Post 18 - Vikøya - med komplikasjoner og underholdning

 

Nå var det gått bort et par dager juleferie uten padling, og disse søringene drev og postet bilder fra havheng. Kanskje jeg skulle lage mitt eget lille havheng på Vikøya? Det er flotte furuer der til å henge i, og jeg hadde ikke samlet posten enda.

Jeg sjekket værvarslet, som sa OBS! for regionen.
«I dag tirsdag ettermiddag, økning til sør eller søraust periodevis sterk kuling»

Jaja, det var nå mest på yttersia det skulle være mest OBS-ete, så jeg dro nå av gårde likevel, i og med at det egentlig var vindstille og klokka var kveld. Og se hva jeg fant? Dette er padlerfangersteinen. Den fanget meg på en tur den aller første vinteren, men har ikke sett så mye til den siden. Det kommer jo veldig an på vannstanden, men ca. sånn her så kan man altså padle seg godt fast.

Den skrår slakt oppover, sånn at man får padlet seg godt oppå før man er stuck. Godt jeg hadde hodelykt denne gangen. Nuvel, den var ikke mye i bruk – de hersens radarrefleksene blendet meg straks jeg brukte den.

Artig gjensyn med steinen, men dette var artigere. Mye skøy på denne turen, det første jeg var spent på var da jeg kom til dette sjømerket. Her pleier det nemlig å sitte en skarv og sove når det er mørkt. Jeg klarte ikke å se noe der. Æsj, ikke denne gangen altså, kjedelig.

FLAKSEFLAKSEFLAKSE!!! Puh, jeg vet ikke hvem som skvatt mest av meg og skarven denne gangen heller. Men den var der, altså.

Men det var andre som skvatt til rundt meg? Hvem var det tro? Ikke så lett å se, men jeg så én. Alkekongen. Endelig! Det var lenge siden sist, et trivelig gjensyn – og tett ved kajakken var han også. Hva de andre som flakset var, klarte jeg ikke å se.

Denne var såpass stor at jeg klarte å se den i mørket. Ingen fare for å padle på den. Det gikk ellers nokså greit å padle uten lykt, jeg så Vikøya på lang avstand. En stund lurte jeg på om noen hadde kommet meg i forkjøpet, for det så ut for å være bål på øya. Men det viste seg å bare være lys på land bakom. De var uansett greie å padle etter.

Teltplass like ved lekeplassen.

Den vanntette hodelykta mi lyser ikke allverdens bra. Da jeg ankom øya og steg ut av kajakken, hørte jeg at det var et dyr i nærheten. Ups. Oter kanskje? De kan være store og skumle… Jeg slo på hodelykta, men sån ingenting. Så hørte jeg rar, lang piping. Spoooky! *Skjelve* Jeg lette febrilsk etter den gode hodelykta mens oteren i mitt indre (jeg så den jo ikke) ble stadig større, men måtte bare innse at den ikke var med på denne turen.

Skitt. Etter hvert koblet jeg at jeg har hørt den lyden før – det er kallelyden til otermamma, når det er viktig at ungene følger etter. Først var det litt skummelt for jeg tenkte en otermamma kanskje er ekstra sint hvis jeg tilfeldigvis kom i land på feil sted – men hun syntes nok at jeg var enda skumlere, og lydene ble etter hvert svakere og til slutt borte. Puh.

Snø er kjekt, da slipper man å bære så langt. Det blir nesten som en pulk. At det var et langt, steinete stykke opp til snøen var lite å gjøre med…

Du lurer kanskje hvorfor i verden det står et telt midt i havhenget? Nei eh… Siden det meldte så mye vind noen steder så tok jeg med meg teltet i backup. I tilfelle det rett og slett ble for kaldt utpå natta, eller noe. Mens jeg padlet hadde jeg bestemt meg for å sette opp begge deler, i tilfelle. Teltet er tross alt flunke nytt, man vil jo prøve det…

Så var det altså sånn at når jeg åpnet posen så kom det først opp en tarp, og så selve hammocken, og så var posen tom. Altså, ingen tau for å henge opp i trærne. Skitt. Da ligger vel de igjen på Skipnes fra i sommer, de da. Da var saken grei, det måtte bli telt uansett.

Frokost: fruktsuppe

Det var kaldt å sove i telt, tross plussgrader om natta. Det var jo tele i jorda, likevel. Jeg lå altså i Brynje heldress + hjemmestrikket ullgenser, sovepose som burde holde, en mini hunter jervenduk utenpå der igjen, oppå en Exped down mat 7. La ullklærne jeg hadde på meg mens jeg padlet under de punktene som trykket mest mot underlaget, da frøs jeg akkurat lite nok til at jeg fikk sove.

Jeg har kjøpt meg sånn fin mat-termos, som også var på testtur. Jeg kokte suppa tett før jeg dro, og termosen holdt den til lunken godt utpå morran. Det betyr at den holder godt nok på varmen for de fleste dagsturer, vil jeg tro. (Den lå på bakken i forteltet hele natten.)

Det var ellers et leven ute. En ting var nå trafikken som man hører ganske godt fra alle kanter når det er stille på havet. Men det var mye fugleliv også.

Jeg satt lenge inne i teltet, for jeg sliter med å komme meg ut av soveposen når det er kaldt. Det var mye forskjellig fugl. Kråke. Det var en ravn. Det var en rar lyd. Og hva er den der? Det begynte å ane meg at det satt en ørn et sted på øya, noe som ikke ville være så uvanlig egentlig.

Når jeg romstererte i teltet ble det kort stille, før lydene begynte igjen. Jeg åpnet glidelåsen til forteltet og lette fram speilrefleksen. Kort stille, så begynte lydene igjen. Men komme seg ut av teltet ubemerket, det gikk ikke. Straks kom det to ørner flygende. Men hei – de snudde igjen, og den ene holdt en fisk?

Og like bortenfor teltet mitt satt en tredje ørn. KULT!!! Det er jo bare helt vilt! Og så de flotte fargene på himmelen da, hvorfor i verden gikk jeg ikke ut av teltet før?

Ørn er utrolig flotte fugler, ingen tvil om det. Jeg blir aldri lei av å se ørn, spesielt når man får oppleve dem så nært som jeg gjorde nå. Tenk å bli vekket av ørnelyder om morran, hvor mange har sånn vekkerklokke egentlig?

Teltet mitt fungerte greit. Det gikk fint å sette det opp, og fint å bruke det. Men jeg synes ikke det er like gjennomført smart som Exped Orion-teltet. Men helt greit, jeg hater det på ingen måte heller.

Sandøya bortenfor Vikøya ser litt rar ut når man kommer bittelitt opp i høyden. Det er ikke rare greiene. Det er jo bare ei grunne som har kommet på tørra, på en måte.

Herlig plass for camp. Dog var den herligere kvelden før, da det lå ganske tykt med snø overalt. I løpet av natten hadde noe smeltet, og dermed kom en del sauedritt fram i lyset... Ikke like stas å dra kajakken ned til havet, som det var å dra den opp.

Så var det på tide å komme seg hjem igjen. Det skulle vise seg at alkekongen jeg traff kvelden før slett ikke var alene. Fem–seks stykker traff jeg på returen, her representert ved en av dem. De er så nusselige, og uredde. Det er det artigste egentlig, at man kommer så nært dem. (Man ser dem jo gjerne ikke før man er helt innpå, siden de er så små.)

Jeg satte kursen mot Jennestad, her befinner det seg nemlig en cache som jeg vurderte å ta. Nå er Padlemia kommet i loggen der.

Det har vært litt håloi om denne brygga, for noen i kommunen bare fikk ordnet sånn at den ikke skulle rase i havet, uten alskens dikkedarievedtak først. Jeg synes det er fint at den står fortsatt, selv om det kanskje er blitt mer vrient å padle inn under med de nye forsterkingene. Det hadde vært enda vanskeligere om den lå i havet, tenker jeg.

Den her har ingen gjort verken hastevedtak eller andre vedtak for å berge. Den er det nok for seint for. Det kan imidlertid neppe ha kommet brått på eier, den har ramlet ihop litt for litt til ett eller annet uvær fullførte prosessen.

Det ble ikke mye av vinden som var meldt i dag heller. Hele turen hadde jeg maks 3 m/s på denne turen også. Nesten litt kjedelig, men bare nesten. Men du verden så tungt det var å padle med last igjen. Det merket jeg godt at det er lenge siden jeg har gjort!

Den lokale fiskeflåten lå inne. Dette er ved Verholmen.

Et kryptisk bilde, men det dokumenterer desemberrulla. Det var mye tang og stein der Goproen var satt opp så jeg flyttet meg bort.

Tilbake på land etter en fenomenal tur i nabolaget. Tenk at det kan være så mye action bare på en kjapp overnattingstur? Vi er heldige som bor her, ingen tvil om det.