Småklatring på Jeriko

Her om dagen var det tid for å sjekke om det var blitt klatreforhold på Jeriko. Sånn helt i tilfelle det var blitt det, var klatreutstyret tatt med. Det var nå ikke helt å regne med, men det KUNNE jo være... Den korte anmarsjen ser vi var på snøkledd mark.

(Siden jeg glemte helt å ta med noe som helst kamera, er alle bildene lånt fra klatrepartner.)

Men så... kom vi fram til... STEIN. Varm stein, faktisk.

Sommerfuglene (ja, flertall) fløy rundt om berget. Sverming på gang, tror jeg.

Den varme steinen i sola var tørr og fin, gikk helt fint an å klatre på.

Her kommer jeg etter oppover.

En plass måtte vi svinge litt, for det var vått. Men ellers helt fint. På toppen var det som vi ser godt med snø - men den smelter tydeligvis ned en annen plass.

På andre siden av veien er det nok en stund til det tørker opp. Ligger ikke så solvendt.

Her ser vi Jeriko. Noe er det altså snø og fukt på, men det kan man jo bare klatre rundt, egentlig. Det så kanskje ut på noen av bildene som det var en alvorlig fjelltur dette, men som vi ser er det bare en knaus. Jeriko er et av treningsfeltene i Vesterålen, og antagelig det som er aller best for nybegynnere. Ikke så mye "klatring" egentlig, det går nok mer under betegnelsen "klyving". Flott trening før man går løs på "verre" ting.

Nedfarten gikk også på snødekt mark - ganske bratt bakke, så her ble det aket ned. Noen på føtter, andre på rumpe. Snart må jeg lære meg å ta med rumpeakebrett når jeg ferdes på føtter rundt om!