Etiketter

Snorklipping i Stokmarknes

 

Det blir lite padling for tiden, ettersom det er svinkaldt. Men nå var det i ferd med å bli for lenge siden sist, jeg hadde dessuten ærender i Stokmarknes, samtidig som det var ønsket at noen skulle komme padlende når de klippet snora til den nye kaia. Der er det nemlig lagt ut ei lita kajakkbrygge  også, etter initiativ fra ett av styremedlemmene mine. Kudos, både til initiativtaker og ikke minst havna der borte, som reagerte raskt på forslaget. Så da tok jeg og nestlederen turen bortover, tidspunktet klaffet rimelig bra med det flotte lyset vi har om dagene – fargetiden er i gang!

Jeg hadde heldigvis en isbryter i front. Vedkommende som sjekket hadde konkludert med at det bare var slush, så det skulle gå lett å komme seg ut. Litt mindre med i beregninga var at det ble litt fastere utover, så det ble en litt tyngre manøver en planlagt. Men det gikk, tror ikke det gikk hardt ut over utstyret heller, så da er det greit nok. (I alle fall når man kommer bakerst, he he.)

Så snart vi var kommet ut av den harde «slushen» var det imidlertid silkeføre! Rett og slett skikkelig fint på havet, selv om det var litt kjølig. 
Foto: Wenche Edvardsen
Midt i bildet, på andre siden av sundet skulle vi på snorklipping. 
Men vi var ute i god tid, så vi padlet innom skulpturen «Dager og netter» på Børøya. Den kledde i grunnen snøen ganske godt, må jeg innrømme. Jeg er jo ellers ikke så glad i snø.

Museum, skulptur, nisse og fargetidpyntet kajakk i samme bilde. Full pott, med andre ord. 

Foto: Wenche Edvardsen
Bilde tatt motsatt vei.

Så padlet vi over til brygga som skulle «åpnes», her ser vi snora har kommet opp. Kajakkbrygga er den lille fjerten på siden av betongen her, som hang litt over vannet. Til stede var både havnestyre og havnesjef og journalist, og muligens flere. Vi fikk spilt inn et ønske om litt beskyttelse på de skarpe metallkantene i nærheten av der man eventuelt skal opp med kajakk, så det får vi se nærmere på til våren. Nå var det rett og slett for kaldt til at jeg vurderte å teste den i praktisk bruk. Man holder greit varmen så lenge man sitter i kajakken (med totredobbelt liggeunderlag i cockpit og masse ull!), men så snart man kommer ut - grøss. Best å være på havet ja.
Etter markeringa padlet vi litt videre bortover mot Hurtigrutemuseet. 

Men der snudde vi. 

Foto: Wenche Edvardsen
Det begynte å bli på kanten lite lys til å ta bilder, men når det ble høvelig skarpt så ble det jo fint da.

Vi sneiet innom skulpturen på returen også, vi fulgte nemlig Børøya bortover.

Her ser vi ganske tydelig en eling i bakgrunnen. Vi var kjempeheldige sånn, det gikk elinger på begge sidene av oss, mens vi ikke bare hadde oppholdsvær, men også litt klar himmel over Hadseløya det meste av turen. Skikkelig flaks.
Foto: Chipo Tendeland
Da vi nærmet oss båthavna igjen dro vi kjensel på noen som kom gående. Det var Chipo som hadde observert oss, og kom med telefonen klar for å ta bilder. 

Foto: Chipo Tendeland
Ekstra artig å få noen bilder fra land også, det er det jo alltid.

Foto: Chipo Tendeland
Synkronforsøk på å komme i land. Litt mer plunder opp enn ut med sånn tjukk seigslush i fjæra. Men det gikk, helt uten skader. Så da var det kun den ene lyslenka mi vi gikk i minus på denne turen. Den holdt i flere år, så det var allerede over forventning.

Etter turen fikk Chipo oss med inn i varmen, og sørget for at vi fikk både varm drikke og mat. Det ble jo rene luksusturen, dette her! Avslutta med å dra fra besøk til klatring, så var det hjem for å jobbe. Litt bakvendt på en måte, men da fikk jeg utnytta lyset på dagen. Det var visst det som måtte til for å få meg ut på tur igjen i kulda, rett og slett.

Mysteriumtur på åsen

 

Det har blitt (hersens) minusgrader igjen, så kajakken forblir på biltaket. Jeg gikk heller en tur på åsen her om dagen. Jeg var spent på om det var siste gang jeg så sola sist helg, eller den ennå sniker seg over fjellet midt på dagen.

Fargene var i hvert fall fine da jeg gikk oppover, allerede. 

Det var mystiske spor i snøen allerede i første bakken. Det er da ikke storfe i marka på denne tiden? Så da måtte det være elgspor? Noen var mistenkelig små – elg med kalv, kanskje? Her var i hvert fall en «klømaskin», hvem enn sporene var fra.

Dette flyet laget ekstra dekor på himmelen, var på vei mellom New York og et annet stede jeg har rukket å glemme allerede. 

Hm, enda en klømaskin for dyret. Det går hardt ut over naboens trær, dette her.

Flotte farger mer nordover også. 

De første sporene hadde stoppet, men litt lenger opp kom det nye spor fra en annen retning. Det var i hvert fall ikke menneskespor, fikk jeg slått helt fast her.

Denne «elgen» hadde vært alene, men det var litt mistenkelig hvordan den subbet, til å være elg, syntes jeg? 

Joda. Jeg gikk videre opp, men siden jeg ikke hadde sjekket termometeret før jeg gikk ut så hadde jeg litt for lite ull på meg, dessuten har jeg gått for lite i det siste så jeg ble ganske sliten tross null oppakning, så jeg fant ut at jeg skulle snu før jeg var helt oppe dit jeg hadde tenkt meg. Gjorde det, og skvatt, for der sto denne karen midt på sletta nedenfor og glodde åpenbart på meg!

Nå var det heldigvis et stykke ned dit den sto da, men jeg skvatt skikkelig. Og gikk bort fra planen om å gå ned igjen… så her tas bildet fra et hakk lenger opp. Gikk til målet likevel, for å slippe å treffe på den. Dessuten så det ut til at den fulgte sine egne spor (altså har den tydeligvis kommet opp bak meg...), så slapp den å gå ut av kurs også.

Den var helt alene, en stakkars høylandsfe. Jeg trodde ikke disse skulle være i utmarka på denne tiden av året, men ifølge naboen pleier porten å stå åpen til dem fra innmarka der de får mat og har skjul. Så da gjør de litt som de selv vil, og da har denne her tydeligvis en liten runde den liker å gå. Jeg synes jo de er kjempekule, og var mest bare irritert for at jeg ikke hadde med meg speilreflekskameraet. Jeg er egentlig ikke så redd dem, bare skvatt når den sto så synlig helt plutselig, midt på hvit bakgrunn. 

Haren hadde vært på åsen før meg, men ellers var det ikke andre som hadde gått her helt i det siste så det ut for. 

Nei, det er nok blitt for sent å se sola ja. 24. november var dette, er litt usikker på om det var skyer som lå i veien eller jeg uansett ikke ville sett den, men. Jeg så i hvert fall ikke annet enn strålene oppover i skydekket, selv om jeg var litt i høyden. Da mått jeg nok ha gått helt opp på fjellet, mener jeg så sol på vindmøllene.

Finnøya, sent men bra

Nå var det blitt en stund siden sist jeg padlet, men denne helgen kom jeg meg utpå en liten tur. Tror ikke det har skjedd siden jeg begynte å padle at første tur innom Finnøya har vært så sent på året – men det var tidsnok for å få 10 på skjæret-posten registrert.

Det har vært litt andre ting (som avslapping, he he) i helgene i det siste, men en annen grunn til at det har drøyet er rett og slett at det er så kaldt. Etter behandlinga i fjor høst blir jeg lettere (særdeles mye) kald på fingrene, og da frister det mindre. Jeg vil ikke risikere å bli verre, rett og slett.

Og så har jeg fått disse hersens vottene som jeg IKKE anbefaler lenger. De forrige og paret før der som jeg også slet ut, var veldig praktiske. Men de var litt trange i åpningen når man har mye ull under drakten. Nå har de endret på dem, så de er 1. blitt enda trangere sånn at de hele tiden sklir ned og 2. de har klippet stoffet annerledes sånn at det er blitt en «lomme» oppå fingrene ved tommelen og 3. på grunn av de to tidligere nevnte punktene er det knøvvel både å ha dem på, og ta dem på, og i det hele tatt. Videre så 4.  snurrer seg rundt enda lettere enn de forrige, også, og 5. de har flyttet sømmen til siden for det trykte mellomrommet. Det gjør at det blir veldig stramt for pekefingeren, som igjen gjør at man fryser lettere på den som allerede var skilt fra de øvrige fingrene.

Fra terningkast 5 til terningkast 1, rett og slett. Størrelse S kjøpt hos Eian Fritid, mulig andre steder kan ha fra annet og bedre parti. (Jeg har prøvd fire par fra samme sted så det partiet er i hvert fall helt ræva synes jeg.) 
En kompis kjøpte XL derfra, og det paret passet bedre på hans hånd så det er mulig det er bare denne størrelsen de har rotet til.

Like forbannet irriterende er det uansett, når jeg ikke vet om noen andre alternativer på åpenvottefronten. Mottas gjerne. Mulig jeg bare må kjøpe andre votter og klippe i dem.

Tur ja, det ble søndagstur denne helgen. Jeg satte ut fra Straumsnes, og la såvidt merke til det nye reiselivsanlegget – eller rettere sagt utvidelsen, alt dette er nytt men hører til det gamle – så det ble ikke riktig så voldsomt som jeg hadde sett for meg. Ikke fra denne vinkelen i hvert fall. 

Jeg var litt sent ute, så lyset var allerede begynt å sige unna. Men foreløpig var det greit nok, i grunnen ganske fint. Pastellfarger mot Hadseløya og storhavet.

Mens jeg padlet tenkte jeg på den der sangen, «Cloudy days». Look up into the sky, find the sun on a cloudy day. Det gikk jo an i dag. Men nå er det ikke mange dagene igjen før man i så fall ser opp forgjeves… I to måneders tid, omtrent. Jaja. Den kommer vel tilbake i januar denne gangen også – når den gjorde det sist, etter det helvetes 2020-året, så gjør den nok det hvert år framover.  

Jeg hadde ingen plan for padlinga i dag egentlig, utover at jeg skulle samle 10 på skjæret-posten Finnøya, og så skulle jeg gjennomføre novemberrulla. Jeg bestemte meg for å ta korteste vei til posten, sånn at jeg ikke risikerte å glemme den av. Det ga mest «innimellompadling» også, blant annet her.

Fint videre utover fjorden. Men den sure vinden kom fra øst. 

Det var ikke noe drag i sjøen å snakke om akkurat, men det ble litt småskvalp et par plasser om ikke annet. 

Litt før Finnøya padlet jeg ut mot bølgene et styke, for å småsurfe tilbake. Det var imidlertid litt for lite til at det ble særlig skøy. 

Litt bortover langs en kul holme ble det også. 

Det er blitt merkbart hvitt på toppene nå. Dekorativt, om ikke annet.

Jeg så en god del ørn på denne turen. Uskarpt bilde siden det er så lite lys slike dager, men det sitter altså to stykker her. På fjærdrakten så jeg at dette ikke var de samme to som jeg så senere, det var minst fire forskjellige underveis på turen. 

Finnøya! Det var så pass fjære sjø i dag at stranda ble relativt stor. 

Etter stranda fortsatte jeg videre innover langs øya. 

Etter at jeg hadde rundet øya og noen holmer til padlet jeg utover igjen på andre siden av dem. Her trodde jeg kanskje at jeg hadde funnet ei blåse på ræk, men det så ut til å være den som har ligget fast der lenge. 

Dette var den første padleturen i november, så jeg måtte jo til med litt rulling og denslags. Jeg fant denne lille bukta, der det var fint å øve.

Dessverre hadde jeg glemt varmt vann i dag, så det kunne bare bli korte runder med øving på sånt, så jeg ikke skulle bli for kalt på fingrene. (Jfr drittvottene nevnt lenger opp her.) Etter at Goproen var gått tom for batteri og det var blitt litt bølger ved Buøya fikk jeg øvd også litt i bølger. Det gikk også fint.

Dette skulle egentlig bli et stilig bilde av kråkebollen nede i venstre hjørne, men det ble ikke helt som tenkt…

Det var nesten så dette bil det ble kulere, egentlig. 

På returen tok jeg en ekstra, liten runde rundt noen holmer sånn at jeg fikk sett hele anlegget på Ringstad. Det ruver godt, men fra sjøsiden ser det ikke ille ut synes jeg.

Tracket fra turen. Det ble faktisk rundt ei mil, selv om jeg bare småpadlet litt rundt omkring. 

Havheng på Vedøya

Wenche var mer enn klar for å teste hengekøya si, ei Amok Draumr. Straks det ble antydet mulig overnattingstur, ble ordet hengekøye slengt på bordet. Det var blitt ei stund siden min egen var brukt også, så det var i grunnen bare å levere på bestillinga. Køyene ble i hvert fall pakket med, så fikk vi se om vi fant trær å henge dem i også. Her er vi klare ved Kaljord.

Vi droppet å padle inn Lonkanfjorden foreløpig, først ville vi bortover til Vedøya. Det var mer aktuelt å overnatte der. Så her krysser vi over til lykta på andre siden av Lonkanfjorden, for å følge land videre bortover. (Hennes i bakgrunnen.)

Yr hadde bommet totalt på vinden. For såvidt ikke så overraskende, de har vært fullstendig på jordet med ganske mye i hele sommer. Det var godt over dobbelt, om ikke tredobbelt, så mye vind som meldt. Den var naturligvis imot… 

Men fint! Vi hadde ikke bestilt så mye motvind, men det var ikke avskrekkende mye med tanke på padling, altså.  

Innimellom fikk vi sol, til og med! Fin dag på havet. 

Vi stoppet på den første stranden vi fant på Vedøya, og fylte på med energi og drikke. Det er sånt man gjerne utsetter i motvind. Det var jo også et spørsmål hva vi skulle gjøre videre utover dagen. 

Vi bestemte oss for å svinge innom Vedøya-posten først, sånn at den var i boks.

Nærmere bestemt her, stranda som ligger nedenfor kirkegården. Brygga blir til venstre for bildet.

Ingelsfjord neste! Jeg prøvde meg på litt fisking, men det gikk ganske dårlig. Måkene derimot, så ut for å ha fest. Jeg endte med vase på snøret, bare. Det blir man ikke mye mett av.
 
Dagens andre post i boks! Ingelsfjorden. Vi gadd ikke padle lenger inn enn der posten er, da har vi sett det kuleste på nært hold. Man ser det meste av fjorden videre innover derfra.

I området rundt Møysalen har det vært gruvedrift flere steder for mange år siden. Jeg har ikke vært innom noen av de stedene ennå, men innover Ingelsfjorden fant vi i hvert fall flere steder med ganske kule steinformasjoner. Ser man bare på steinen her og ikke det som ligger rundt, så kan man jo tro man er ute i verdensrommet! Ganske sær stein, spør du meg. Litt kul også. 

På vei videre utover Ingelsfjorden igjen, la vi merke til flere måker igjen. De holdt visst på ennå – og var ikke de blitt enda flere? 

Jo, vitterlig var de da det. Jeg har sett måkeflokker før, store også, men så mange og så tettpakket som det var her, har jeg aldri sett maken til. Det var rett og slett helt vilt. Innimellom så vi også noe i sjøen som var oppe i overflata, som de tydeligvis var på jakt etter. 

Like før eller etter dette bildet så jeg også noe stort i overflata! Det har jeg heller ikke sett før. Det så rett og slett ut som gigantiske makrellhoder. Jeg ser for meg at det må være sånn makrellstørje ser ut, før den blir skikkelig diger. Jeg klarer i hvert fall ikke å komme på noe annet det kan ha vært? Utrolig kul opplevelse var det i alle fall, men dessverre fikk jeg ikke bilde av akkurat det.

Vi lå ganske lenge og fulgte med på fuglene og stimene, men etter hvert skjønte vi at det nok var på tide å komme oss til et sted for å slå leir og spise. Vi anså det tryggest å padle tilbake til Vedøya, der skulle vi vel klare å få hengt opp køyene, trodde vi. 

Da vi nærmet oss stranda på Vedøya, så jeg masse prikker i havet. Små, røde prikker, som beveget seg? Hva i alle dager? Kan det være raudåte? Jeg kom på at jeg hadde et plastnett med meg, som var hvitt på innsiden. Jeg fylte det opp med sjøvann, og sannelig! Dette må da være raudåte? Eller er det noe enda kulere? 

Det var forresten ganske stilig lys lenger bort på fjorden. Eller Hadsel-bassenget, heter det kanskje. 

Vi tok oss tid til å betrakte det også grundig, før vi gikk i land. Å se på sånt lagrer energi, på en måte. Det er jeg ganske sikker på.

Rett og slett ganske fint i dag.

Vi fant oss en fin plass å henge opp køyene, like ovenfor stranda vi gikk i land på. 

Grei utsikt! Her hadde jeg full oversikt over «90-grader'n» båtene svinger når de skal nedover Raftsundet. Perfekt for meg.

En av naboene i campen vår, uten at jeg vet hva den heter. Liten, men stilig når man så nærmere på den.

Denne var litt lenger bort i nabolaget, nærmere bestemt på kirkegården. «Jeg er så usynlig, så usynlig!» Det skumle med at de ligger og gjør seg så pass usynlige er at det er ganske lett å tråkke på dem, mindre enkelt å unngå dem. Men vi oppdaget denne så den gikk klar, om vi har tråkket ihjel noen søsken vet vi i så fall ikke noe om.

Vi var nemlig på vei over til den andre siden av øya for å sjekke. Her har jeg kanskje gått litt i surr med bildene, muligens har vi egentlig ikke hengt opp køyene ennå. Vanskelig å huske så lenge etter, men vil kanskje tro vi sjekket rundt på øya først, just in case bedre sted.

Det var fint på andre siden av øya også, for eksempel på denne stranden. Der var det jo kveldssol som tilbehør til ølboksen. Men det var verre med hengekøyetrær, og noen var som nevnt veldig giret på å teste køye. 

Hun her, nærmere bestemt. Gliset er imidlertid ikke på grunn av hengekøye – du ser vel hvem vi traff på? Det er jo helt åpenbart Knerten som har gått seg fast i steinura! 

Her har vi kommet rundt, akkurat passert brygga og er snart tilbake ved leiren. Kajakkene ligger på den hvite stranda du såvidt kan se i bildet.

Ganske fornøyd, ferdig rigget i køya.

Her har det faktisk vært en forbikjøring, tett før 90-grader'n! Veldig spennende! Skip som svinger 90 grader rundt en holme er anslagsvis så spennende for meg som traktorer er for småunger. Helt uvisst hvorfor. Men jeg var ganske fornøyd med orkesterplassen jeg hadde hengt meg (i køya) på denne kvelden.

Morgenen etter, nå var det retur til Kaljord, kanskje en tur innom posten i Lonkanfjorden underveis. Men vi hadde det ikke så travelt.

Mystiske lyder i mosen viste seg å være ett eller annet av isopor i full oppløsning. Det er altså enorme mengder med slik drit i naturen. Det er ganske tragisk. Man tror gjerne det ligger mindre enn det gjør, fordi mye rett og slett har grodd helt ned. 

Det blåste litt da vi skulle tilbake også. Her er jeg en snartur i land underveis, siden jeg kom på at jeg hadde glemt å slå på trackinga på GPSn. Jeg ville gjerne ha sporet, så det var verdt en liten stopp.

Det var fint vær men litt vind i dag også. Men heldigvis var den ikke imot.

Som vanlig er med medvind, så ble det mindre og mindre etter hvert. 

Lykta ytterst i Lonkanfjorden. 

Nå var vi så pass sultne at istedenfor å suse inn fjorden etter 10 på skjæret-posten, så gikk vi i land for å spise lunsj. Som vi ser her så var det ikke for at det ikke fristet å padle innover, det var en flott dag. Men det var tid for en pause.

Her fant vi ei båtstø, og fikk fin utsikt til lunsj. 

Vi funderte på om vi skulle svinge innom Lonkanfjorden etter posten der også, men vi fant ut at det var like greit å dra hjem. Så fikk vi tid til å ordne utstyr og denslags ferdig før det ble seint.

Vi fulgte holmene bortover tilbake mot Kaljorda. Det spørs om ikke det blir ganske heftige vindrosser på visse vindretninger i dette området, for her var et ganske tykt lag med torv og lyn rett og slett skrellet av knausen. Det er bretten som stikker opp mot himmelen der, så lå resten krøllet videre innover.

Flott havheng! At Yr (igjen) bomma så totalt med vindvarslet som de gjorde, hadde heldigvis ikke så stor betydning for oss denne gangen. Kanontur! Fortsatt var ikke formen så pass at jeg turte ta på meg overnattingsturer for klubben, men sånn som dette funker ganske bra, når man kan endre og legge opp turen etter hvordan formen til enhver tid er. Veldig kjekt.