Arctic Sea Kayak Race (ASKR) 2022 - Del 3

 

Arctic Sea Kayak Race 2022. Nå er det ikke lenge igjen til årets utgave, så det er nok på tide å få blogget siste del av fjorårets. Del 1 ligger HER, for de som ikke har lest den ennå, og del 2 ligger HER. Vi er nå kommet til siste dag på «ramble» – dagene man er ute på tur. I år startet den fra Skipnes, på grunn av meldt vær kom vi dit en dag før. Men ut på tur skulle vi jo uansett – en gruppe turpadlet til Barkestad og Nærøy-området, mens en gruppe skulle benytte været til litt bølgepadling. Her er vi underveis, bildet er tatt fra følgebåten.

Vi satte kursen dit det var bølgepadling året før, med gode forhold. De skulle vise seg å være enda bedre i år. Men jeg sverget i fjor da jeg satt i følgebåt, at det skulle aldri skje mer at jeg måtte være i motorbåt i slike forhold! Så i år ble det kajakk. Karl-Christian, Fred og jeg var crew på havet, og hadde med oss denne gjengen. Her kommer vi akkurat over det grunne området ved Sunderøya. I tillegg hadde vi med oss to erfarne følgebåter.

Her ligger vi ved Galtsundholmen (til høyre) i le, der vi samlet oss for briefing innimellom. Nå kommer nok bildene litt hulter til bulter nedover, da jeg ikke helt klarer å ordne rekkefølgen mellom de som ble tatt fra følgebåten og de jeg selv har tatt. 

I hvert fall så padlet vi utover etter en kort briefing, for å kjenne på forholdene. Det ble noen runder utover – og for noen forhold! Det var kjempeliv i havet, men bølgene var veldig snille, så de var perfekte til å øve på. Det var også fint mulig å få surf på en del av dem, likevel. 

Vi trengte ikke å padle langt ut før det ble skikkelig liv i havet, men jo lenger ut vi kom jo større ble naturligvis forholdene. Så det var perfekt for å bli varm i trøya først, og så øke på etter hvert som man fikk løsnet hoftene og følte seg tryggere.

Når man hadde fått nok, så var det bare å snu baugen innover, og enten berge seg som best man kunne, eller gasse på og prøve å få surf.

Her så jeg plutselig meg selv til høyre, det ser nesten manipulert ut – men er ikke det. Bølger forsvinner jo litt når man tar bilder, så det er bilder som dette som kan vise litt hvordan det var.

Det var rett og slett en veldig artig dag på havet, dette. Nå måtte jeg passe på helsa, jeg var jo ikke i nærheten av å komme meg helt etter kraftig strålebehandling et par år før, så jeg tok det med ro istedenfor å øve på diverse greier. Dessuten skulle jeg jo følge med de andre og være parat hvis noe skjedde, så jeg sparte litt på energien.

 

Leif-Hermann var blant de som også var her året før, så han kjente litt til området. Det var merkbar stigning fra året før, for å si det sånn. Tror nok det var mer artig og mindre frykt denne gangen, selv om forholdene i seg selv nok ikke var så ulike.

Tur nummer to og tre ut ble lengre og lengre. 

Artige forhold! Dette skal være tatt nokså kort tid etter det forrige – altså er det noen på bildet som er nedi bølgene. 

Her kommer Sissel!

Eller – hvor ble hun av? Man må jammen være oppmerksom for å holde kontroll på alle padlerne når alle forsvinner og dukker opp igjen hele tiden.

Her er et glimt fra hjelmkameraet, det sto dessverre litt dust plassert så det ble dårlige bilder. Eller, rettere sagt hjelmen sklir litt tilbake på hodet, det er en av årsakene til at jeg har kjøpt meg en til for sommerbruk. Her er jeg ganske langt inn ennå, ser vi av skjæret til venstre.

Her har jeg kommet litt lenger ut, og venter på gruppa. 

Surf's up! Jeg fikk meg noen surfer innover., selv om det ikke ble veldig mange. Observante blogglesere legger kanskje merke til at kajakken har endret seg litt fra de forrige dagene. Det har rett og slett med å gjøre at jeg ville bruke Boring (NDK Pilgrim) på bølgepadlinga. Endelig gikk den an å padle uten å kjede seg fordervet, ha ha! Dette er helt klart det den er mest laget for. Det er mulig jeg faktisk ville fått bedre surfer med Prescious (Valley Nordkapp lv) i disse bølgene, men det var også en del vind, og den er helt klart mer vindpåvirket. Så med disse forholdene og med ansvar for andre var det helt greit å padle Pilgrim – og kanskje vel så det. Faktisk. (Nå hørte jeg et par lesere som lo, helt hit. Dere vet hvem dere er.)

Ei lita samling på vannet igjen. Har folk det ok? Er det gøy? (Ja!) Skal vi fortsette?

Det skulle vi så klart, men noen hadde behov for en tur på land, og når noen sier at de har det så er det gjerne flere som har samme behovet. Så bortsett fra hun som ikke vil ha flere riper i kajakken siden den egentlig skal selges videre når den er prøvd skikkelig, så ble det en snackpause med beinstrekk på land.

Her var det forresten kule steinformasjoner også!

Det ble en liten runde til ut i bølgene før vi skulle ta lunsj. 

En velt ble det også tid til, eller rettere sagt flere. Jeg synes egentlig det tok lang tid før den første kom, men nå hadde vi holdt på så lenge at det var nesten uunngåelig. Her er både crew i kajakk og følgebåt kommet til, og håndterer situasjonen. 

Det var fortsatt god stemning, han tok heldigvis ikke skrekken men hadde dette med i beregninga, og følte såvidt jeg har forstått det seg godt ivaretatt. Det er jo sånn når man pusher grensene litt, at plutselig så har man tryna. Det var jo noe av vitsen med denne økta, at man nettopp skulle kunne gjøre det i trygge rammer.

Det var imidlertid et tydelig tegn på at noen var slitne nok, så da dro vi til et sted i le for lunsj. Halvparten av gruppa syntes de hadde fått dosen sin for dagen og padlet tilbake til Skipnes, mens de som følte for mer bølgepadling skulle ha ei økt med redningstrening.

Det ble ei kjempebra økt, med både kameratredninger, egenredninger, eskimoredninger og rulling.

Her var det i grunnen bare å lene seg tilbake i kajakken og la dem holde på, folk var superivrige og bare herjet på. Skikkelig artig når folk er så engasjerte. 

Kameratredning. 

Utsikt fra følgebåten. Jeg er egentlig sjeleglad at jeg ikke var i følgebåten i år, da hadde jeg vært sjøsyk for lenge siden. 

 

Ikke bare å få skarpe bilder når alt beveger seg! Det var mer enn dette bildet som så slik ut, for å si det sånn. Det erfarte jeg sjøl i fjor, så det skal jeg ikke skylde på fotografen. 

Litt rådslagning med følgebåten her, uten at jeg husker hva som var tema. Vi hadde jo VHF som vi kommuniserte med stort sett, men når man er i nærheten kan man jo like gjerne slå av en passiar face to face. 

Flyteåre, nesten like artig som flytehode. 

Karl-Christian på vei innover. 

Mer kameratredning her. 

– Og det samme her!

Det gikk fint, karer! High five!

Alle kom opp fra havet igjen, og hadde etter hvert fått nok for i dag. (Ikke jeg, egentlig, men det regnes ikke i en slik sammenheng.) Da hadde vi da også holdt på i noen timer, så det var i grunnen ikke så rart. Denne dagen tror jeg vi bare kan oppsummere enkelt med at det var skikkelig god stemning på returen. Såvidt jeg skjønte hadde også de som hadde padlet tur hatt det fint, men det er liten tvil om at en dag slik som den vi hadde hatt, er blant det folk sitter igjen med som høydepunkt i ettertid. Ja, allerede senere på dagen, egentlig. Det blir god stemning i puben også, etter slike dager på havet, for å si det sånn. Men jeg tror ikke det ble spesielt sen kveld på noen av de som hadde vært med, he he.

Rest day

Så ble det torsdag, som alltid er hviledag på ASKR. Men det betyr på ingen måte at det ikke er noe som skjer! Det er bare veldig valgfritt, og aktiviteter både på havet og på land.

Selv hadde jeg en liten workshop med redninger, i Skipnes-bukta. Heldigvis har de fått orden på kloakken her ute de senere årene, så det går an å holde på. 

En av de yngste på arrangementet øver kameratredning med en av de eldste og mest faste deltakerne på arrangementet. Koselig, artig og inspirerende på en gang, synes jeg. 

Ett fast innslagene på hviledagen er sprint 200 meter. En helt uhøytidelig og samtidig så klart blodalvorlig konkurranse inne på bukta. Noen av deltakerne som gikk videre fra innledende heat måtte nærmest krangles videre til finalen, det var jo litt snedig.

Fredriks tips til effektiv padling er nærmest årviss, og alltid populært. Vi er jo noen som har fått dette med oss mange ganger nå, men vi ser da fortsatt muligheter til forbedring likevel. Det er alltid noe man har glemt, eller detaljer å finjustere på. Ikke minst er dette nyttig for dagen etter – da er det jo halvmaraton! 

I tillegg var det mye kos på kaia, noen gikk tur på Tindstinden, og litt forskjellig. Hviledagen er en fin dag, spesielt når været blir så pass bra som det var dette året. 

Race day

Fredag er det duket for konkurranse. Det var jo slik det hele startet, og derav navnet Arctic Sea Kayak Race. I dag er konkurransedelen kraftig nedtonet, men opprinnelig var dette et skikkelig hardbarka race der konkurransen bestod av lange etapper og flere dager. I dag er det bare en halv maraton igjen. (Og sprinten dagen før, da.)  Det er to fellesstarter, en for de som padler tur uten tidtaking, og en for de so skal konkurrere.

Turpadlerne starter først, mens konkurransepadlerne ennå er i forberedelsene. På kaia er det naturligvis noen og heier allerede. 

Ruta i år ble lagt innaskjærs. Da klarer ikke jeg å holde motivasjonen, følgelig tempoet oppe, så jeg kunne like godt være crew i kajakk på turpadlinga, sånn at de som vil konkurrere kan få mulighet til det.

Vi hadde såvidt rundet Nærøya da de første konkurransepadlerne tok oss igjen .Ikke spesielt overraskende var det Chipo og fredrik, som i år også fikk hjelp av Trym i midten. 

Vi padlet rundt Nærøya og Sunderøya tilbake til Skipnes i år, og været var fint hele veien. En skikkelig fin tur, rett og slett. 

Mens turpadlerne tok seg tid til pause på land også, inkludert litt multeplukking for min egen del, padlet selvfølgelig konkurransepadlerne i full fart sammenhengenede. 

Disse bildene er tatt fra følgebåten, som lånte det ene kameraet mitt. Merete har god dreis her.

Her er det vel Vigdis som straks runder Sunderøya og dermed nærmer seg mål. 

Fra enden av Nærøya fikk vi litt hjelp bakfra, så det ble en fin etappe. 

Når jeg tenker jeg om så tror jeg vi padlet rundt Bernfarøya også. En liten ekstrasløyfe. 

Her ser vi altså Tinden der borte. 

Flott lys fikk godt frem omgivelsene i dag. 

Ofoten-gjengen på vei inn til mål her tror jeg. 

Ved Sunderøya fant turgruppa det fint å gå en tur på land igjen. Det ble nemlig snakk om det store kvalbeinet, som man kan ta kule bilder sammen med. Så det skulle vi prøve å finne. 

Olav mente å huske hvor det lå hen, men ikke søren om vi klare å finne det. Jeg fant meg imidlertid enda noen multer til, så helt bortkastet var det ikke.

For øvrig har jeg sjekket, og mener ganske bestemt at Olav husket ganske riktig når det gjelder hvor beinet hadde ligget hen. Men i ettertid har vi funnet ut at det nok rett og slett ikke ligger der lenger, noen har nok vært og hntet det. Litt kjipt, for det var jo en artig liten severdighet her. 

Etterpå var det bare å runde Sunderøya via denne smale, kule passasjen. 

Dermed fikk vi en ørliten smak av yttersida i dag også, og de som ikke hadde vært med på bølgepadlinga to dager før fikk se hvor vi hadde vært hen, om ikke annet. 

Litt usikker på om dette er enda flere racere som kommer i mål, eller jeg setter turpadlemålgangen litt for tidlig i innlegget…

Siste, kule passasje. 

Her kommer vi inn mot Skipnes med turklassen. Det ble en flott dag på havet i dag også. Jeg synes nesten litt synd på de som feiget ut på grunn av værvarslet i år, men de har nok null peiling på hva de har gått glipp av (dessverre).

Etter dette er det litt kaikant- og/eller teltleir-kos og avslapping, før det er tid for festmiddag, premiering, trekning, dans og sosialt i Salteriet og puben. En fin avslutning på et arrangement som ble ganske herlig i år – tross en frisk værmelding ved starten.

Lørdag skjer det ikke noe utover pakking og hjemreise. Her er en av puljene på vei mot Kråkberget der vi har bilene våre stående. 

Neste pulje gjør seg klar i Skipnes-fjæra. 

Her er tydeligvis jeg også kommet meg i kajakken. Jeg hadde ingen hast med det i denne varmen, mener jeg å minnes. 

Det siste lastes om bord for returfrakt, det er jo en del arrangørene må få fraktet utover hit for et sånt arrangement – og tilbake igjen når det er ferdig. 

Jeg slo følge med Petra og Nils-Jakob, de hastet heller ikke innover. Det er jo liten grunn til å skynde seg til bilen i sånt vær, egentlig.

Så, selv om værmeldingen egentlig jobbet litt imot oss, med vind i starten og direkte drittvær midt i, så ble det et vellykket og virkelig minneverdig arrangement likevel. Vi får det været vi får, og disse arrangørene har 30 års erfaring med å tilpasse seg. For å få dager som bølgepadledagen må man nesten ha drittvær, så jeg synes i grunnen at været var perfekt!

Vurderer du å bli med i år trenger du altså ikke vente på værmeldinga. Meld deg på nå, og bli med uansett – det blir bra! :) Sees, eller?