Etiketter

Gyda-padling ved Årnesan


Gyda-stormen raste godt fra seg før restefesten kom hit. Det var mildvær, så jeg tok en tur til Vik for å se på forholdene, og enten padle i bølger eller gå ned til Årnesan. Det så ganske greit ut, jeg parkerte ved veien ned til Årnesan, for i dag kunne jeg dra kajakken ned til havet derfra på snø. Da satte jeg ut helt skjermet for bølgene, og kunne padle ut til akkurat så mye som jeg ville ha. Dette bildet er rett ved siden av Årnesan, man kan akkurat se uværshytta til venstre i bildet.

Her kom jeg ned til havet på helt nytt sted. Det kom en liten bekk ned her, og med stor flo så var det supert å sette ut faktisk. Langgrunt, så jeg var jo litt spent på hvordan det ville være når jeg skulle opp igjen, men det skulle jeg alltids klare på et vis uansett.

Rosa prikk for start til høyre, ny rosa prikk ved Årneset (til venstre på første bildet), og pil som viser ca vindretning. Neset tar av litt for været, som man kan se. 

Sjøsatt! Sjøen var akkurat, såvidt begynt å felle litt. 

Jeg hadde ikke padlet langt før det begynte å dukke opp steinstabler i fjæra. Hæ? Hva skal det være godt for? Er det folk på tur som er så opptatt av at det skal vises at de har vært der at de lager disse? Hørt som sporløs ferdsel, tenkte jeg med meg selv. Jeg vet ikke hva det er, men de viste seg veldig praktiske da jeg kom i retur med dårligere lys, og lurte på hvor det egentlig var jeg hadde satt ut for flere steder så nokså like ut ellers. 

Lite bølger innover Vikbotnen, men vinden tok litt. Så jeg tok små, korte pauser i starten der det var muligheter som denne. Litt bilder måtte jeg jo også ta, det regnet jeg med ville bli mindre mulighet for lenger ut, der både vinden tok mer, og det ville komme bølger i tillegg.

Bakover også, kom jeg plutselig på. Det var faktisk litt fin utsikt innover for en gangs skyld, oppdaget jeg da jeg snudde meg. 

Da jeg kom til vika tett før Årnesan gikk jeg i land, for å få oversikt over hvordan forholdene var videre. Før jeg så det hadde jeg i grunnen ikke lagt noen plan. Dette er utsikt utover, mot Bø og Kallsnesøya ser vi såvidt stikke frem til høyre. Ser ikke så fryktelig ille ut her, men det kom noen dønninger innimellom som gjorde at jeg hadde lite lyst til å risikere å ende opp her. 

Det hadde regnet en god del, men det lå fortsatt en skavl ved uværshytta. 

Jeg har sett det verre inn her før, men det var god dreis innover her også til tider. 

Jeg satte ut, men padlet bare ut «på høyde» med Årnesan, surfet litt innover, og så ut hit igjen. Greie forhold her, men vinden blåste så pass at det ikke var noe særlig å ta bilder, så det ble bare med hjelmkamera - som ble fullt av dråper, så klart. 

Jeg padlet litt lenger ut for å få enda mer dreis på surf innover, der var det bølger på en meter halvannen, de største. Plutselig så jeg et blink! Jeg hadde sjekket lyn-siden før jeg satte ut, det var ikke lyn i hele landet så det virket ikke som noe var på vei, jeg regnet derfor med at tordenværet som var meldt var det som hadde vært for en del timer siden. Men nå ble jeg i tvil. Var det lyset som blinket på vesten jeg hadde registrert i sidesynet, eller var jeg ute med ei karbonstang i hendene i et tordenvær? Der kom det hagl også ja, au! Jeg satte kursen tilbake til land. 

Jeg sjekket lynsiden på nett igjen, og joda, det hadde smelt av ikke mindre enn tre lyn i den retningen jeg hadde sett glimtet. Tydeligvis den sterkere vinden som var kommet, skyene og haglet, hørte antagelig til. Men det var over ei mil unna, så det var ikke akkurat fare på ferde - med mindre det kom min vei. Men det viste seg etterpå at de neste hadde kommet rett øst for de første, så det kom ikke i min retning.

Da jeg var trygg på at det ikke kom til å lyne rundt meg, padlet jeg lenger ut. Det var litt mindre vind å ta hensyn til, så jeg kunne padle ut i litt større bølger. Det ble artig å padle innover igjen, dessverre gikk det litt fort. Vips, så var jeg kommet et godt stykke inn, og da var lyset begynt å minke så pass mye at jeg fant det best å padle helt til utsettet mens det enda var høvelig greit å finne fram. Frisk tur, fint å få litt bølgekjenning uten den store risikoen. Her inne er det jo helt lunt.

Testtur fra Lekang


Forrige helg var det svinkaldt. Padling var uaktuelt for min del, men det var ski- og trugeføre og jeg hadde en pulksekk som var flunke ny og uprøvd. Kjøpt i mars i fjor, så det var vel på tide å prøve den. Wenche ble med, så dro vi på testtur med hengekøyer opp fra Lekang. 

Det var kjølig, men en ellers kjempeflott dag. Underveis til Lekang så jeg sola skinne på Møysalen, med månen i bakgrunnen. Det var på et vis lovende for turen også – selv om vi gikk opp når de fleste gikk ned. Det var formiddag da vi bestemte oss, og så var det pakking og en kjøretur bortover, så vi var ikke akkurat tidlig ute. Men – det er når det er mørkt man kan få se nordlyset, så det var i grunnen etter beregninga. 

Det var en del løssnø, så det var en fordel med skiløyper. I marka mellom Stokmarknes og Melbu er det en del, og Wenche visste om et sted det sannsynligvis ville være fint å henge. Wenche gikk med sekk,

Det gjorde jeg også, men jeg hadde det meste i pulken. Men når jeg har med ved, sånn som i dag, så blir der litt lite plass. Så da er det kjekt å kunne ha volumiøse, men lette ting oppi sekken. Jeg gikk på ski, men hadde trugene med for det kunne fort lønne seg når vi skulle ut av løypa og jeg drasset på pulk. Hadde bare halvfellene på skiene.

Foto: Wenche Edvardsen
Her er sekken også med. Den fungerte helt fint, tror det er en god sekk selv om en kompis syntes den e i største laget og han foretrekker en mindre. Jeg kan få med meg mer potetgull enn han, for å si det sånn, he he. Vi skulle ikke overnatte, derfor brukte jeg ikke beddingen. Men liggeunderlaget bruker jeg i hengekøya, så det måtte jo med. Siden det lagres med luft i så la jeg det bare bretta oppå sånn som det var.

Foto: Wenche Edvardsen
Fremdeles god stemning!

Her begynte stemninga å dale. At jeg ser langt fremover er sjelden en bra ting motivasjonsmessig. Litt nærmere bakken tror jeg det var jeg kom på tanken at jeg ønsket meg hun, for det hadde vært en fordel med noen som trakk litt foran. 

Kort tid etter snur jeg meg, og der kommer det gående en mann. Det var noe som skurret, men kunne ikke umiddelbart sette fingeren på det. Så jeg – var det et hode til? Joda, så menn var det et hundehode ved siden av fyren. Det var enda godt jeg ikke hadde hund, for da måtte jeg visst bært den også. 😂 Det var en valp, så det var begrnset hvor langt den burde (og ville) gå. Men fantastisk fin da!

Masta på Storheia til høyre. Vi skulle til asfaltveien som går opp dit kom på tvers, og så litt videre forbi. 

Lyset mot vest ble stadig finere. 

Nå var det ikke langt igjen, heldigvis, for nå begynte lyset virkelig å minke. 

Framme. Vi gikk helt til Sorgenfri, og så gikk vi nedover fire–fem hundre meter til vi fant ei fin åpning og utsikt utover. Nå var det bare å rigge oss til med hengekøyer, og fyre bål. Ikke søren at det skulle en eneste kubbe ned igjen, for selv om vi gikk bare tre kilometer, så hadde jeg med meg så pass mye den elendige formen tatt i betraktning, at det var evig nok. 

Foto: Wenche Edvardsen
Men vedsekken (oppi Ikea-posen) fungerte veldig bra som skammel da jeg skulle henge fast reimene i grantrærne! Veldig praktisk. Ikke riktig like praktisk at den var brent opp da jeg skulle ha de samme reimene ned igjen, men det gikk det også.

Den nye hodelykta var også av det jeg skulle teste. Det var i hvert fall en del hakk sterkere enn de andre lyktene jeg har, det er helt klart. Ikke klarte jeg å bruke opp batteriet på den turen vi var heller, det var jo bra. Så jeg får være fornøyd med det, tenker jeg. 

Wenche rigget seg til et par grantrær lenger bort. 

Hun var mer over på testing av hengekøye, har ikke brukt den så veldig mye. Så da er det litt tilvenning med stropper og denslags. Vi konkluderte vel med at den stolfunksjonen ikke er allverdens god for folk med relativt korte lårbein, men ellers er den jo fin. Altså, jeg klarte fint å sitte med den funksjonen, men synes i grunnen det er mer behagelig uten knekk i beina og heller sitte sånn som hun gjør her, litt mer laidback. 

Som nevnt hadde jeg med en hel vedsekk, og jeg tror den var minst 60 liter. Det var ganske sikkert ikke av de minste, i hvert fall. Så da jeg hadde fått opp hengekøya var det på med varmedressen og begynne på bålet. Jeg skulle nemlig også teste å starte bål med tennstål.

Det var mindre snø enn jeg trodde, så jeg gravde ganske raskt ned til bakken. Fram med diverse remedier, litt «juks» også fordi grankvistene som jeg tenkte å bruke var fulle med snø, og jeg hadde ikke tenkt å ta videre sjanser. Fyr skulle jeg ha. Klarte i hvert fall å starte det med tennstålet, så da var jeg fornøyd. 

Det var litt for langt unna hengekøya til å varme særlig, men det ga jo litt fin stemning i leiren. Og veden brant, heldigvis, så da hadde jeg noen færre kilo å drasse på. Veide det jeg hadde med ned igjen da jeg kom hjem, det var ganske presist 40 kilo. Så hvor mange jeg hadde med da veden også var inkludert, tør jeg ikke tenke på. Tross alt har jeg ikke gått noe særlig på lenge, både kondis og gåmuskler regnet jeg med var halvdaue. 

Ganske stilig utsikt oppover også, forresten. Alt var rimete, luftfuktigheten var nok ganske høy. Jeg fikk for øvrig også testet dropseaten på Freke-buksa på denne turen, uten at vi trenger gå nærmere inn på det. Vellykket test, får det holde med som konklusjon, tenker jeg. 

Insta-lys var selvfølgelig også med. Jeg angret litt på at jeg ikke hadde tatt med pølser (eller marshmallow! Det kom jeg på nå at jeg har i skapet!) for å grille på bålet, men varm fruktsuppe på termos var ikke så gærn't det heller. Ganske bra utemiddag, egentlig. Wenche kjørte ertesuppevarianten, og var fornøyd med det forsto jeg. 

Dette bildet ble til på bestilling fra meg. Det ble i grunnen akkurat sånn som jeg så for meg. Litt sånn magisk med de snøkledte grantrærne.

Det var betydelig artigere å gå nedover igjen, pulket virket veldig mye lettere uten den veden. En smule slitsomt med de små oppoverbakkene når jeg hadde tatt av fellene, siden jeg da hadde null grep, men det gikk nå greit. Fikk i det minste god fart nedover, og klarte holde sånn høvelig kontroll også i den bratteste bakken.

Knall tur! Men jeg fikk igjen konkludert med at skiskoene er for kalde, så jeg gikk nesten rett på nett og bestilte meg fotposer da jeg kom hjem, for å i hvert fall kunne få varmen i føttene igjen når jeg kommer fram til leir. (Kan vel fort ende med å kjøpe skisko i en størrelse større for å få tjukkere lester nedi også, men det får i så fall bli i neste omgang. Fotposer er mer anvendelige til flere turer enn akkurat ski.)

Takk for turen, den må kunne regnes for en suksess!

Årets første – Vikøya

Før det ble svinkaldt igjen var det noen dager rundt nulltemperatur. Første dag jeg var ok etter vaksinebivirkninger passet jeg på å komme meg en tur på havet mens det var så lyst som det blir nå i tussmørketiden. (Fant nylig ut at det er det «dagslyset» heter mens sola er borte, he he.) Jeg satte ut ved Jennestad og tok en liten tur til Vikøya. 
 
Jeg satte ut der jeg pleier, og oppdaget at det var jammen flo. Det betydde ikke bare kortere å gå til havet – Jeg satte kajakken på brøytekanten, og så var det klar bane for å skli uti! Frykta litt at det ville være for grunt sånn at jeg ville blir stående som en dust, men det var helt perfekt seal launch. Fikk god fart, til og med.

Flo, som sagt. Ikke i nærheten av mulig å padle under brygga, skjærene i området sto også under vann. 

Artig med så kort «hals» på sjømerkene. Ikke ofte man når opp til dem sånnn som dette her. 


Her er posten dokumentert, de store furuene på øya. De er kule. Burde dra hit på havheng snart, kanskje. Hvis det bare kan bli snø, vindstille og bittelitt mildvær kanskje. Men det er jo nesten umulig vær her, vi har enten stille og svinkaldt, eller mildvær og stiv peising i vind. 
Litt lenger bort så jeg en merkelig mast som var satt opp på andre siden av øya, men det ble for langt bort til å ta bilde. Jeg lurte fælt på hva den kunne ha der å gjøre. Det minnet litt om masten på en seilbåt, men jeg så jo ingen seilbåter da jeg padlet ut. Og den så ut til å stå på øya, dessuten. Pussig, tenkte jeg. 

Jeg testet nytt utstyr, forresten. Det som stikker fram mellom skoene er pumpe og åreposen jeg har surret rundt den. Det er jo stadig i veien hvis man har det på dekk, så nå prøver jeg å rett og slett ha det festet med strikk under dekk. Så lenge jeg satt i kajakken under hele turen så var det ikke i veien. Det spørs mer hvordan det går hvis jeg må styre litt med reentry og denslags, om det kan bli irritasjon. Det vil vise seg. Det var ikke noe problem å få det løsnet i hvert fall, så da burde det ikke by på direkte problemer, uansett. Ganske enkel greie, fester limt fast under dekk, strikk, krok og en strammegreie. HER mer info.

På andre siden av Vikøya dukket de endelig opp, jeg har sett etter dem en stund – fjæreplyttene. De satt en hel gjeng på det lille skjæret. Der satt de like under floa og sov, rett og slett. Det ble litt avstandsbilde, siden det er kjølig så ville jeg ikke skremme dem opp unøvendig. De fikk sitte i fred i dag, får heller ta bilde av noen når sola er kommet tilbake og det er varmere.

Den rare masta viste seg jammen å være en seilbåt. Den sto nesten på land, også. Det første jeg så da jeg rundet øya var båten til venstre, jeg skvatt skikkelig da jeg så den. Jeg hadde satt lys på kajakken, men det var nå ikke akkurat fordi jeg regnet med å treffe på noe båt underveis. Men den var visst her for å hente seilbåten på flo sjø, tydeligvis. 

De lå litt i veien for meg, jeg skulle jo forbi der men skulle jo følge land, så jeg padlet heller tilbake til fjæreplyttene for å ta bilde av rosafargen på himmelen ved Ræka. Da jeg var her for litt siden padlet jeg jo med ryggen til. Nåja, uten speilreflekskameraet så ble det ikke allverdens fint uansett. Men jeg hadde noe å gjøre mens jeg ventet på at de skulle bli ferdige med båtgreiene. 

Da jeg returnerte hadde den ene båten fått seilbåten på slep. Jammen var det da dukket opp en tredje båt! Han måtte bare hente noe i fjæra, før han dro etter de andre, som han visst hørte til. Den ene båten hadde rett og slett havnet på ræk om natta, men det så heldigvis ut til å ha gått ganske bra med den. Det var nok ikke det verst mulige stedet den hadde endt opp. 

Vurderte å tilby han slep, men han hadde god dreis på roinga så jeg anså at det ville ikke være allverdens til hjelp uansett, så jeg satte kursen innover heller. Der fant jeg ørna jeg hadde sett tidligere. Hvor skulle jeg padle nå? Vikbotn kanskje, da ville jeg få god medvind innover?

Jeg satte heller kursen hit. Jeg hadde nemlig sett da jeg kjørte forbi at det var vann helt opp til bilveien. Det er jo alltid litt kult å komme nye steder på storflo.  

Men nei, det gikk ikke. Nå lå det is helt fra nederste brua dessverre. Ikke så kult. 

Helt sperra, null sjans. Kom faktisk kortere enn jeg har vært før. 

Sånn ser det ut andre veien, det var dypt da, så langt som jeg kom, om ikke annet. Herfra padlet jeg litt ut sånn at jeg fikk mest mulig vind og bølger i ryggen – ikke allverdens, men nok til at denne kajakken liker det. Så jeg satte like gjerne kursen mot Vikbotn, der er det jo langgrunt så kanskje kult å komme opp mot elva i dag.

Eeeeh – det er vinter ja, det hadde jeg faktisk glemt et øyeblikk! Ha ha! Jeg møtte naturligvis isen ganske langt ut i Vik. Det så jeg for såvidt lenge før jeg kom dit, men padlet helt inn til isen likevel, siden jeg hadde medvind. 

Dagens rute, kanskje ikke så vanskelig å se at den ble til helt etter innfallsmetoden… Men fin tur var det. Skulle gjerne padlet litt lenger denne gang også, men da må jeg rett og slett komme meg tidligere opp om morgenen. Det blir vel lettere om ikke så lenge, når sola kommer tilbake – håper jeg. Setter min lit til det. Nå vil jeg ha lengre turer før jeg morkner helt.
Ja forresten - januarrulla er naturligvis i boks.

Januar-rulling