minst kratt å sloss oss gjennom. Her er vi kommet nesten opp, nå er det bare litt lettgått hei videre. Som vi ser så fremstår formasjonen annerledes når man har kommet så nært. 

Sopp fant vi altså hele veien opp. Men veldig mange av dem var blitt gamle, som denne her, like før toppen.

Det var naturligvis fin utsikt da vi kom opp. Her ser vi såvidt steinlandsfjorden, og langs den det stykket med vei som man kanskje ser fjellformasjonen best fra. Det er i hvert fall der folk jeg kjenner har vært når de har lagt merke til den. Så hvis du vil se den, dra til Steinland. Eller fra andre siden, Selnesvatnet ved avkjøringa til Smines.

Her ser vi bortover kanten, der vi ville kommet fra om vi hadde valgt den andre ruta vi vurderte opp. Fint å gå, men det ville altså blitt noe lenger. 

Vi fulgte altså dalen på høyresiden i bildet, og kom nokså rett opp like til venstre for midten av bildet, noe sånt. Det blir Eidsfjorden vi ser der ute, den indre delen.

Foto: Ulf Emil Rakvaag

På toppen var det litt bris, det var i grunnen fint. Dunjakken ble bare tatt forebyggende på, man skjønner jo at det vil bli kjølig over tid når man skal ta en skikkelig pause. Men det var varmt og fint i været.

Formasjonen så fremdeles helt annerledes ut her oppe. Det viste seg også at det var mye løse steinblokker, ikke en fast, kantet en som det kan se ut på avstand. Vi var usikre på om vi kunne komme oss videre opp selve formasjonen, vi tok rastepausen her akkurat oppunder.

Foto: Ulf Emil Rakvaag

Jeg hadde vært smart nok til å pakke varm reinsdyrgryte på mattermos, det var jeg ganske fornøyd med da jeg kom opp, ja! Fix ferdig varm mat uten venting! Gull. Det kunne være mulig å komme seg opp bak oss, men det var blokker, ikke fjell, så det ut for. Med diverse hull under. Vi fant ut at vi skulle prøve en annen vei.

Vi gikk litt oppover et par steder, men det var det at man skal vite at man kommer seg ned igjen også. Vi avbrøt forsøket her. Det hadde sikkert gått an hvis det sto om, men det gjorde det jo ikke. (For å si det sånn så var det en grunn til at jeg tok dette bildet. Det så ikke akkurat lettbeint ut da han kom nedover...) For øvrig fant vi en haglpatron type grønn her, så vi var ikke akkurat de to første opp hit. Men det hadde vi nå heller ikke regnet med. Uansett kjipt å se sånne spor etter folk.

Vi gikk rundt og så mer nøye på den andre siden. Det viste seg å være enda mer blokker. 

Det gikk greit an å gå hit, men det var litt småheslig når man vet at det på en måte ikke er fast fjell, og det er høyt oppe med bratt fjellside nedenfor. 

3d fra norgeibilder.no

Med litt forbehold, så tror jeg vi er sånn omentrentlig her. Den midterste røde prikken er ca der jeg tok bildet, den venstre er ca der Ulf står, og den lengst til høyre er der Ulf senere gikk ut og kikket over kanten, og så rett ned. Sprekken man ser mellom det store og lille trollet blir litt til venstre for midten i bildet cirka, ovenfor oss. Så jeg skjønte at jeg kunne klatre opp den veien jeg syntes så best ut - men da ville jeg rett og slett kommet opp i sprekken på en måte, og sett en rett kant ned, og det fristet overhodet ikke. Som sagt, en del av dette er blokker, ikke fast fjell, og jeg hadde ikke helt oversikt over hvor grensen gikk imellom det.

Her står jeg på samme røde prikken og tar bilde av der Ulf gikk og kikket utenfor kanten.

Her er videre opp mot glippa i formasjonen. 

Vi droppet denne gangen å gå lenger bort, det var litt viktig å komme seg ned før det ble mørkt også. Nå begynte lyset å bli gyllent, og vi hadde et stykke vei vi skulle ned igjen også.

Ganske kult med steinsopp like under toppen da. Men den var ikke allverdens kvalitet på lenger dessverre.

Dette bildet skulle vi helst hatt da vi var der oppe, men tror vi hadde endt med det samme. Her ser vi glippa, og hvor man kommer seg greiest opp - det man ikke ser like godt er at den formasjonen nok er litt bakom denne brede greia.

3d fra norgeibilder.no

Denne vinkelen viser kanskje aller best. Jeg er litt usikker ennå på hvordan det er oppå der, og føler egentlig lite behov for å finne det ut.

Foto: Ulf Emil Rakvaag

Vi la nedoverturen etter samme rute, og ble ganske fornøyde med det også. Fremdeles sykt fornøyd med navigeringa på turen, rett og slett. Vi traff 100% på stedet syklene sto, vi måtte seriøst bare krysse skogsveien, ikke gå noen som helst metere langs den. Det er ganske bra når vi gikk en helt annen vei den siste delen. Vi traff forresten en sauebonde underveis, det var jo litt artig. Fint å se at de ennå finnes, og det er også fint å høre at de går flere ganger i uka opp og ser til dyrene sine. 

Vi gjorde et par stopp på sykkelturen ned også, for plutselig dukket jo disse her opp i grøftekanten! Utrolig mange av disse! Men det ble veldig lite til soppnettet jeg hadde med, disse er jo ikke spesielt spiselig, dessverre. Så det var litt bortkastet å bære på, men fotogene er de jo i hvert fall. 

Aller finest var vel denne samplantningen. Skikkelig fint eksemplar av soppen, og bladene gjorde det bare enda finere.

HER kan du se turen på Strava, trykk på play-merket på kartet så spilles den av. Ganske kult egentlig.