Senjapadling

I begynnelsen av juni ble det en tur til sør på Senja i år også. I fjor kom vi oss jo knapt på havet, så vi var spente på hvor mye padling det ville bli denne gangen. Jeg hadde lyst til å komme meg til Selfjorden denne gang, men det er jo været som styrer hva vi kan legge ut på. Fremst i bildet er Wenche, vi kjørte samme bil denne gangen så ble det litt mindre slitsom tur – i hvert fall for meg som satt på.

Første spenningspunkt var om jeg ville klare å finne Hilleberg-tarpen jeg mistet sist. Flere hadde jo vært og lett etter den uten hell, men jeg nektet å tro at noen hadde funnet den uten å prøve å finne eier. Så jeg var i grunnen i relativt god tro, og selv om jeg hadde kjøpt ny siden sist, så tenkte jeg at jaja, om den gamle er full av jordslag og denslags, så har jeg en jeg kan tørre å bruke i nærheten av bål da. Greit nok. 

Posen til venstre er ikke tom, nei. Det er den ubrukte tarpen. Til høyre ligger altså den jeg mistet i fjor. Jeg hadde sett for meg at den (veldig glatt stoff!) enten hadde trillet ned fra haugen mens jeg pakket ned hengekøya, eller at den hadde ramlet ut av ikeaposen på vei til bilen med alt stæsjet. Sannsynligvis er det også ett av de to som har skjedd også. 

Buskas med tarp-gjemmested til høyre. 

Jeg gikk rett og slett opp samme vei som jeg mintes at jeg gikk ned sist, og vips, der lå den nedi noe buskas, akkurat slik jeg hadde sett for meg at den kunne gjøre. Det mest snodige er i grunnen at det knapt er mulig å se på den at den har ligget der så lenge. Men det er litt fargeforskjell på ytterposen til de to, det er forskjellen jeg har klart å se. Det er et mysterium hvordan det er mulig at folk på leting har klart å ikke se den knallrøde posen i det grønne, men de har jo ikke vært på samme høyde som meg så har kanskje sett i litt annen vinkel, og på den tiden var det kanskje litt mer vegetasjon også, siden våren er seint ute i år. 

Utsikten fra hengekøya var like bra i år, jeg ser greit over taket på bygdehuset. Selv om det i perioder regnet så holdt jeg også køya helt tørr med tarpen, selv med tarpstang i front.

Tilbake til Selfjorden, som jeg gjerne ville padle til. Det var det også mange andre som ville, og i år spilte været mer på lag! Det var riktignok litt vind da vi kom til Rødsand, men som vi ser så satte vi ut likevel. Vi hadde en klar teori om at vinden ville avta etter hvert som vi kom lenger ut, og satte kursen i første omgang mot Flakstadvåg på andre siden. 

Det skulle jo gi litt medvind i starten, og så en rolig tur videre. Fin teori, vi kjøpte den alle sammen, for det så sånn ut på kartet, syntes vi.

Men med øyer og høye fjell så er det langt fra alltid at teorien stemmer helt med praksisen. Plutselig er det ett eller annet lokalt forhold man har oversett, eller vinden dreier noen få grader og da skjer andre ting, og så videre. Vi skjønte i hvert fall raskt at nehei, vinden avtar vitterlig ikke! En liten rådslagning, og så la vi om kursen. Flakstadvåg ble droppet, og vi dreide heller innover mot land og Indre Selfjorden.

Medvind ble det jo likevel, så vi holdt grei fart. Det var så pass med vind at det var fint for meg å få testet Tarantellaen i, mer enn jeg har padlet i med den helt alene. Så det var veldig kjekt å få prøvd med selskap på havet, i tilfelle det skulle bli dårlige greier. Det ble det slett ikke, den var helt ypperlig. Jeg fikk flere supre surfer, og roret fungerte fint å justere kursen med, helt som det skal være. Perfekt!

Renate med Bunkefjorden i bakgrunnen.

Merete hadde sammen med Wenche fått litt ekstra ansvar på turen, og taklet det helt fint. Til og med overskudd til å smile til fotografen, som vi ser.  

Innimellom kom det rosser som tok ganske så godt – desto større fart fikk vi. Tarantellaen elsket det. 

Nå begynte etter hvert noen av oss å tenke på at vi skulle tilbake igjen også… Det er jo artig i medvind, men retur i tilsvarende motvind? «Mistenkelig lett å padle», som noen uttrykte det så treffende. Det begynte å bli nokså opplagt at vi ikke kom til å padle langt innover Indre Selfjorden heller, men i første omgang trengte vi uansett en pause. 

Det endte med ei deling av gruppa. Halvparten gikk i land i le her på denne kjempefine stranda. Den andre halvparten gikk i land på andre siden, og kommer i bildet gående over kanten, over til oss. Det er nemlig ikke så langt over. Forholdene rundt odden var langt fra hva vi var forespeilet, så det var null problemer å padle til le. Bare litt lenger begge veier – men har man glitterkajakk så er det verdt det, for å si det sånn. 

Ragni padlet helt bort til mest le for vinden. Her ser vi berget vi satte oss under i pausen.

Utsikt andre veien, Flakstadvåg omtrent midt i bildet. 

Greit pausested, dette! 

Litt synfaring før returen var på sin plass. Vi hadde sjekket oppdatert værvarsel, men stemte det med hva vi så på havet? Var været før eller etter rute? Skulle vi sette ut eller vente?

Det blåste fortsatt bra. Men det var veldig lite tungsjø, bare vindbølger som ikke hadde fått bygge seg opp særlig langt.

Det endte med grønt lys og tommel opp, og vi satte ut for retur. Det byr seg alltids en senere mulighet til å padle innover Selfjorden, nå hadde jeg i det minste fått se innover. 

Ragni også klar for retur. 

Her kommer de andre fire i samlet flokk, så snart er vi samlet igjen. (Joda, de er nede til venstre der et sted...) 

Da er vi alle! Men hva har skjedd med overflata? Hvor ble vinden av?

Det vet ikke vi, men omtrent i det samme vi satte ut så løyet det fullstendig. Det var nesten kjedelig retur, men bedre litt småkjedelig enn slitsomt! Ragni og jeg fulgte litt nærme land, der så vi ganske ferske steinblokker. Ikke dagsfersk, forhåpentligvis.

Da ble det i hvert fall en skikkelig tur denne gangen, selv om den ikke endte med å gå helt dit vi hadde håpet. Da har vi mer grunn til å komme tilbake igjen, og det er ikke dumt det heller.

Dagen derpå hadde værgudene fyrt opp med vind igjen. Vi skulle til Tranøy, med utsett samme sted som vi fikk noen få åretak i fjor. Det var ikke riktig så ille nå, så her er det samling før gjengen padler over. 

Det gadd ikke Wenche og jeg. Så mye stæsj og styr for så kort padling etter et par slitsomme dager med litt lite søvn, det var lett å velge bort når vi fikk muligheten til båttransport med motor.

Her er det åpenbart fint, og jeg skal helt sikkert tilbake hit en dag det er finvær. Det var riktignok oppholdsvær, men likevel hustrig og ikke akkurat fristende å loffe rundt og se seg så veldig om. 

Det ble med en tur innom kirka, og så innom hovedhuset for vafler, og deretter båtretur.

Dermed var vi også tilbake ved bilene før padlerne, men de hadde medvind nå så de kom ikke lange tiden etter.

Dermed var ei flott helg på Senja over, og Wenche og jeg kjørte snirkelveier hjemover. Vi hadde egentlig ordnet oss for å kunne være mer på tur, men været skulle ikke bli noe bedre så det droppet vi. Men vi holdt oss unna E6 så mye som mulig, så fikk vi i hvert fall sett litt andre steder enn det vi vanligvis gjør.

Takk for fine dager til resten av gjengen, håper vi ses på havet igjen om ikke alt for lenge, her eller der.