Svolværgeita 2012, forsida.

Foto: Karl Helge

Våknet opp i Henningsvær. What to do? Tjæh, kanskje Svolværgeita? Den var morsom i fjor. Kjørte til Svolvær - geita så akkurat likedan ut i år - lovende! :) Ikke mye folk på tur oppover - det ble forsida igjen.

Foto: Karl Helge

Sånn ser det ut nedover første taulengda. Den er lettest. Eller så var det den andre, nest letteste... Husker ikke helt.

Her ser vi oppover siste del av samme.

Standplass på Sofaen, før de to siste taulengdene. De store kamkilene henger klar, da det er en ganske stor sprekk høvelig i starten på neste lengde.

Først et ganske lite stykke opp, og så går sprekken på skrå mot høyre oppover. Hvis man er bare litt lenger enn meg, er nok dette den hardeste taulengden på ruta. (Cruxet på neste er gradert over, men det er ikke så vanskelig om man bare har 10 cm mer rekkevidde enn meg.)

Foto: Karl Helge

Avslapping på sofaen. Det var overskyet da vi startet klatringa, men etterhvert klarnet det opp og ble skikkelig fint vær i år også. :) Vi var kjempeheldige, så det var lite kø. Bare et par bak oss, men de brukte lang tid på taulengda før her, så vi hadde allverdens tid å lufte føttene på. Selv mine ganske komfortable klatresko er det greit å få av noen minutter, når man klatrer i timevis. :)

Det er jo ganske fint å ha tid til å kose seg også, når utsikten er på dette viset.

Etterhvert var det på tide å komme seg videre. Her er vi ferdige med fjerde taulengde, førstemann er kommet opp mellom hornene. Det var opptatt på toppen, så han laget en ekstra standplass der. Det vi ser midt i bildet her er det som regnes som cruxet. For meg er det det. Men for de som er litt lenger (bare litt!) så burde ikke dette være så kjempevanskelig i forhold til hele taulengda før.

Ingen bilder fra toppen. Da var kamera nedpakket i sekken. Synes ikke toppen er så interessant uansett - jeg har jo dessuten vært der før. Det er klatringa opp jeg synes er artig. :) Her ser vi rappellruta, som logisk nok går der folk rappellerer ned. En guide med fire stykker holder på å gjøre seg klar for å klatre opp. Heldigvis kom vi akkurat tidsnok til å rekke ned før de satte i gang - i fjor ventet vi LENGE på samme guiden, for å komme ned.

Noe av det skumleste med hele turen er egentlig å komme seg ned igjen denne stien, med sekk og utstyret på ryggen. En ting er at det er litt bratt nedover, men det er ganske løst i stien noen plasser. Men det gikk bra!

Da vi kom ned hadde sola kommet rundt så det ble mye bedre bilde av Svolværgeita. :) Turen gikk altså helt fint, verste "skaden" var et stygt stikk/bitt på ankelen. Hovent og vondt enda et døgn etterpå. :S Forsida av Svolværgeita kan absolutt anbefales. :)

Tanipa

Mål: Høyeste punkt i bildet.

Søndag var det tid for tur på Tanipa. Årets første. Det er et av mine favorittmål, for det er så fin tur oppover der. Og så er det litt klatregreier på slutten. Har hørt om at enkelte har gått opp der uten sikring, men det er uaktuelt for min del. En ting var nå turen opp, men man skal helst velberget ned igjen også. Og jeg er ikke egentlig fan av luftige plasser, forrige gang var det såvidt det gikk an å få meg opp her.

Utsikt mot Steine og Vinje i Bø, Gaukværøya og Litløy. Flatt hav.

En eller annen Salix-type? I hvert fall ganske søt.

Suspekte skyer dukket opp fra intet etterhvert. Mistenker dem for å være skyld i at det er grått i dag.

Møysalen dukket plutselig opp bak fjellene, etterhvert som vi kom litt opp i høyden.

Finnsæterkollen man passerer på turen oppover har klippetang og mer med i sånn Ti på topp-greie. Så vi var slett ikke de eneste som var i fjellet her denne dagen. Men vi var antagelig de eneste som gikk opp på Tanipa.

Omriggingspause. Herfra gidder vi ikke bære mer enn det vi må ha med oss. Nå er det bare siste biten igjen.

Mange fine blomster var det forresten oppover. Denne her sto ganske tett ved veien, i starten på turen.
Bukkeblad har jeg funnet ut at den må hete.

Og denne her fant vi masse av i høyden, utrolig flott.

Utsikt utover mot Lofoten og Floholman. Taen rett ned, der var det liv på stranda, på en så fin dag.

Første klatring. Hans-Erik ser ut ei rute oppover.

Andre taulengde, siste biten mot toppen. Min tur å lede. Her ser vi hovedutfordringen som en svart prikk mot himmelen. Dem var det det mange av - edderkopper. Ganske store. Store nett. Eneste pinne jeg hadde var nøttepirkeren, og den er ikke så veldig lang... Yæk!!!

Foto: Hans-Erik Bjørgan

Her står jeg midt i eddis-området.

Men det gikk bra, jeg fikk peivet vekk både eddiser og nett og kom meg opp. Her har jeg rappellert ned igjen også, mens Hans-Erik er igjen oppå toppen. Holder på å rigge ned standplassen.

Her var det nå helt ok å ha tau for å komme seg greit ned.

Da vi kom ned var det bedre lys på selve Tanipa. Her ser vi ruta oppover, man følger bare ryggen opp hele veien. Kjempefint terreng å gå i, god sti. Og man slipper å gå "halve turen" gjennom gran- eller bjørkeskog.

Nei, man får nyte en flott utsikt hele veien, både når man går opp og ned. Her ser vi innover mot Eidsfjorden.

Klatring på Jeriko

Foto: Hans Erik Bjørgan

Jeriko er et av klatrefeltene i Vesterålen. Her er ikke boltede ruter, men boltede toppfester. Enkle ruter, ypperlig for nybegynnere å øve på topptau, eller naturlig sikring. Noen plasser litt løst fjell for naturlig sikring, men det går. Her er jeg på tur opp den vanligste, kanskje enkleste ruta, på led med naturlig sikring.

Foto: Hans Erik Bjørgan

Ikke vanskelig klatring, men det er jo heller ikke nødvendig når man øver på å plassere sikringene riktig, lage standplass og generelt taulagsrutiner.

Her fra en mindre brukt rute, ganske så artig. Faktisk litt vanskelig en plass her, til og med. (Her går jeg som nummer to, førstemann har kommet opp til standplass som er utenfor bildet.)

Utsikten fra Jeriko er det virkelig ikke noe å si på. Her er det flott!

Enda en ny rute, her er det start fra samme plass som forrige, men går opp en litt annen vei. Første taulengde.

Her er fortsettelsen på forrige bilde, til venstre ser man førstemann som har traversert litt til venstre.

Her er traversen. Ok med klatresko, men litt småekkel på slutten da det er ganske mosegrodd. Her burde vi kanskje ta med en børste neste gang. Det er en ting å stå på fast stein, men den derre mosen er ikke helt til å stole på.

Videre opp, taulengde to. Her går det ganske rett opp, men masse gode tak både for hender og føtter.

Man blir ikke ensom på turen oppover heller. (Det var en del maur der også.)

Taulengde tre var noe lettere, min tur til å gå først. Lett klatring, ikke riktig så lett sikring hele veien. Særlig vanskelig med maur krypende innafor buksa!!! Nok om det, det gikk bra til slutt. :)

Taulengde fire er vel vanskeligst på akkurat denne, men også mest skøy. Her burde det også kostes litt jord og mose her og der, men ellers veldig bra!

Straks oppe! Her kommer man ikke rett opp på festene, så det kan være like greit å bare gå bakover til et tre, når man skal feste.

Pianohandler Lunds rute

Jobben hadde årsfest i Lofoten i helga, da tok Ørnulf og jeg med klatreutstyret og dro av gårde om morran i håp om at det kunne være klatreforhold noen plass. Som vi ser, er Pianokrakken tørr og fin! :D Vi satset på Pianohandler Lunds rute oppover her, en klassiker. Mye brukt kursrute.

Starten på ruta. Her skulle jeg lede opp. (Ingen konkurranse altså, det betyr bare at man går først og setter sikringene.) Ikke veldig vanskelig, det er flotte sprekker og masse plasser å sette noe. Ikke uten grunn at klatreskolen bruker denne mye som kursrute. Men i dag var det ingen kø, vi hadde hele ruta alene mens vi klatret i finværet.

Ørnulf er kommet opp til standplassen min, litt kalk på nesen til pynt. Humøret på topp, ikke så rart med det knallværet og den flotte klatreplassen!

Neste taulengde var det like fine sikringsmuligheter på, og fin klatring. Ruta er rett og slett fin hele veien. Dog var det noe uvant å klatre med for stor sekk med et helt tau i, så det ble litt begrenset klatring på meg videre her. Vi hadde nemlig med et ekstra tau for rapellen ned. Kjekt når vi skulle ned igjen, men ikke like kjekt oppover.

Flott utsikt mot Presten og veien videre ut til Henningsvær.

I føreren står det beskrevet et Peacemerke i fjellet, kan det være det vi ser her tro?

Da vi kom ned, så vi hvorfor det plutselig sto en bil til nede ved veien. Det var faktisk et par stykker til som gikk samme ruta denne dagen. Men det var det eneste vi så av klatrere på hele turen faktisk. Så om noen har vurdert en tur til Lofoten for å klatre - gjør det! Det er perfekte forhold her (området ut mot Henningsvær er sørvestvendt), og lite folk så man får klatre i fred på ellers godt befolkede ruter.

Klatring på Taen

(Bildetekst overflødig.)

Småklatring på Jeriko

Her om dagen var det tid for å sjekke om det var blitt klatreforhold på Jeriko. Sånn helt i tilfelle det var blitt det, var klatreutstyret tatt med. Det var nå ikke helt å regne med, men det KUNNE jo være... Den korte anmarsjen ser vi var på snøkledd mark.

(Siden jeg glemte helt å ta med noe som helst kamera, er alle bildene lånt fra klatrepartner.)

Men så... kom vi fram til... STEIN. Varm stein, faktisk.

Sommerfuglene (ja, flertall) fløy rundt om berget. Sverming på gang, tror jeg.

Den varme steinen i sola var tørr og fin, gikk helt fint an å klatre på.

Her kommer jeg etter oppover.

En plass måtte vi svinge litt, for det var vått. Men ellers helt fint. På toppen var det som vi ser godt med snø - men den smelter tydeligvis ned en annen plass.

På andre siden av veien er det nok en stund til det tørker opp. Ligger ikke så solvendt.

Her ser vi Jeriko. Noe er det altså snø og fukt på, men det kan man jo bare klatre rundt, egentlig. Det så kanskje ut på noen av bildene som det var en alvorlig fjelltur dette, men som vi ser er det bare en knaus. Jeriko er et av treningsfeltene i Vesterålen, og antagelig det som er aller best for nybegynnere. Ikke så mye "klatring" egentlig, det går nok mer under betegnelsen "klyving". Flott trening før man går løs på "verre" ting.

Nedfarten gikk også på snødekt mark - ganske bratt bakke, så her ble det aket ned. Noen på føtter, andre på rumpe. Snart må jeg lære meg å ta med rumpeakebrett når jeg ferdes på føtter rundt om!