Utvidelse av rederiet – Rockpool Tarantella

Etter noen måneder med venting, kom den endelig. Siste utvidelsen av rederiet på en god stund regner jeg med, er Rockpool Taran. Jeg prøvde Taran 16 for mange år siden, den var utvilsomt veldig god – men ALT for stor for meg i cockpiten. Så mye at den var utelukket, det var ikke pæddbart heller, så stor var den. Etter hvert kom lavvolum-utgaven, Tarantella. Men det tok sin tid før jeg «fikk» prøvd den. Jeg hadde nok muligheten et par ganger, men jeg skjønte nok at det kom til å bli dyrt… Men da jeg var på sykehuset halvannen måned i 2020 bestemte jeg meg for, at hvis jeg ble kvitt driten så skulle jeg ha en. Eller – det var jo kun forhandler sørpå, og med forrige erfaring ville jeg jo ikke bestille ny kajakk fra annen kant av landet flere ganger. Hm.

Så kom ASKR i 2021, der en trivelig, tysk mann fikk meg til å prøve hans Tarantella. Det gikk jo som det måtte gå – jeg bestemte meg for at hvis muligheten skulle by seg her nord, skulle jeg i hvert fall ha en! 

(Hvis noen kjenner nevnte tysker skulle jeg for øvrig gjerne kommet i kontakt med han, ville sikkert syntes det var artig at jeg nå har kjøpt en.)

Vi har en god dealer for kajakker og kajakk-stæsj her nord, Alfa Fritid. Men han har liksom ikke hatt noen av «mine kajakker», derfor har jeg kun handlet alt annet stæsj der. Men når det plutselig ble aktuelt å ta inn et par fra Rockpool, da var jo saken klar – en av dem måtte bli en Tarantella, og den måtte bli min. 'Sant Alf?

 Her er den rigget klar for første prøvetur. 

Siden jeg skulle lime og det var en del arbeid ville jeg gjøre dette inne, det var ikke helt enkelt siden jeg har et lite hus med krinkelkroker. Den måtte rett og slett inn stuevinduet, her er den på vei ut på samme viset. Denne gangen måtte jeg gjøre det alene, men det gikk faktisk bra. (Jada, jeg er så pass hysterisk redd for den at roret har fått egen beskyttelsesgreie… Jeg er fullt inneforstått med at jeg må forvente et passelig høyt mobbenivå fremover, på det punktet der. Det er nesten påkrevd.)

Men er det rart liksom? Nei. Jeg brukte litt tid på å få den sjøklar, for som vi ser her så har jeg blant annet byttet til dekksliner med refleks, men det som tok tid var å sette i pedaler. Jeg bestilte nemlig uten, for jeg ville ikke ha Smarttrack sine sidefestede som den vanligvis kommer med. Men disse greiene kommer i eget innlegg senere.

Dette er mer bare et «hipp hurra, jeg fikk prøvd den!»-innlegg. Jeg våknet egentlig med dundrende hauverk denne dagen, men heiv innpå noe Ibux og Paracet, ventet til de begynte å virke, tok kajakken på skuldra ned til havet og testpadlet. Hauverken kom ikke tilbake, for å si det sånn. Ikke første gang den er kurert med padling. (Det funker imidlertid ikke alltid, heller. Bør være passelig dose, om det skal virke.)

Dette blir bra! Første bilde i kajakken!

Kanting – simpelt. Så simpelt at det var artig. Jeg kommer nok til å padle den med roret oppe når det går an, men merket selv en dag nesten uten vind at det er like mye vindfang i den som man ser for seg. Så det skal nok noe mindre vind til enn med Inuken, før jeg vil slippe det ned og bruke det. 

Den svarte i grunnen veldig til forventningene, selv om det altså var sikkert ni år siden jeg prøvde Taran16. Det eneste jeg egentlig husker fra den gang, er at jeg ble forbannet for å ha blitt dratt med ut i noe sprettsjø, som viste seg å være null problem fordi kajakken var så stabil, selv om jeg kun hadde kontakt med hæler og rumpe. Jeg rett og slett slang løst rundt nedi der – men kajakken ordnet det meste sjøl. 

Denne har jeg mer kontakt med, men jeg må nok pædde litt ekstra likevel. Samtidig så er jo denne kajakken kjøpt for litt lengre turer mest, så jeg vil ikke sitte fastkilt heller. Jeg vil ha mulighet til å rotere skikkelig når jeg drar på. 

Det er jo blitt februar for en stund siden, så jeg måtte jo få februar-rulla på plass med det samme. Da fikk jeg jo også testet rullbarheten, noe jeg ikke har gjort før. Det gikk aldeles strålende, den er kjempemessig på det punktet. Nesten så den rullet av seg selv, egentlig. 

Rett og slett. Men jeg måtte en tur i land etter hvert. 

Såkalte startvansker, pedalene måtte justeres. Det er en fordel at det er sånn høvelig likt på høyre og venstre side, der er det ikke helt finjustert ennå. 

Mer testing etter justering, det ble straks bedre. Jeg prøvde å ta pedalene litt nærmere meg, da fikk jeg så klart mer kontakt med kajakken, men det blir jo da litt mindre bevegelighet med tanke på fremdriftspadling. Jeg må nok ha på litt padding, men fikk ikke helt konkludert på hvor mye.

Men ja, jeg er i hvert fall godt fornøyd, det var ingen ubehagelige overraskelser så langt, på langt nær. Den var veldig i tråd med forventningene, rett og slett. 

Fargen er litt vrien å få riktig på disse bildene, men har du sett en Ikeapose før, så har du den til sammenligning her…

Kajakken er til og med så fin at jeg fikk publikum etter hvert. En helt alminnelig sel, men det var definitivt meg han var nysgjerrig på. 

Full pott så langt. Det skal bli artig videre med denne her, med unntak av når den skal pakkes til overnattingstur og jeg må ha ting nedi framskottet. Det kommer nok til å bli en tålmodighetsprøve jeg ikke har sjans til å bestå. Det er heldigvis noen måneder til det blir aktuelt, så jeg får forberedt meg mentalt.

Og ja, det er ny hjelm. Slo til på et tilbud for en stund siden, men har spart den til nå. Det er egentlig en sommerhjelm (mindre størrelse, som passer uten lue…), men i anledning kul kajakk måtte jeg ha på den kuleste hjelmen. 

Testing Pilgrim på sundet

Jeg har fått det for meg at Pilgrim tross alt er en udiskutabelt god kajakk, så det burde være mulig for meg å like den under rette forhold. Så langt har jeg jo kun testet på flatt hav, og da er det ikke så rart at jeg blir forbannet på en så treg greie. Men jeg VET jo at det er en steike god kajakk, egentlig, selv om jeg er vant med noe annet.

Så nå har jeg rett og slett en liggende for å teste skikkelig, så får vi se hva som skjer – tenkte jeg. En dag var det høvelig temperatur, og artige forhold på sundet. Litt sånn laber bris fra nord, da blir det artige forhold litt lenger nord i nabolaget, uten at det blir alt for voldsomme greier. Perfekt for en testtur?

Nåja. Her ser vi altså hvorfor jeg blir generelt forbannet av å sitte i en sånn… Den lager jo spor i vannet! Ei svær fure langtpokker bakover etter kajakken – er det mulig? Ja, faktisk. Det ble også minst dobbelt så mange splætt ned av bølgene som jeg er vant med. Klask, klask, klask. Når man er vant med at kajakkene går silkemykt og danser i bølgene, så ble dette bare teit. Hva er det den driver med, liksom.

Er det mulig, tenkte jeg om denne også. Det så på avstand ut som en båt som kom baklengs, det så jo ikke helt klokt ut. Men det viste seg å være en helt vanlig en som gikk rettveien, som bare var veldig framtung. Men som du ser – det er jo artige forhold! Egentlig. Om jeg hadde sittet i en Valley.

Det gjorde jeg jo da ikke, jeg satt i en NDK Pilgrim.

Etter hvert prøvde jeg å padle på tvers av bølgene for å se om det kanskje i det minste kunne bli litt ustabilt eller noe, men nei. Merket knapt at det var noe bølger overhodet.

Neivel, da får jeg bare padle tilbake da – men hva søren i gorrsvarte! Altså, når til og med det blir gørr kjedelig å padle i medsjø, da klikker det… Den fikk seg ei kraftig skyllebøtte og en stygg finger, det hjelper jo noen ganger.

Dessverre hjalp det ikke denne gangen. Men det skal den ha, at den lar seg ikke påvirke særlig av vind, jeg vurderte ikke å ha senkekjøl nede overhodet. Det var det null bruk for foreløpig. 

Jeg prøvde til og med å padle med bølger skrått bakfra med øynene lukket, uten at det skjedde noe som helst.  Riktignok var bølgene blitt mindre her, men dog.

Men det var fint da, å se på skyer og sundet. Jeg fikk jo mange stopp og så rundt meg, om ikke annet. 

Til slutt forbannet jeg meg på at det måtte da gå an å få noe fart på denne saken når det var medsjø, men det skjedde ikke så veldig mye mer av den grunn, egentlig.

Sol! Hurra! Vi kan late som at det er et smil på bildet, i så fall er det det eneste fra hele denne turen. 

Men – jeg måtte jo prøve å rulle. Det gikk faktisk aldeles fint. Den er helt sykt lettrulla, nesten på grensen til juks følte jeg. Så lettrullet var den at jeg måtte prøve om jeg klarte å ligge og flyte i den. Det klarte jeg en ørliten stund, så skjedde dette og så var det oppned. Men det bør kunne gå en dag hvis jeg øver mer. 

Men da holdt det, nå var det ikke mer tålmodighet igjen for i dag. Tømme og gå på land. Vindbølger er lite interessant for denne jækelen – jeg må ut på yttersida. Det er det jeg må, og det er jo strengt tatt ikke meg imot. Kanskje det er en grunn i seg selv, til å like kajakken, faktisk.

For øvrig så sitter jeg ikke så tight i denne som jeg husket fra prøveturer med andres, på grunn av utformingen som skal gi plass til knær så slenger jeg i grunnen litt løst rundt. Må vel se nærmere på litt padding kanskje, så blir det sikkert gøyere å holde på med svinging og denslags, om ikke annet. Det skal den jo være god på.

Oppdrag «Like Pilgrim» er definitivt ikke fullført, og foreløpig ligger jeg rimelig dårlig an. Men det ante meg jo at dette kom til å bli et langtidsprosjekt, så det depper jeg ikke over. Nå må jeg bare få den ut i forhold som den er laget for, så kanskje det blir noe annet. Jeg syntes jo Døcken (Valley Avocet) også var gørrkjedelig i starten, men den liker jeg jo bedre nå, så det kan skje! Jada.

Det er en knallgod kajakk, helt klart. Vil du ha en kajakk som tar godt vare på deg, påvirkes lite i vind, er stødig, trygg, solid, responderer bra på teknikk og denslags – anbefales. Bra vinterkajakk, når man vil ha større margin, er det nok også. Men trives du i en Nordkapp eller en Inuk, er det altså ikke sikkert du kommer til å bli kjempekompis med den sånn helt umiddelbart.

Romjulstest av nytt telt

Det er ikke tiden for å dra langt på tur, men man har da hage? Så lenge man holder seg varm og komfortabel så kan man jo like gjerne ligge ute, slo det meg her en dag. Sikkert samme dag som jeg fikk dette teltet i hus, om jeg skal tippe. Etter noen dager gjorde jeg alvor av det en klarværsdag det var vindstille, og i måneskinn ble det ekstra fint. Teltet altså, men for såvidt overnattingen også.

Teltet er en tomannsutgave, så det er romslig for en person. Jeg brukte både skumunderlag og ett oppblåsbart, det kjentes faktisk ut som at det må være såpass. I tillegg til soveposen som er med på bildet, har jeg også en skikkelig tynn sovepose utenpå, for litt ekstra varme og sånt. Et slags trekk, så tynn er den.

Det var nesten fullmåne, så det var ordentlig månelyst. I tillegg lyser jeg her opp teltplassen med ekstra lys, for teltlykta var litt i knappeste laget til å lyse teltet opp skikkelig innenfra. 

Her ser vi en av grunnene til at jeg har anskaffet akkurat dette teltet, nemlig det som kalles GT hos Hilleberg. Ekstra stort fortelt. Det er praktisk av flere grunner. 

Det ble forresten nordlys også! Ikke så veldig mye, men nok til at det gjorde seg fint på bildet! Hurra!

Oppmuntrings- og julegavebøker ble naturligvis med på tur. 

I tillegg til et stort fortelt, er dette en av hovedgrunnene til dette teltet. Endene kan rulles opp på dette viset, sånn at man kan ha god utsikt begge veier. Enten med myggnett eller helt åpent. 

Ikke minst sånn som dette her! Dette er den enden der det er stort fortelt. Når man der ruller opp i enden så får man rett og slett et lite tak man kan sitte under sånn som dette her, og nyte utsikten. 

Det kan for eksempel se sånn her ut – dette er da en kjedelig hage-utsikt, så kan man jo bare tenke seg hvilke utsikter jeg kan ha på en skikkelig tur. Det er bare å håpe at legene har klart å fikse meg, sånn at det etter hvert blir noe av. For dette teltet er virkelig lovende. 

Hilleberg Kaitum 2GT sto til forventningene i første omgang av testing. 

På tide å utvide rederiet

Jeg har fundert lenge på å utvide rederiet. I år har jeg rund bursdag, og det er på mange vis noe skit. MEN man kan jo bruke det som unnskyldning for å kjøpe ting man har lyst på! Man kan faktisk kjøpe bursdagsgave til seg selv, så får man jo akkurat det man vil ha. Nå har ikke jeg bursdag før i september (notér bursdagspadling enten på Delp eller Børøyaracet og kom), men det er jo nå (i dag faktisk) at det er sommer!

Tilbake til utvidelsen, som dere har skjønt jeg har funnet unnskyldning for. Når jeg da fikk uventet mye skatte- og feriepenger omtrent samtidig, så var det jo om å gjøre å få noe ut av kontoen igjen, fortere enn svint. Jeg har fundert leeenge på å kjøpe meg en Tarantella, og trodde for noen uker siden faktisk at jeg skulle kjøpe en. Men den hadde så usannsynlig stygg farge (jeg går egentlig ikke med på at det ER en farge, så stygg var den) at det gikk det bare ikke an å bruke så mye penger på, merket jeg. Den var ikke kult stygg en gang, bare fæl. Og det ser dere jo her, at dette er ingen glassfiberkajakk akkurat?

Det er nemlig en annen sak jeg har tenkt på i noen år, til og med før noen puttet Lars Monsen oppi en sånn. Det er noen steder jeg kunne tenkt meg å padle, men som det kanskje er for lang anmarsj til, det kan være flere vann på rad med for mange høydemetere imellom til å ta med kajakk. Og kajakk er litt risky synes jeg, å fiske utpå et vann i. Det går, men det hadde ikke gjort noe med et bedre alternativ, liksom.

Tadaaa! Hils på Blåsa! Hun fikk navnet tvert. Eller må det være Blåblåsa? Jeg må kanskje bestemme det for sikkert på første tur, da vet jeg det nok.

Det er enkel standard, men jeg tror dette duger. Har et knippe turer som nå står på lista for prøving, men kom gjerne med tips dere tror kan passe for en sånn farkost. Ikke spør hva den kostet, jeg kan si det er ALT for mye for en lekebåt. (Gummibåt = leke. Sånn er det bare.)