Vinterpadletreff Hamarøy, del 2

Hvis du vil se hvordan vi havnet her, les del 1 HER (klikkbar link)

Vi fortsetter der vi stoppet sist. Straumgruppene er i land på Ness, ved Ness-straumen på Hamarøy. Morten (i motsetning til meg) husket tydeligvis at han hadde med seg mat, og brukte tiden på land fornuftig nok til blant annet å spise.

Jeg er litt usikker på hva det suspekte gliset på sjåføren min egentlig betyr. Jeg er jo ikke direkte tankeleser akkurat.  Men jeg ser slett ikke bort ifra at han allerede her har planer om å kommandere meg hit og dit i straumen. (%&##$%) Jo, ved nærmere ettertanke - det er nok rimelig sikkert at det er dét han står her og gleder seg til. Hadde jeg bare ant det… (%&##$%)

Thomas var egentlig invitert som gjest og skribent/fotograf på treffet, men steppet inn som turleder på en av straumgruppene da vi fikk et forfall blant turlederne å hanskes med. Ser ut som han trivdes rimelig godt med det? Hvis ikke så var han i hvert fall veldig flink til å late som, he he. ;)

(Det er forøvrig han der NPF-fyren som ofte får skylda for HMS-h@lvettet, siden navnet hans står på HMS-dokumentet til forbundet. Men han er trivelig, altså! Helt sant!)

Jeg kunne aldri funnet på å kjøpe meg en grønn kajakk selv, men det gjør seg godt på bilder?

Kø for å komme seg ut i straumen. Selv padlet jeg att og fram inne ved land en stund, for å varme meg opp etter oppholdet på land. Hva søren skal man i land å gjøre når man har kajakk, lurer nå jeg på. Med mindre man må på do da. Det går jeg med på - sånt er det mest praktisk å ordne på land. Tygge ting klarer jeg derimot fint i kajakken, det er faktisk kjempelett!

Han her derimot, var ikke fornøyd med at jeg bare padlet att og fram langs land. "Kom hit du no!" *Skitt, hva er det nå da?* Jo, nå skulle jeg altså ikke bare snu og ut igjen, men jeg skulle padle over. Over hva? Over straumen. Bortafor var det en bakevje. Dit skulle jeg. Stille vann. Stille hørtes finfint ut - ok, den er grei, jeg kan gå med på å padle dit.

Jeg har da padlet sånn ferging i straum før, det kan ikke være så vanskelig selv om straumen her er større og sterkere. Ferging er ferging. Kunne vært…

Kanskje best å ikke se alt for mye på hva andre holder på med. Saken med sånn der ferging er, at man må peke så rett imot straumen med baugen at straumen ikke får tak på den. Og så padler man bare, og siden den ikke peker HELT mot straumen men bittelitt bortover, så kommer man i praksis litt bortover, sidelengs.

Ja, det er i hvert fall det som er sånn høvelig teorien. Å finne den rette vinkelen og hvor akkurat hen det var jeg måtte ha den rette vinkelen, var ikke like lett i praksis som det var i forrige straum.

Ja for SÆRLIG at jeg prøver sånne der kule tak her nå! Aldri i livet. Jeg holder meg til det jeg fikk beskjed om. Selv om det der ser tøft ut. Det skal jo gå an (har jeg sett før) å bare klæsje åra nedi og svopp så dras man tvers over uten videre dikkedarier. Men det er kanskje ikke verdt å begynne med det aller først.

Nei. Så jeg holdt meg til det jeg fikk beskjed om og ferget videre, men det var da et styr å finne rett vinkel. Og hva i huleste gjør han langt der borte, skulle ikke han være i nærheten? "Kor E du??? Hallooo!"

Jaja. Plutselig, helt uten at jeg ante det så var jeg over. (Og noen ganger nesten forbi til neste, før jeg merket det…) Og plutselig kom den terskelen faretruende nært. Og den skjønte jeg jo ikke bæret av foreløpig, hva DEN kunne finne på. Det viste seg etterhvert at bakevja var jo ikke stille, den gikk f@anden meg FRAMover. Hvorfor utelater de sånne vesentlige detaljer?

Men i hvert fall, så måtte jeg tilbake igjen også. Og ut igjen. Att og fram, hit og dit. Men det var ett eller annet (foruten BAKevja som gikk FRAMover) som ikke stemte. Ett eller annet merkelig skjedde midt i her. Hm. Nei, disse straumgreine skjønte jeg fortsatt ikke helt.

Ja, just presis. Jeg fikk på et punkt bekreftet hvordan de der bakevjene funker. Og så diverse annet - blant annet at det ikke er noe farlig der framme, egentlig. Men gjett hva? Joda, det var pin@de ei slags mini-bakevje eller hva man skal kalle det, midt i straumen, fikk jeg omsider vite om! Selvsagt akkurat der jeg aldri fikk det som skjedde med kajakken til å stemme med det som skulle skje, tilfeeeldigviiis!!! Grrr. Hvorfor kan de ikke bare si sånne ting med en gang? Argh!!!

Jeg tror forresten at jeg har den styggeste padlehjelmen jeg har sett. Tom-Einar for eksempel, han har en sånn kul en, som man også kan bruke att/fram. Ganske tøff. Nei, dere får ikke se nærbilde av min. Det får holde at dere til stadighet får se nærbilde av sikkerhetslina til Goproen på den. ;)

Sånn som her, he he. Jeg skal sette et ledd til på det kamerafestet, sånn at kamera kommer litt høyere opp. (På alle hjelmbilder her der den ikke vises, er nok bildet beskjært…)

Her prøver jeg i hvert fall på nytt, vinkelen funket bedre og siden jeg fikk greie på den forvirrende mini-halv-bakevja midt inni der, så stemte plutselig det som burde skje og det som skjedde rimelig bra. Eureka!

Steg 2 - check.

 

Jeg ble jo kommandert att og fram i straumen her, gjør sånn, gjør sånn. Hit og dit. Som han forsåvidt helt riktig påpekte tidligere så hadde jeg jo ikke tatt et eneste støttetak, men hva skal man nå gjøre dét for da? Det må da være bedre å unngå. Uansett, tilbake til Sigurds hoftekommentar fra forrige episode, den kommer nemlig inn her nå.

For mens jeg bannet over ting som ikke stemte, og alt mulig, så kom jeg på Sigurds kommentar. Og så slo det meg plutselig... - Hallo! Jeg har da for svarte hofter! Våkne! Eureka!

- Du store allverden så mye enklere alt ble når jeg bare koblet dem til. Steg 3 - check.

Jeg mistenker at man også kunne se forskjellen, for det var omlag samtidig som hoftene kom med i bildet at kommandanten min etter å ha gitt meg noen beskjeder til, plutselig sluttet å padle ut etter meg.  ;) Nå lå han bare der og ventet til jeg kom tilbake.

Imens var andre begynt å øve på egenredninger. Noen gikk rundt med vilje for å øve, det kom ikke jeg på selv om jeg så det.

Det kunne jo virkelig vært løsningen på straum-motviljen, å bare velte frivillig midt i en. Vi får ta det en annen gang. Noen veltet ufrivillig også, men det var i grunnen ikke så mange.

Særdeles mye triveligere å padle i straum med hofter som virker altså, ha ha! Det var fortsatt ikke spesielt gøy, men ubehaget var ikke så framtredende lenger. Godt mulig helt fraværende, faktisk. Nordkappen var nok også glad for å omsider få lov til å gjøre som den ville. :) Den gjør jo ellers alt jeg har tenkt nesten før jeg tenker det, bare jeg ikke nekter.

Faktisk så var hele seks av ti stykker som er påmeldt videregående kurset med på vinterpadlesamlinga. Blant annet Johan, og Morten som ligger lenger bak i bildet. Jeg er i løpet av helga blitt enda mer i tvil om jeg virkelig skal gidde å gå det kurset, men det dropper vi mer om akkurat nå.

Som sagt, jeg tror man så forskjellen da jeg koblet hoftene til. For nå gikk det kort tid, så fikk jeg nye instrukser. Nå skulle jeg prøve sånn der tøft tak, når jeg skulle ut av straumen. Hm. Begynner man å overdrive dette nå snart, tro.

Dette er ikke et sånt tøft tak, men jeg syntes det var et tøft bilde… I hvert fall, det ble ikke noe tull med det kule taket heller. Straumpadling var jo lett med hofter, jo. Steg 4 - check. (Nå vedder jeg på at Sigurd og sikkert Jann også sitter og humrer når de leser og synes disse stegene kom fort etterhvert…) Ja det ble ikke perfekt akkurat, men jeg prøvde og det gikk ikke ad undas.

Men fortsatt spurte jeg meg - hva var vitsen? Hva er egentlig GØY med dette? Hva går det i egentlig?

Ja, for man ser det jo på bildene. Det er knallstemning overalt. Så de fleste må jo synes at det er rett og slett gøy? Morsomt? Artig? Så langvarige, brede glis kommer ikke bare av været og trivelig selskap, det tror jeg ikke på. Det er fortsatt noe her jeg ikke har skjønt helt ennå. Venter fortsatt i spenning. *Damdamdam, skummel tromming*

En annen ting jeg observerte etterhvert, var at flere av de som liksom (tilsynelatende) var så fryktelig mye flinkere enn meg og holdt på overalt i straumen, faktisk gjorde ting feil de også. Men straumen var grei og straffet dem ikke for det, de fikk padle ubemerket videre. Tøft. Da er jeg 1. ikke nødt til å gjøre alt det de andre gjør, og 2. jeg må ha skjønt rimelig mye etterhvert, ettersom jeg faktisk la merke til det. Ja, ettersom jeg visste at det var feil, ikke bare lurte. Eureka!

Sånn her var det jeg ikke helt skjønte vitsen med. Padle framme der, uten å komme noen vei. Det ser da rimelig bortkastet ut? Merkelige greier.

Men så skjedde det én interessant ting plutselig. Nå hadde jeg jo hofter i drift og syntes disse straumgreiene var rimelig enkle saker.

Så kom jeg på noe fra en av Gordon Brown-filmene, der han ligger og snur akkurat på straumkanten uten nesten å gjøre noe. Han bare bruker straumen, liksom, til å ta kajakken rundt. Så jeg holdt på for meg selv uten at noen var i nærheten for å eventuelt plukke meg opp umiddelbart. Snurret litt hit og dit og sånn. Det gikk i grunnen som det skulle.
Steg 5 - check.

Ikke noe rart med det. Men så plutselig, helt uforvarende, så kom jeg inn i et litt rart område. Sånne rare, små bølger liksom, feil vei på et vis. OUWÆ! Hohoi! En minisurf oppover! Hæ???

Steg 6 - check, check, for f@nden - CHECK!!!

Det varte bare et nanosekund eller så, men jeg kjente det. Nå vet jeg hva det går i. Men det sa jeg foreløpig ikke noe om - for nå snakket folk om å gå på land igjen. Og denne gangen for å bli kjørt herifra til bilen - de hadde ikke en gang tenkt å padle tilbake.

HÆLLOOOOO! Sjåføren min hadde lite annet valg i praksis enn å bli med meg. Men det var prediket en masse tidligere på samlingen om hvor absolutt helst man skal være tre padlere sammen på vinteren. Så her var det ikke bare å få lov til å padle to stykker "alene" tilbake nei! Selv om man ellers stort sett padler alene. ;) Noen tok oppdraget sitt alvorlig, og det er jo strengt tatt fint når det var (blant andre) jeg som var oppdragsgiver. Men akkurat denne konsekvensen kan jeg innrømme glatt at jeg ikke hadde helt forutsett... He he he.

Jeg tror mannfolkene rimelig raskt skjønte alvoret i situasjonen. Lasse fra Bodø meldte seg takk og pris til å være tredjemann! Stor stjerne notert, og skyldig en eller annen stor takk. Bli kjørt i bil tilbake når det er bare fire kilometer liksom, det hadde ikke tatt seg ut. Grensen gikk cirka der, kjente jeg. Så her fyker vi av gårde med strømmen første biten.

- Ja, og han der Lasse var det god dreis på, så det ble et helt annet tempo enn tidligere på dagen. Det var som å kaste tvangstrøya på havet! Så utrolig deilig.

Det eneste dumme var, at jeg begynte å merke at jeg ikke hadde spist de medbragte brødskivene og nå hadde timene gått. Skitt. Heldigvis tok jeg affære med én gang jeg lurte på det.

Så vi stoppet her, målte vind og spiste. Ny lærdom er at sånne myke nøttebardingser blir ganske harde når det er kaldt. Det gikk bra, jeg knakk ingen tenner. Men man bør kanskje være litt obs på akkurat hva man har til snack når det er kaldt.

Forresten! Det må ikke glemmes! Det sto TJELD her da vi kom. Jeg så tjelden! Kjeldis! Herlig lyd!!!

Nå får jeg ikke Base camp-programmet til å vise meg tall med desimaler, men på de fire kilometrene brukte vi omlag en halvtime kortere tid tilbake enn vi gjorde bortover. Så det er cirka så lang tid flokkpadling bruker ekstra. (Jo, noen padler jo generelt saktere - men vi burde jo vært mer slitne på returen også, så jeg regner at det går sånn høvelig opp i opp med det.)

For skøy kan vi ta en nærmere titt på hvordan straumspor kan se ut.

Vi kom tilbake til Skutvik akkurat idet ferga skulle til å gå, så vi måtte padle en liten omvei for å slippe å bli kjørt ned. Det gikk rimelig greit da, jeg så ikke noe poeng i å dra lyset fram fra dekksbagen en gang. Da vi kom fram holdt de fleste av fortroppen fortsatt på å pakke i bilene, så vi var faktisk ikke alvorlig forsinket. Vi var ikke de siste som kom tilbake til Ulvsvåg en gang!

- På Ulvsvåg ventet en dusj, herlig middag og øl til Randi Skaugs foredrag. Det var i grunnen så perfekt som det kunne bli - en forrykende start, så et høvelig interessant men ikke riktig like forrykende midtparti. Og så blandet hun plutselig inn Statoil i det hele, sånn at jeg med god samvittighet kunne gå på do (takk og pris!) og samtidig kjøpe mer øl. Utrolig bra timet, imponerende! Og så kom hun seg omsider ut på tur! Da ble det masse flotte bilder fra turen som gjorde ventingen verdt det, og morsomme historier. Og til sist, en avslutning som var nesten like forrykende som starten.

Lørdag ble en meget bra dag på vinterpadletreff. Ble søndag enda bedre? Den som leser får se.