Helgeland del 8 - Indre Kvarøya til Onøya. Siste stopp, end of story

Del 1 av helgelandsturen ligger HER og del 2 ligger HER, del 3 finner du HER, del 4 ligger HER og del 5 ligger HER, del 6 ligger HER og del 7 ligger HER.

Siste padledag på helgelandsturen. Planen var å padle Lurøysundet mellom Lurøya og Stigen. Det vil si, det var de andres plan. Jeg hadde studert kart til jeg var tom for strøm på Ipaden, for jeg hadde lyst til å heller padle rundt. Det meldte passelig vær for at det kunne bli gøy.

Våknet med vått telt. Blæh. Det blåste en del også, selv om det nok hørtes verst ut før jeg gikk ut av teltet. Nåja, før padling – nok en lang morgen. (Det blir en del Iphone-bilder her siden TG-2kameraet ikke funket.) Men en nokså actionfylt en, faktisk.

For vi satt i gapahuktarpen og spiste frokost og sånt, og ante fred og ingen fare. Jeg hadde med meg solcellepanel og ekstra batterier, men slo likevel telefonen av om natta for å spare strøm. Regner med de andre var enda mer nøye med sånt – nå var vi jo på slutten av turen også, ekstra lite igjen vil jeg tro.

Så ringte plutselig telefonen til Gunnar, og dramaet var i gang. Gunnar svarte. Nå husker jeg ikke detaljene eksakt, men samtalen (den delen vi hørte) gikk i kortversjon omtrent sånn her:
Mhm? Jaha? Sier du det? Mhm - mhm - mhm - mhm - jaha?
Nei, det var vi ikke klar over.
Jo, han står her ved siden av meg.
Mhm? Jaha? Ja nei det må vi bare beklage.

– Nils-Jacob, det var Hovedredningssentralen. Du har en nødpeilesender som ligger og sender ut signal. Det var like før de sendte av gårde helikopter.

?????

Ja, det var altså Hovedredningssentralen. Som hadde prøvd å ringe NJ som selvfølgelig ikke hadde på telefonen, så hadde de ringt kontakter og etterforsket og funnet ut at han var på tur med meg, som de hadde prøvd å ringe uten svar (siden telefonen min ikke aner at noen hadde ringt selv om den faktisk var på), og så hadde de etterforsket videre og funnet ut at vi var på tur med Tromsø Padleklubb, og ringt Gunnar som er leder for den, og som tilfeldigvis også var en av de 5 i klubben som var på denne turen… De fikk beskjed om hvor vi befant oss og om at alt var ok og vi klarte oss fint uten hjelp.

Vi kunne ikke se på senderen at den hadde løst seg ut, så dette var et stort mysterium som ble stadig tilbakevendende tema resten av dagen. NJ så seg jo vilt rundt etter helikopter hver gang han hørte motorlyd, men hver gang var heldigvis forklaringen en båt. Vi undret videre, og pakket for avgang. Men det blåste, og så mystisk hvitt ut i munningen av bukta.

Joda, det ser fint ut her, men så er bildene her også tatt etterpå. Tok ingen mens været sto på. Men som jeg hadde sett tidligere så var det noe spesielt med straumforholdene som gjorde at det ble ganske så rotete i åpningen der ute.

Vi presterte nok å sette ut da vinden var omtrent på det sterkeste. Det var rotete, ikke bare i åpningen men rimelig langt utover så det ut for. Vi snudde. En ting var om alle i gruppen syntes det var like morsomt som meg, men en annen sak var å krysse en såpass trafikkert lei når det var så mye splæsj. De båtene som gikk der nå ville ikke akkurat være på utkikk etter padlere i det været.

Da vi kom på land igjen gikk jeg ut på odden, og målte fra 8 til 14,6 i vind. Ikke det verste jeg har vært ute i på noen måte, men de straumforholdene gjorde det litt spesielt. Her er vi i gang med forsøk 2, etter at det har løyet. Andre forsøk gikk mye bedre. Det kom riktignok susende jevnlige rosser imot, mulig det har blitt noe slags trakteffekt av sundet. Men det ga ikke bølger, bare litt ekstra motstand.

Det ble en dag med generelt sur vind imot. Lite bølger som tar av, så survinden får godt tak. Her har vi en liten snackpause i le, før vi suser rundt neste odde, videre i mer motvind.

Etter hvert innvilget vi oss en pause på land også. Det gjorde seg med skikkelig påfyll. Jeg fikk bommet litt varmt vann hos John, så jeg fikk fylt i havregrøtpakken jeg kjøpte på Rødøya. Den var i boks, med blåbær. Det fungerte, ble en slags grøt. Eller lim med blåbær i, er kanskje en nærmere beskrivelse. Jeg klarte i hvert fall å spise det.

Spritdunken eeee nei vanndunken så klart, gikk rundt. He he. Godt å ha Jervenduk eller lignende. Denne dagen var nok litt medvirkende til å få fart i planen om å kjøpe en Mini-Hunter. På dette tidspunktet hadde jeg bare original-versjonen. Grei, men hunter er varmere uten å ta sykt mer plass.

Nei, vi må komme oss på havet og videre, her kan vi ikke bli værende. 

Kjør på! Fortsatt sur vind imot, men det kommer seg. Nå begynner vi så smått å få litt bølger, da er vind straks artigere.

Og jammen begynner sola å titte fram igjen stadig oftere også. Grete i godt driv.

Tju hu, ju hu! Nå går det straks mer radig, og humøret mitt har steget betraktelig i takt med bølgene. Hvor mye vind som helst er greit, bare det er litt bevegelse i sjøen også. (Sånn omtrent...)

Her runder vi sørspissen av Svinøya. Så skal vi inn og under Valbrua – hvis det er nok høy vannstand. Jeg var veldig lite innstilt på bæring, og det var jo veldig mye gøyere bølger om man padlet rundt – men nå hadde det etter hvert vært en lang dag.

Padlet et godt stykke ut sånn at det gikk an å surfe litt innover igjen. Disse kjappbåtene hadde en fordel der, helt klart. Men jeg fikk et par som var greie nok.

Det så jo nokså suspekt ut her, men det var bare å henge på og gjøre et forsøk. Hvor langt ville vi komme? Spennende. Det var bare å krysse fingre.

Om noen skulle være i tvil, så skal man altså holde seg på den siden denne peker mot. Der det er vann, altså. Takk for den, ellers hadde vi vel neppe skjønt hvor vi skulle?

De andre har kommet seg under brua! Hurra, det går bra å komme helt gjennom!

Det var ikke mye om å gjøre, et par steder var det bare såvidt det gikk. Men såvidt var nok! 

Fergekai og hurtigbåtkai har de på Onøya. Hurtigbåten var det vi skulle videre med dagen etter – eller rettere sagt tilbake. Vi skulle rykke tilbake til start, og kjøre hjem igjen. Men først mat og ei god natts søvn.

Etter noen dager med survær var det rett og slett herlig å avslutte på dette viset. Det passet seg, rett og slett.

Foto: Gunnar Noer

Vi bar det vi orket av kajakker og stæsj imellom flytebrygga og hurtigbåtkaia, for den skulle komme (og gå) rimelig tidlig om morran. Da måtte kajakkene stå ferdigpakka og klare.

Foto: Gunnar Noer

Teambilde mens vi venter på maten. Småslitne, fornøyde og snart mette.

Etablissementet her kan jeg regelrett skryte av. Vi kom et kvarter før stengetid i matsjappa – det var ikke så farlig. Hvis vi bestilte, så skulle vi alltids få spise ferdig. Sjøhus fikk vi leie også, selv om det ikke egentlig var helt klart. Det skulle de fikse. No problem.

SÅ var det klart for  mat – og ei velfortjent øl.

Nils-Jacob premierte til og med seg selv med en is! Det kunne han godt gjøre, etter alt styret med PLBen hans og Hovedredningssentralen. Ja, for tro ikke at det var over om morran... Nei, for vi padlet nå av gårde videre, og ante fortsatt fred og lite fare. Og funderte litt på hva som kunne ha skjedd, sånn nå og da. Men vi ante jo ikke.

Etter at vi hadde kommet fram, så jeg NJ gå rundt ute, med telefonen på øret. Å nei, nå er det sikkert Hovedredningssentralen som har ringt igjen, fleipet jeg. Men det var det. Nå hadde alarmen gått på Svalbard, og de hadde hatt en Puma eller hva fanken det var, på leteaksjon. Naturlig nok hadde de neppe funnet noe der, for vi var jo på Helgeland! (Ærlig talt, de hadde jo fått posisjonen vår på formiddagen, hvor fort tror de vi padler til Svalbard egentlig? Men jog tror mest det var ljug.)

Vi skjønte lite fremdeles, og det var nok med god grunn. I ettertid har NJ vært i kontakt med dem og hørt nærmere hvordan det kunne ha seg, sånn at han skal kunne stole på nødpeilesenderen sin og slippe å være paranoid framover. De kjørte en test, som viste at alt var i orden med den. Senderen (og NJ) ble frikjent. Men sånn helt hva som foregikk vet vi vel ennå ikke.

Vi stuet oss inn på sjøhuset så godt det gikk, fikk dusjet og sov overalt der det gikk an. Det var ikke akkurat senger til alle, men noen tryllet fram en sovesofa. Altså den sto der hele tiden, men den så jo helt vanlig ut så de færreste skjønte det. Uansett, det var kjekt å få sove innomhus den siste natta før en del timers hjemreise med båt og bil.

Vi rakk det fint om morran, båten kom som den skulle og alt.

Hurtigbåten hadde en grei metode for å få kajakkene om bord. Men om man planlegger, så er det lurt å sjekke hvilken båt det er som går, for det er ikke alle som har anledning til dette. Greit å gi dem et vink på forhånd også, det tar litt tid.

Foto: Gunnar Noer

Båtturen tok sin tid selv om det var hurtigbåt, så jeg fikk sovet litt på turen. Kajakkene lå også godt.

Da vi kom fram var det litt logistikk med bilene, pakking og så var det bare å sette kursen hjemover. Det vil si, jeg tok en avstikker til Bodø når jeg først var så nært. En liten shoppingtur. Men de hadde lite interessant der, så det endte med ei t-skjorte jeg ennå ikke har brukt, og et par enda mindre ting.

Slett ikke verst ferietur. (Hele ruta) Men nå skulle alt stæsj vaskes og tørkes før det ble videre feriering. Plenen trengte sårt klipping etter ei uke, også.