Værøy og Røst påsken 2017, del 2

Vi har nå kommet vel ut til Røst, pakket og kommet oss ut i kajakkene. Dette er den første øya vi kommer til av noe størrelse - Vedøya. Den er som vi ser, ganske kul. De som ikke har lest del 1 finner det innlegget HER.

Kul øy med gøye fjell på.

Over Åfjorden til Storfjellet var det interessant. Vi hadde jo sjekket tidevann og straum.

Men når det gjelder straum, så er det vel oppsummert noe sånn her: «Går med klokka, men hvis det for eksempel er vind så gir straumen blaffen i det og finner på helt andre ting. Forvent deg en overraskelse.»

Det var litt vind på stykket, så pass mye avdrift at her måtte det kompenseres om man ikke skulle padle lang omvei. Jeg var spent på hva GPSn viste etterpå, heldigvis var det ganske snorrett linje. Det fikset jeg altså bra. Du ser elingen som ligger der ute, forresten? Den skal vi (stadig) komme tilbake til.

Ferdig kryssa, en kort pause for snack her, uten at vi går i land foreløpig. Vi skal forhåpentligvis langt i dag, og ser oss litt rundt etter steder å kunne gå i land hvis det blir nødvendig. Men ellers er det god dreis, til så tidlig på året å være. Skomvær lokker der ute, men disse elingene er litt foruroligende med tanke på å komme seg helt ut (og tilbake).

Vedøya er forresten kul fra andre siden også, viser det seg. Fascinerende fjellformasjoner ute i havgapet. Ifølge Norgeskart er den bare 204 meter høy, jeg synes den ser høyere ut. Det er nok et luretriks som kommer av de bratte veggene. Vedøya og øyene utover er landskapsvernområde. Ellevsnyken, Trenyken og Hærnyken utgjør Nykan naturreservat, og har ilandstigningsforbud fra 15. april. Men så langt var vi ikke kommet. Infoark HER.

Tilbake til elingen. Eller en slags værfront, som det kanskje mer viste seg å være. Vi ser det ganske godt på dette bildet. Foran oss var det eling, bak oss var det strålende sol og knallvær. Det kunne virke som at det flyttet seg i takt med oss.

Foran oss - tett eling. (Også kalt byge.)

Nå var det snart på tide med en pause for påfyll. Vi kikket oss rundt sør på Storfjellet (som ikke er så stort, egentlig, 259 meter) etter et sted å gjøre noe med saken. Ikke så mange hvite fine strender her, akkurat.

Elinger er jo nokså stilige da, når man ikke er midt inni. Vinden var skiftende diverse typer bris. Vi hadde den nok fra de fleste kanter. Det var forsåvidt å forvent, når det var øyer med fjell på, og vind fra øst. Men det var ikke alt som var like enkelt å forutse - fjell kødder med vind. Og her ute kødder vinden med straum.

Vi fant ingen bedre steder, så vi padlet tilbake hit for her var det litt le. Vinden var iskald.

Foto: Lene Gjelsvik

Her var det mulig å sitte nesten under tak og ha pause. Greit å ha hjelm, fikk et nytt strek i den her. Men pausen ble likevel en heller kjølig affære.

Kristin lette fram sin stormcag, og padlet med den på videre. Selv tok jeg meg bryet å kle på meg et ekstra lag ull. Det kom jeg ikke til å angre på – det var tross alt bare midten av april, og få grader. Målestasjonen på Røst målte ikke så mye som fire grader i løpet av hele dagen. (Men røde tall i hvert fall - effektive grader i vinden, var det nok verre med, de tipper jeg var ganske så blå.)

Vi padlet imellom Sandøya og Ellevsnyken, nå begynte det å bli interessante forhold. Litt bumpy et kort stykke. Vi så det stakk noe opp på toppen av Sandøya, men skjønte ikke helt hva det kunne være.

I ettertid har det vist seg å være en minnestøtte for Pietro Querini, som forliste her i 1432, etter en strabasisøs seilas. Dette er en ganske sprø historie, egentlig. Kan leses litt om f.eks. HER, der det er flere linker.

Trenyken. Der skal det være en kul hule med malerier inni. Automatisk fredet kulturminne, for det er eldgammelt. Vi måtte jo dit ut for å se. Var forholdene innafor? Her skal vi ikke strekke strikken. Vi fant ut at det var greit nok, og padlet videre.

Det brøt på skjærene på vestsiden også, men det gikk greit å snirkle seg imellom likevel. Men hvor var hula? Det fant vi ikke ut. Det var like greit, ikke stasforhold for å gå i land egentlig.

Nei. Klokka begynte å bli sent, og det meldte dårligere vær dagen etter. Det fristet ikke å risikere å bli værfast på Skomvær fyr. Eller padle videre og kanskje få mer vær enn vi hadde nå. Niks. Vi rundet Trenyken, og satte kursen tilbake mot Røst.

Så langt unna kom vi.

Det ble så pass bumpy rundt Trenyken, at jeg ikke tok bilder, her har vi kommet oss rundt. Ett eller annet sted her oppdaget jeg plutselig at selv om jeg hadde padlet et stykke fram, så hadde jeg ikke rikket meg i den retningen. Men havnet nærmere noen skjær jeg ikke skulle ha kontakt med. Hmmm. Definitivt straum her ja.

Sola avslørte et ganske stilig mønster her til høyre.

Padlingen gikk greit nok, men nå var den vinden mer sur enn morsom. Det begynte å tære på.

Vi gikk i land på Storfjellet for en mer omfattende pause og påfyll. Samtidig begynte vi å fundere smått på den videre planen. Værvarslet for dagen etter var blitt jevnt dårlig, uten pause i vinden.

Det var kjølig vind her også, men vi plasserte oss i le i veggen på denne lille hytta. Her så det ut for å ha vært veldig lenge siden sist besøk. Pussig å tenke på at det har bodd folk her i perioder, på denne øya. (Antagelig mest på den andre siden, der er det i hvert fall flest hytter.) Hit ut kunne familier flytte for å bo hele sommeren, sånn som han HER forteller om. Kortere tid siden livet her var sånn, enn man skulle tro.

En av innbyggerne på øya. (Nei, ikke direkte nærbilde - men bevis.) Plutselig dukket det nemlig opp små lunder på knausen rett bortenfor oss. Der sto den og vurderte en stund, før den enten fløy ut, eller stakk inn i hula si. Ganske artig å komme så nært på lundelivet. Det er med god grunn øyene er freda i hekketiden. Viktig at ikke folk tråkker rundt og ødelegger, lundene har det tøft nok her fra før.

Da vi kom oss på havet igjen etter pausen lå det en stor flokk og svømte her.

De måtte selvfølgelig fotograferes, men dessverre var speilrefleksen min trygt nedpakket. Så det ble ikke akkurat noen nærbilder.

Havpadling utenfor Røst.

Det var rett og slett mye å ta bilde av på denne turen.

Vedøya var et høydepunkt vi hadde sett fram til. Det er ei kul øy, og vi så opprinnelig for oss å godt mulig overnatte her. Men nå var det oppe til vurdering. Men sjekke øya nærmere, det skulle vi uansett. Kult fjell?

Det var jo kunst her, til og med. Dette er «Il Nido», eller «Reiret», som det blir på norsk. Vi tok oss i grunnen vel til rette her, for denne er ifølge kunstneren, Luciano Fabro, ikke laget for folk. Den er laget for fuglene. Det burde vi jo skjønt, ut fra plasseringen.

Skulpturen er en del av Skulpturlandskap Nordland, og har en kul plassering, spør du meg. Her ser vi for øvrig Røstlandet. Selve Røst er faktisk veldig flatt.

Et annet trekkplaster, er brenningshula Vishellaren. (Lene og Kristin i åpningen) Ifølge informasjonsplakaten er hula ca 50 meter lang. Åpningen er ca 30 meter brei og 60 meter høy. Jeg kjente at om jeg gikk opp uten mat så ville jeg gå tom, så jeg droppet det.

Mens de var der oppe, kikket jeg på fjellene rundt. Ravnen hadde åpenbart reir i fjellsiden. Vi hørte også lyder som jeg sist hørte i forbindelse med et ørnereir. Mens jeg sto der kom det også susende små mini-jagerfly ned fra fjellet, veldig stilig. En alkefugl var det, men om det var lunde eller noe annet klarte jeg ikke å si for sikkert.

En kul stokk med herlig kveldslys på. Nå måtte vi bestemme oss for hva vi skulle gjøre. Planen var opprinnelig telt her i natt, men nå ga værvarslet dårlige odds for å komme seg inn til Røst dagen etter. Morgenen etter der skulle vi nå ei ferge...

Kristin tok telefonen fatt. Den ene og den andre var på ferie, den tredje ringte den fjerde (eller noe sånt), som kunne ordne oss rom, hurra! Da var saken grei. I hvert fall grei nok. Vi slapp å velge mellom å miste ei ferge eller ta et dårlig valg, og kunne heller ta litt sightseeing på Røst dagen etter. (Eller padle rundt der, om værvarslet skulle ta feil.)

Vi satte ut i et ganske flott kveldslys, inneforstått med en hel etappe motvind.

Rutevalget var nokså enkelt. Det var verken korteste vei eller opp mot vinden – men rett til den til enhver tid nærmeste holmen. Det var et mentalt sjakktrekk, da så vi at det gikk framover. Og det gjorde det, vi hadde grei framdrift til tross for sur vind (enda surere nå faktisk) hele veien.

I innløpet til havna ble vi møtt av denne her, som vi først trodde var en torsk. Ikke visste vi at det var en nise, og slett ikke visste vi at det var en bit av Italia vi padlet forbi. Røst er nemlig vennskapsby med italienske Sandrigo, og har rett og slett gitt holmen vekk. Sandrigo på sin side har gitt Røst denne flotte skulpturen, som er ei nise. Tøft.

Men vi hadde tatt seieren litt på forskudd. Vi følte at vi var framme da vi begynte på innseilingen, men da hadde vi egentlig ennå langt igjen. Og vinden ble ennå surere, og armene våre lengre og lengre...

Omsider fant vi fram. Ilandstigningen var bedriten, jeg ble kald så snart jeg tenkte på å gå i land, men det var godt å komme fram til et husrom. Tror ingen av oss var i tvil om at det var et godt valg. Med over tre mils padling og sånn som kroppene kjentes ut, var vi vel heller ikke i tvil om at det var riktig å nøye oss med Trenyken og retur.

God natt, med denne utsikten ut vinduet på rommet.

Lene har også blogget denne dagen, hennes innlegg finner du HER.