Første packraft-tur med lettmatrosen - overnattingstur

Jeg har ikke brukt packraften på kjempelenge, så det hadde jeg et ønske om å få gjort i sommer. Etter å ha kikket litt på kart fant jeg et turmål med vann nært vei, og relativt få høydemetere og avstand til vann som lå høyere opp. Værmeldingen var litt ymse, meldte grått overalt – men akkurat da jeg dro så meldte det fem dager med oppholdsvær akkurat her. Det trodde jeg bare sånn passelig på, men det burde i hvert fall love sånn høvelig greit.

Urutinert som jeg er blitt med overnattingsturer i det siste, ikke minst med alt pakket i sekk, så tok det tid å bli klar. Det ble så pass seint at vi, lettmatros Ranis og jeg, valgte å sove første natten i bilen. Det gikk bare såder, han var ikke storbegeistret for det, og ble nesten umulig om morran. Etter hvert viste det seg at det var kommet en gravemaskin og lastebil til området der vi sto og "villcampet", så det var vel nesten gyldig grunn.

Endelig klar! Den ble ganske tung til slutt, den sekken. To kilo ekstra med hundegreiene, og packraftgreiene er cirka fem kilo ekstra. "Kjekt å ha" har jeg ikke regnet ihop ennå… Link til (sånn høvelig) den reelle pakkelista og ei slags evaluering jeg har gjort for egen del ligger nederst i innlegget. 

Jeg hadde valgt området fordi det så ut for å være fint for en packraft-tur, men også fordi jeg trodde det ikke skulle være så masse folk der. Det ligger liksom ikke så langt unna en nasjonalpark, så da tenkte jeg at folk heller drar dit. Men på parkeringsplassen traff jeg først en kar som skulle samme vei – han skulle videre opp til et annet vann enn jeg tenkte meg til. Like etter kom det to karer som også skulle samme vei. Jeg ble noe skeptisk, men gadd ikke bytte turmål av den grunn. Det var ingen andre biler på parkeringsplassen enn så lenge, så.

Jeg var i tvil om jeg skulle bruke gåstaver eller ikke. Jeg synes det er bra sikring mot overtråkk og tryning, men har brukt det én gang etter at lettmatrosen joinet rederiet, og det fungerte ikke så bra. Men jeg kom ikke lenger enn til første bakken, så skjønte jeg at hvis dette skulle gå så måtte jeg bare snu og hente dem. Det ble noe helt annet å gå med staver, og lettmatrosen lærte seg raskt å holde seg unna stavene.

Det var ikke langt til vannet, her er gapahuken som står helt i enden. Det taket var ikke akkurat tett, men den gir nok bra ly for vinden i hvert fall. 

Lettmatrosen var direkte gneldrete i dag, kjeften var ofte kollåpen. Vet ikke hva det sto i – mulig det bare ble veldig masse nye greier på en gang.

Jeg oppdaget at plutselig var alt utstyret blått, det var jo flotte greier. Packraften heter jo Blåsa, så. Jeg har altså både sekk, underlag og vest i andre farger, men dette var altså valgt av helt andre årsaker enn fargen.

Lettmatrosen er klar, og vi siger fra land.

– Asså, skal vi langt på det her viset? Jeg likte bedre han Kajakken, tror jeg.

Vi hadde medvind så jeg padlet ikke så hardt, vi mest bare seig innover vannet. Her ser vi bålrøyken til de to karene, som naturligvis sto og fisket i området han tredje karen sa at det var fine teltplasser. Der hadde han sett telt flere ganger før. Nuvel, jeg liker å komme meg i hvert fall litt opp i høyden, så jeg får se mer utover, så ingen krise at de hadde «fusa» den sletta.

Her la jeg meg til for å få tatt det forrige bildet, som jeg tenkte å gi til de to karene. Det vil si, jeg hadde tenkt å ta et enda nærmere, men like etter at jeg tok dette, så oppdaget også lettmatrosen at det var folk der framme – og klikket bananas. Nei det skulle han ikke ha noe av, at det var andre i naturen her.

Overtrøtt hund, da bar det rett på land, og prøve å få tvangssovet han litt. Ikke at det er lett å få til i naturen, der skjer det jo ting hele tiden som er spennende for en liten hund. Lauv som faller av tre, fisk som vaker, fluer som summer… Eier som lager mat… Vel, i det hele tatt. Men det var forsøket verdt, og jeg skulle jo uansett ha mat.

Fjordland var helt kurant mat. Tungt, men det var jo ikke lange biten den skulle bæres, og så er det jo veldig deilig når man faktisk merker at sekken blir lettere. Det var eneste luksusmiddagen jeg hadde med, fremover var det Real som sto på menyen – om jeg ikke fikk fisk. Det regnet jeg imidlertid ikke med, det får jeg jo «aldri». Men jeg hadde ordnet meg fiskekort, og hadde med fiskeutstyr.

Jeg klarte faktisk å få han til å sove noen minutter. Det var ikke mange, men det gikk faktisk an. 

Enda kulere – det gikk faktisk an for meg å få fisk! Jeg fikk faktisk på det andre kastet, noe som selvfølgelig medførte at jeg gadd noen flere kast etterpå enn jeg ellers ville giddet – og dermed fikk jeg faktisk en til! Og så jeg som ikke hadde med smør, oppdaget jeg da jeg kikka i matstæsjposen. Salt var imidlertid med, men pepperdelen på bøssa var mystisk nok tom.

Etter en stund ga de to karene seg med fiskinga, og gikk tilbake langs motsatt side av vannet. De ropte over til meg, det likte ikke lettmatrosen. Men jeg klarte såvidt å høre gjennom gneldringa hans, at de hadde fått fem fisker. Da var det sannelig ikke verst at jeg hadde fått to, på så kort tid som jeg hadde holdt på. Nei nå steg stemninga litt tross kjeftingen til lettmatrosen. 

Han ser ganske furt ut, sant? Men han oppførte seg ellers eksemplarisk i packraften. La seg ned på spruttrekket, og lå helt i ro og bare så naturen gli forbi. 

Altså, det er litt snedig at jeg har kjørt rett forbi denne naturen så mange ganger, og ikke tenkt på å dra hit før. Vet ikke helt hvordan jeg kom på det nå egentlig, men er glad jeg gjorde det. Fint! Men hvor skulle vi telte hen? Hm. 

Selv om de karene hadde dratt så gadd jeg ikke legge meg på sletta. Vi hadde såvidt begynt å gå oppover lia da han som hadde vært ved vannet lenger opp kom på nedtur igjen, han var nå veldig på at det var fint på sletta. Nei, ikke min greie. Vi fortsatte opp – ei li som var full av blåbær. Ikke den små, sure sorten som jeg stort sett har funnet de siste årene – jeg trodde faktisk skikkelig blåbær hadde blitt borte, og har lurt på om det er fordi det er blitt færre husdyr i marka. Men her var det ikke sauer å se – blåbæra var likevel fin, og smakte som den skal!

Vi slo oss til på den første haugen vi kom skikkelig opp på. Det var ikke direkte flatt der, men med et lite kuppeltelt – og liten vilje til å gå videre – så fikk det gå. Det gikk alltids an å bytte teltplass til neste natt, dersom det skulle bli for jæklig.

Litt skrått var det også, men teltet kom opp. Det er første gangen på tur med dette teltet faktisk, for det ble kjøpt inn på slutten av sommeren i fjor, et Soulo. Enmannstelt. Det var en overgang fra tomannstelt som jeg er vant med ja, det er helt sikkert. Jeg lurer på om ikke begge enmannsteltene mine er sånne 1,5-manns også. Men det gikk, jeg fikk (akkurat) plass til både liggeunderlag, sekken og hunden inne i hovedrommet.

Da tar vi kveld! Dette ble ikke dumt!

Lettmatrosen var sliten. Hans fremstilling finner du forresten på Facebook hvis du vil se, da søker du på Ranis – et hundeliv. Han spydde ut fôret til jervenduken sin da vi sov i bilen, så det var bare ytterduken som ble med på tur. Men den har litt polstring i bunnen, så det fungerte greit likevel. 

Neste dag fikk jeg hauverk og tenkte ikke gjøre allverdens – spise blåbær, kanskje fiske, gå litt lenger opp og se om det var noen finere plass, og se litt hvordan det var videre oppover for packrafting senere. 

Det ble blåbær og tur litt lenger opp. Her ser vi teltplassen litt ovenfra, den blå prikken er en pose med blåbær jeg satte igjen, for jeg regnet vel litt med å tryne på turen. Så de fikk stå i fred der nede.

Veldig langt opp gikk vi ikke, men vi fikk en idé om hvordan området så ut. Det var en del busker og kratt videre oppover, mer enn jeg hadde sett for meg. Greit å vite. 

Til lunsj ble det brødskive med blåbær, det var ikke noe spørsmål. Med så masse god blåbær så får Real ligge i fred i sekken, den blir knapt ofret en tanke. Dette er god mat! Burde sikkert plukket og lagt på fryseren, men nei. Her gikk alt i sluket. Lettmatrosen er forresten blitt en jækel på å plukke blåbær han også – aller helst fra samme tue som meg, og de samme bærene.

Klassisk teltåpningbilde, kom jeg plutselig på at jeg måtte ta. De fjellene var som skapt for et Hilleberg-bilde. 

Foto: Ulf Emil Rakvaag

Blåbærforekomster som dette ryktes fort, så det kom jo folk fykende etter kort tid, for å plukke bær. Lettmatrosen ble meget sjokkert da han onkel Ulf plutselig dukket opp, med bærplukker. Rapporten i ettertid sier at det ble en god porsjon blåbærsyltetøy av den bæra.

Onkel Ulf i bærplukkeaksjon i lia ovenfor teltplassen. 

Lettmatrosen også i bærplukking – og generell snusing og posering. 

Plukke plukke plukke!

Etter en regnskur tok han bærspanna med seg og dro hjem, med bøtta i en hånd og bærplukkeren i den andre, og det ble visst noe bær på veien nedover også. 

På vei over til sletta vi ikke teltet på. Fiskeplassen til de to andre karene, altså. 

Dagen etterpå var det blitt vått. Sånn skikkelig vått. Det regnet fra tid til annen, og det var ikke lenger bare fuktig ute – men direkte vått. Vått, ja, VÅTT. Vel, det var bevisst at jeg ikke hadde sjekket oppdatert værvarsel, jeg ville klamre meg til håpet om oppholdsvær så lenge som mulig. 

Største problemet var jo at det var heller dårlig sikt for å gå noe oppover – for ikke å snakke om når man skulle navigere seg nedover igjen. Dette var ikke helt uproblematisk terreng, helt nytt for meg.

Blåbær til frokost også, mens jeg funderte på hva vi skulle gjøre. 

Lettmatrosen var lettere å ha med å gjøre i dag, da han hadde sovet mer. Men innimellom bjeffet han på det som for meg kunne virke som spøkelser. Jeg sa fra at det kun var gaupe som var gyldig grunn for bjeffing (og det er heller laber odds på det), men. Innimellom kunne det høres ut for at jeg hørte stemmer også, men jeg så verken telt eller folk. 

Jeg skulle ikke snu ryggen lenge til før jervenduken var forlatt, og min sovepose okkupert… En liten luring, han lettmatrosen. Samtidig så har han skjønt at det er Jervenduken som er hans plass i hovedsak – og han har helt klart skjønt at teltet er en plass vi er rolige, slapper av og sover. I løpet av turen var det kun to ganger det var antydning til at han ville gjøre teltet noe, den ene gangen var han litt vill og prøvde å bite i en bardun – de kan lett byttes. 

Litt verre var det da han plutselig fant ut at han skulle hoppe frem og lande på teltet med strake forlabber, det rakk jeg heller ikke å forhindre, men han er heldigvis så liten og lett ennå at teltduken sto imot. Men også da var han utenfor, inni teltet forholder han seg rolig med mindre han hører noe skummelt. Jeg tør ikke ha døren stå i luftemodus, for jeg ser for meg at han kan finne på å løpe gjennom nettingen, sånn som jeg har sett andre hunder har funnet på. 

Voff voff voff! Ingen anelse hva det står i, men jeg har et par ganger lurt på om jeg har hørt folk. Han som var på blåbærplukking dagen før hadde møtt to stykker som var på vei innover, så det kan være dem, for eksempel. Men jeg har ennå ikke klart å se verken folk eller telt. 

Sikten var ikke den beste heller da, i dag. Grått, men det hadde lettet litt siden morgenen om ikke annet. Jeg pakket sekken med det vi trengte for dagstur og packraft i tilfelle det skulle være lett å komme seg videre opp til neste vann.

Vel, det var litt så som så. En del bratte skrenter, og en god del bjørkekratt, ikke alltid så lett å finne veien. Men jeg skjønte i hvert fall plutselig hvorfor hunder går seg fast på fjellhyller og sånt – for han ville stort sett konsekvent oppover, uansett bratthet. Ikke like tøff når det gikk nedover, for å si det sånn.

Denne fossen er ganske fin – her ligger også tåka, sånn at man ikke ser fjellene bak den, da ble det litt ekstra kult. Men det ble jo ganske uaktuelt for oss å gå opp til vannet bak den, for det er ganske bratt oppover der, og ikke helt enkelt å finne veien. Gode muligheter for å rote seg fast spesielt hvis tåka skulle legge seg litt lenger ned.

Oppe på første høyde. Hunden er våt og kald, og ønsker seg nok hjem. Vannet vi nå tenkte oss til er bak den nærmeste kanten i bildet, og antagelig like langt videre innover der. Det var bra jeg hadde med jervenduken i hvert fall, så han fikk varmet seg litt før vi skulle ned igjen. 

Ja, for det var liten tvil om at vi ikke skulle gå videre til vannet, men ned til teltet igjen. Så pass kald var han, og med så mye oppover og buskas så regnet jeg med at han var litt sliten også. Det hadde jeg nok rett i, for nedover gikk han veldig mye bak meg – helt frivillig. Det er ikke så vanlig, selv om han hadde lært seg å gå bak på kommando ganske bra på denne turen. Nå gjorde han det også uten å bli bedt om det, han ventet til jeg gikk foran.

Joda, vel nede i teltet igjen så sovnet han nokså raskt. Jeg bestemte meg også ganske raskt for å avslutte turen og dra hjem, rett og slett. Mens han sov, så pakket derfor jeg sekken igjen, nå for å få alt med meg. Da det var gjort gikk vi ut, og jeg begynte å ta ned teltet. Det var da hunden fikk sin «hva var det jeg sa helt siden i går!»…

Det var folk i området, det var hunder i området, de hadde vært ved det vannet vi hadde gått halvveis til, og nå kom de ned med kurs rett for leiren vår. Lettmatrosen var lite begeistret for akkurat det. Da jeg så en svart relativt stor (i hvert fall i forhold til min) hund løpende alene i front nedover, uten bånd (det var jo et par dager etter båndtvangen var over), ble ikke jeg heller begeistret.

Skal sies at den ble forsøkt innkalt, men det var helt nytteløst. Det klokeste hadde sikkert vært å forholde seg rolig, noe jeg for såvidt gjorde ganske lenge. Men da den kom på en kajakkslengdes avstand og så ut til å fortsette imot oss, da hutet jeg den til helsike, så pass at bikkja snudde i første omgang.

I første omgang, ja. For den tok bare en kvartsirkel, så kom den tilbake – og stilte seg opp rett foran meg, lettmatrosen og det nye Hilleberg-teltet som lå på bakken – og markerte. Da tok jeg fullstendig bunntenning. Jeg tror kanskje eierne var glade de nådde fram sånn cirka da, for å si det sånn. Jeg har i hvert fall ikke vist lettmatrosen at når fremmede hunder kommer løpende vilt så holder man kjeft, det er nå helt sikkert. Egentlig skulle jeg bare latt den herpe teltet sånn at eierne måtte gjøre opp, så kanskje de hadde lært bedre.

Ja, for de tok kontakt og forsøkte å bidra til at det ikke skulle bli en opplevelse som satte seg i lettmatrosen som en dårlig opplevelse, han har sjelden fått så mange godbiter fra fremmede. Så det skal de absolutt ha for. Jeg burde antagelig stilt et spørsmål til refleksjon, da ene eieren forklarte seg med at de akkurat hadde skullet til å klippe hunden i bånd igjen. Hva gjorde den løs når de ikke har kontroll med innkalling som fungerer, var kanskje det jeg mer lurte på, for å si det sånn. Men men, jeg hadde nå ikke helt kontroll på meg selv nettopp, så jeg lot det ligge. Nå ville jeg bare hjem.

Hadde det vært som dagen før var det så, litt fukt skulle vi holdt ut. Men sånn direkte vått var ikke bare utrivelig, men jeg hadde deiset flere ganger på ræv i dag, også. Jeg gikk i støvler, og det virket som de har godt grep helt til de slipper veldig plutselig hundre prosent. Tror ikke jeg vil bruke det på en sånn tur flere ganger, selv om det er kjekt å være tørr på føttene. Er vel en grunn til at det finnes fjellsko.

Her er forresten den lille fossen som var nær der vi teltet. Ganske fin den også, selv om det var litt mindre skala. Vi kom oss greit ned fremfor den, og der var det sannelig også fint. Et par kulper i den lille bekken som renner ut i vannet.

Vet utløpet blåste vi opp packraften, og så padlet vi over tilbake til gapahuken. Denne gangen fikk lettmatrosen ligge under istedenfor oppå spruttrekket, og det var han nok ganske glad for. Det var i hvert fall lite mukking, utover et par forsøk på å stå istedenfor å ligge. Ja altså, jeg sverger, det er en hund under der… 

Ja, det ble en våt tur, men totalt sett en fin tur. Det ble ikke så mye gåing rundt som jeg hadde sett for meg, men denne sommeren så er nå været bare sånn. Det vil si, nå er det vel strengt tatt blitt høst, og den fine høsten jeg har trøstet meg hele «sommeren» med at vi kan få, den har heller ikke slått til foreløpig.

For spesielt interesserte:

Pakkelista

Jeg skjønner aldri hvordan folk får til å pakke så kjempelett, synes jeg alltid kutter ting for å få det lett, men så ender det tungt likevel. Så også denne gangen. Nå går jeg derfor gjennom lista (link https://lighterpack.com/r/o300hi), for å se hva jeg egentlig kunne kutta.

• • Kan bare skylde to av kiloene på hunden, så det er ikke han som utgjør forskjellen.
• • Nå hadde jeg også fått tips om at det var nå mye soveposegreier, så jeg kutta trekket. Det holdt i massevis med kun sommerposen – jeg brukte den som dyne.
• • Tørt skift til kvelden kunne jeg egentlig kutta, jeg gidder jo ikke å skifte.
• • Jeg trengte helt åpenbart ikke både støvler og fjellsko. 🤣 Det visste jeg vel også da jeg tok begge deler med, klarte bare ikke å bestemme meg. 🫡
• • Det samme gjelder vel egentlig langline/flexibånd til hunden.
• • Ser nå at på lista har jeg ikke ført opp ekstra truse/sokker, som nok bare medfulgte det tørre settet.
• • Capsen står på lista, men den lå igjen på biltaket – for den sprayet jeg med sånn myggmiddel som stinker død og pine for å slippe å ta med den store boksen. Men den måtte ligge ute mens jeg fikset meg ferdig, og vips var den glemt. Veier sikkert samme som trusa og sokkene som ikke var oppført.
• • Ullskorten – hva innbilte jeg meg? Finvær? 🤣😆🤷
• • Jeg klarte meg ellers fint med de klærne jeg hadde, selv om det ble relativt kjølig og fuktig. Men hadde det krøpet lenger ned kunne det blitt litt knapt.
• • Ryggsekken - burde gidda å ta ut den lillesekken inni, helt urealistisk å få bruk for den.
• • Ingen bruk for så stor gassboks, som vanlig. Jeg bør snart ta jobben med å finne ut hvor mye gass man egentlig bruker på å koke ca så lenge, så jeg slipper ta med ny gigaboks hver gang.
• • Trangiaen klarte sånn akkurat å koke Fjorland'n, så det mindre kokesettet ville ikke holdt.
• • Powerbanken er stor, men det er kjekt å vite at man har nok strøm. Med mer bruk av packraft og et par dager på tur til (som det kunne blitt med bedre vær) så burde det nok være så pass.
• • Gåstaver – var i tvil om dette, lot dem være for å spare vekt bært, og at det var dårlig erfaring sist, mtp hunden. Endte med å snu ved første stigning for å hente dem. Det gikk seg raskt til med staver og hund, og med så tung sekk ville dette garantert endte med rygghaill og/eller overtråkk uten staver – hvis jeg i det hele tatt hadde kommet opp bakkene, noe jeg neppe hadde gjort.
• • Teltet, Hilleberg Soulo. Hadde egentlig pakket tarp og tarpstang, men droppet det da jeg så hvor mye ekstra vekt det egentlig utgjorde. Savnet det litt da det ble så mye regn som det ble, men det ville nok ikke vært verdt den ekstra vekta likevel. Dog kom jeg på at jeg hadde jo med åre, så jeg kunne tatt med tarpen uten tarpstang, det kan vurderes ved annen anledning.
• • Teltplugger - hadde med de tyngste og lengste. Sto ikke og tenkte at disse var nå fryktelig unødig lange og tunge. Greit å vite at teltet står fast. Om jeg trengte riktg så mange – neppe.
• • Bunnduken - trengte jeg den? Vel, jeg er glad for å slippe en del dritt på det som skal ligge i forteltet, og å rengjøre den løse bunnen istedenfor teltbunnen når jeg kommer hjem. Gjør nok det samme neste gang.
• • Liggeunderlaget – har ett som er lettere, helt uaktuelt å bruke med hund, da det er lettvekts og oppblåsbart.
• • Mat – som vanlig halvparten med hjem igjen. En dag eller to til så hadde mer blitt spist, så ikke veldig ille likevel.
• • Fiskeutstyret ble brukt – fikk til og med fisk. 🥳