Etiketter

Rago del 2 - Litlverivatnet til Storskogvatnet

 
Rago på packraft-tur, en fin morgen på dag 2. Har du ikke lest del 1 fra dagen før ennå, så kan du finne den HER. Jeg har altså lagt meg på et nes i Litlverivatnet etter råd fra en lokal kar, og hadde fin utsikt her også da jeg våknet. Dette ser da ut til å bli en flott dag?

Jeg tok meg god tid om morgenen, det er tross alt ferie. Her ligger remediene mine, det er egentlig ikke så mye en trenger med seg på tur. Da jeg sto opp virket det som at det var mindre insekter. Men det tok bare et blunk så satt det en klegg og beit, så bukse og langermet kom kjapt på i dag også. Kjipt, men jeg foretrekker det framfor alle klegg- og myggbittene.

Jeg hadde egentlig ikke bestemt meg helt for hva jeg skulle gjøre i dag. Padle innover vannet her, padle tilbake til stien og gå til Storskogvannet, eller rett og slett prøve å komme seg oppover en snarvei til stien? Det siste kunne fort bli en omvei, dersom det ikke gikk.

Multeforekomstene her imponerte ikke direkte. Men det var bare kart uansett, så kanskje like greit. Da gikk jeg ikke glipp av det helt store.

Jeg bestemte meg for å padle videre innover vannet, når jeg først hadde bært packraften hele veien opp hit, med plan om å padle ut til stien ved fossen igjen. Ok sted å gå i land her som vi ser, men det var ikke så veldig mange steder rundt vannet på denne siden at det var det, egentlig. Knall vær, det ble kortermet påkledning og den letteste buksa.

Ikke så lett å komme i land her nei. Oppover her (øverst i bildet) er svaet jeg lurte på om kanskje gikk an å komme seg over høyden med.

Det var ikke sånn helt åpenbart, men jeg så ei rute som jeg tror ville gått. Da ville jeg nok kommet opp helt til venstre i dette bildet tror jeg.

Skikkelig klart fjellvann, og fin bunn. Ikke bare brunt grums i ferskvannet sånn som det er hjemme. Dessverre så jeg kun bunnen, ingen fisk.

Prøvde meg på fargerik sluk, men det hjalp ikke. Dessuten ble jeg mest sittende og banne, for på mystisk vis endte den mye opp sånn her og diverse andre idiotiske måter hektet fast. De lokale karene hadde jo anbefalt spinner, men det hadde jeg ikke, dette var vel det nærmeste jeg kom. I ettertid har jeg så klart handlet inn, så neste gang!

Utsikt vestover – det kan vel se ut som at regnet er på vei, oppdaget jeg da jeg var godt på vei innover. Jaja, det så ut til å bevege seg sakte.

Jeg var glad for å ha bestemt meg for å padle videre innover, for her var det fint. Det var riktignok veldig få steder, om noen, jeg ville gått i land, men. Lenger inn var det nok noen steder for der er jo i hvert fall ei hytte.

En filmsnutt av utsikten også rundt det forrige bildet.

Denne fjellveggen var like fin som jeg hadde forestilt meg, mekting når man får den nært. Men dette var nærmeste jeg var da jeg tok bilde.

Jeg lurte på hvor den nærmeste flyplassen lå, for det var nå veldig med fly som passerte i lav høyde, ut fra lydene å bedømme. Jeg syntes det virket unøvendig rett over nasjonalparken. Men jeg så strengt tatt ingen fly...

Regnværet nærmet seg stadig, nå syntes jeg det begynte å bevege seg litt fortere. Jeg bestemte meg for ikke å padle rundt vannet, men snu lenger inn.

Eller vent. Det begynte å demre sakte men sikkert. Jo, det VAR rart med de flyene. Rett og slett fordi det slett ikke var fly – det var torden! Det skjønte jeg etter at noen hadde fyrt av et kamera med en blits - det måtte jo være lyn, for her var ingen med en så stor blits.
Regnet hadde med seg lyn og torden! Så klart! Og der satt jeg i en gummibåt på vannet, med fiskestanga til værs den ene veien, og karbon padleåre i nevene.

Jeg tror aldri en packraft har vært padlet så raskt uten medstraum før. Det var nemlig langt tilbake dit jeg hadde sett et ok sted å gå i land. Kunne muligens gått i land et sted i ura, men da hadde jeg blitt helt værfast der og jeg ante jo ikke hvor lenge dette været skulle vare. Kanskje var det bare starten på noe langvarig. Men jeg hadde jo lest om Monsen og NRK like før jeg dro, og de hadde jo ikke brydd seg nevneverdig om været meteorologene advarte mot. Så jeg talte sekunder imellom lyn og torden, og fant ut at joda, det var enda litt unna, bare å padle videre.

Stort sett har jeg padlet i 3-4 km/t denne saken, men nå ble det 5 og 6, og helt oppe i 7!

Tordenværet hadde også med seg kule skyformasjoner, utrolig fascinerende. Dette var jo et lite monster.

Jeg hadde også lest noen andre artikler om lyn og torden før turen. En av dem var noe om elektrisk hår, så jeg sjekket jevnlig om jeg hadde fått gåsehud. Niks? Da kan jeg padle videre. Litt usikker på hvor pålitelig den testen er, men...

Heldigvis rakk jeg å komme ganske langt før det blåste skikkelig opp – for vinden snudde, og ble etter hvert ganske så sterk. Jeg klarte å komme meg hit, der jeg visste det ville gå greit å komme i land.
Det slo meg at noen kanskje fulgte med været der jeg var, så jeg sendte en OK-melding på Spotn også, at jeg var kommet vel fram. Det er jo null niks dekning her. (Dermed ikke oppdatert værvarsel heller.)

Jeg rakk også nesten å pakke sammen og kle på meg regnhyr før regnet satte inn. Det regnet så det holdt en stund.

Jeg var ment å skulle sette vindsekken opp som tarp mellom noen busker for le, men jeg fant ingenting å feste den i. I ettertid har jeg fått vite at der ER hemper for festing, og når jeg først visste det så klarte jeg å finne dem også... Men her sitter jeg altså under peise åpen himmel, fordi jeg ikke visste å sette opp tarpen jeg faktisk hadde med. Slå den.

Her sitter jeg og tror jeg har kontroll på hvor langt unna lynet er. For jeg tror jo i min villfarelse at ett sekund mellom lyn og torden betyr 1 kilometer unna. Niks. Ifølge Yr.no er det 330 meter... Så når jeg tror det er rundt ei mil unna, så er det litt over tre kilometer... Og det som slo ned "1 kilometer" unna, var bare noen hundre meter ifra. Det er 900 meter over vannet her...

Jeg er i grunnen glad jeg levde i den villfarelsen og ikke ante hvor nært lynet egentlig var.

Men tordenvær er dekorativt, det er det liten tvil om! Men hva skal jeg gjøre nå som været har passert? Jeg hadde jo pakket ned packraften for ikke å risikere at den ble tatt av vinden. Skulle jeg gidde å blåse opp og padle tilbake til stien?

Næh. Jeg fulgte tipset jeg hadde fått dagen før, og satset på at veien jeg hadde sett meg ut ville fungere. Jeg fulgte et sva oppover, det var ganske lett å se hvor det var sleipt og ikke, og det var greit å gå på gress der det var det.

Cruxet på stigninga var steinblokka litt opp her. Da måtte jeg faktisk slenge stavene over, og klatre med bare nevene over. Jeg var glad for den klatreerfaringen jeg har selv om det er lenge siden jeg drev med det, for det var ikke fottak i det hele tatt der. Klatring med drøyt 20 kilos sekk er en utfordring selv om det ikke er lange strekningen.

Det gikk fint å følge svaet oppover. Her ser vi neset som stikker ut, der jeg overnattet natten som var.

Etter hvert som jeg kom oppover, lå det mer og mer stein slengt. Så litt ut som et troll har vært her og slengt lommerusk. Ser helt dust og veldig rotete ut, spør du meg.

Her begynner jeg å ane seier, at det gikk bra å komme seg over. Nå er jeg i hvert fall oppe, så gjelder det å finne stien like over kanten.

Jippi! Noen fordeler skal det være med at det blir slitt, stien var ganske så lett å finne. Må si meg ganske fornøyd med å finne min egen vei utenfor sti, men det var også kjekt at jeg nå kunne følge sti dit jeg skulle.

Plutselig tikket det inn en tekstmelding! Et øyeblikks dekning! Det viste seg å være melding om skysystemet, og beskjed om at det skulle være forbigående, og neste dag skulle være helt fin. Greit med en værmelding – og jeg var glad jeg hadde sendt ok-melding så slapp han å lure. Mens jeg hadde pause der kom denne tåkedotten. Hva betyr det? Skal det bli tåke nå?

Når jeg først hadde funnet stien var det ganske greit å følge den. Jeg sier «ganske», for merkingen var gul og til tider ikke så lett å se – det er nok flere guloransje ting i naturen enn knallrøde. Så når jeg kom til partier det bare var stein så kunne jeg bli i tvil.

Næh, for et søtt vann! Her kunne det vært skøy å telte på holmen, men syntes jeg hadde gått for kort. Da ville den dagen vært litt for tidlig over.

Akkurat da jeg kom til denne ble jeg litt i stuss hvordan jeg skulle komme over uten å bli våt på føttene, men det viste seg å ikke være noe som helst problem. Jeg tok en liten pause når jeg var kommet over.

Den store fossen ved Litlverivatnet var jo imponerende, men dette lille fallet hadde også sin sjarm. Jeg tok lunsjpause her, rett og slett. Kunne tenkt meg overnatting, men det ble litt midt i ingenting, med tanke på dagen etter.

Kleggen hadde vært fraværende en stund, men den dukket opp da jeg satte meg i ro. Det gjorde også denne her, som jeg ikke vet hva er. Men litt kul var den i hvert fall.

Jeg hater virkelig klegg, det har ikke blitt noe svakere hat etter denne turen. Er det forresten lov til å drepe klegg i en nasjonalpark? Alt er fredet, eller? Jeg kom til å lure, så jeg har selvfølgelig slått det opp. Svaret er nei. Pattedyr og fugler med bo og reir, og planter - insekter ikke nevnt. Dessuten er det lov med forsvar av person som angripes av dyr, så da er den utvilsom. Jeg brøt ingen regler. Dessuten var det vel bare ved bilen jeg faktisk klarte å drepe en klegg. En dævlet jeg til 6–7 ganger, likevel fløy den videre – riktignok med en sjanglete kurs. Men den burde vært dau om den var jordisk. Det er noe satans utysker de der.

Det er Rago også, veldig kul. Rett og slett blendende vakkert.

I hvert fall om man ikke ser ned på bakken. Jammen fant jeg en tomboks midt i nasjonalparken. Svensk så jeg får vel ikke pant for den, men jeg tok den med hjem likevel. Her har den ingenting å gjøre! Men generelt synes jeg det var mindre søppel å finne enn fryktet. Jeg fant noen bålsteder som kunne vært mer smart plassert, eggeskall kloss i stien og denne boksen, men ellers var det ikke mye å registrere så langt. Ble litt mer dagen etter, men det kommer vi tilbake til.

Ved elva sto det skilt om at det var ny sti, som jeg fulgte videre. Derfra var merkingen veldig tydelig, selv om jeg fra tid til annen følte at den var laget mer for å gå motsatt vei. Ellers var det flott. I dette området så jeg mye elgbæsj, men ingen elg.

Kult? Disse steinene har tydelig ligget helt i ro en god stund, før de la stien om hit, sikkert. Så har noen kommet og sparket i dem, og vips dukker det opp et lite mønster i steinen.

Første glimt av Storskogvatnet, hit skal jeg forhåpentligvis rekke fram i løpet av dagen. Det går veldig tregt siden sekken er så pass tung og jeg helt utrent på å gå i marka.

Så må man jo dessuten ta seg tid til å nyte så flott natur. Jeg forstår ikke helt de som bare jogger av gårde når det er så fint. Det må man jo suge inn?

Ifølge Miljødirektoratet så har jerv fast tilhold her i parken, den er blant de skumleste dyrene jeg vet. Jeg synes mårdyr generelt er skumle. De virker så seigliva liksom, og snikete.

Mens gaupa opptrer som streifdyr i nasjonalparken, ifølge Miljødirektoratet. Det hadde vært kult med ei streif-gaupe, selv om den kanskje er det aller skumleste dyret jeg vet her til lands. Ikke lenge etter at jeg hadde tenkt «åh, nå hadde det vært kult om ei gaupe streifa forbi», tok jeg pause her. Det var så mange flotte furuer.

Etter at jeg hadde sittet en stund og bare sugd inn hvor fint det var, hørte jeg en pussig lyd. Det hørtes ikke ut som folk, det var som krafsing på trær og kvist som knakk. Hm! Både gaupe og jerv kan jo klatre i trær! Egentlig var det sikkert bare et ekorn eller en elg, som jeg heller ikke fikk se. Men det gir på et vis litt ekstra til turen at man KAN, i teorien, om man er heldigere enn lottovinnere, få se et skikkelig rovdyr. Da gjør fantasien det litt spennende.

Hva er dette slags bæsj? Denne varianten har jeg ikke sett før. Hvem har bæsja? Jeg ville jo at det skulle være bjørn (ikke sett her siden 1940 men de regner med streifdyr kan forekomme), tenkte kanskje det var elgkalv, men det lignet ikke på tidligere elgkalvbæsj jeg har sett. Bjørn var det dog neppe. Akkurat som «jervebæsjen» jeg fant litt tidligere helt sikkert var en hund som hadde lagt fra seg...

Den nye stien var i grunnen veldig fin. Den forrige stien har nok vært rimelig slitt, vi kan faktisk se den ganske tydelig på bildet her helt på andre siden av vannet. Men såvidt jeg skjønner på andre som har vært her, så var det også en del ulendt å gå der. Den nye var veldig grei sånn sett.

Ikke helt til å tro at det lynte og tordnet for ganske kort tid siden. Ble riktig så fin dag igjen etterpå.

Eh – hvordan har dette gått til? Den var snedig.

Litt kronglete med tung sekk innimellom, men syntes ikke foreløpig at Rago var så ulendt som enkelte turrapporter ville ha det til. Men det kan jo ha med den nye stien å gjøre, at jeg rett og slett ikke gikk der det var snakk om. Sånn som dette gikk jo helt greit å passere når man bare har funnet ut hvordan det er best å gjøre det.

Jeg satte teltet opp mens jeg ennå var litt i høyden, for skyggen kom litt tidligere nede ved Storskogvannet. Dessuten hørte jeg at det var en god del folk der nede, det var jeg ikke så interessert i.

Det gikk akkurat å finne feste til pluggene for å få opp teltet. Nå var det så pass mye mygg at jeg gikk ganske snart inn i teltet, men kleggen hadde vært mye mindre plagsom i dag enn dagen før. Jeg gikk faktisk en del kilometer uten vindjakken, bare i kortermet. Fantastisk dag, inkludert tordenværet.

Hele sporet fra dagens tur. Det ble 5,8 kilometer padling og 5,5 kilometer til fots i dag.

Jeg hadde foreløpig ikke noe plan for dagen etter, var åpen for det meste. Jeg kunne gå ned og dra hjem. Jeg kunne gå opp til Ragohytta. Jeg kunne gå ned til Storskogvannet og padle det – enten inn, og gå opp til Ragohytta, eller overnatte innerst, eller ut igjen og overnatte der – eller hva som helst.

Jeg var veldig fornøyd med denne kveldens utsikt også. Men jeg hørte en lyd her som jeg ikke har klart å få oppklart hva var for noe. Ingen av mine fuglevenner som er ganske kunnskapsrike har heller klart å løse den. Det hørtes ut som blanding av rype og and. En slags ryperauting, som var mye dypere i stemmen, med litt "kwæck"-gurgel. Hva i all verden kunne det være? Var det rett og slett ingen fugl? Kan lyden ha sammenheng med den fremmede bæsjen?

Men jeg hørte samme lyd her kvelden etter, så det er i hvert fall noe som holder seg i området. Noe slags hjortedyr jeg ikke er vant med? Storfugl? Jeg har ikke peiling, har så langt ikke klart å finne noe tilsvarende på nett i hvert fall.

Jeg sovnet uten plan for dagen – nå fikk det bli opp til været dagen etter å bestemme.

4 kommentarer:

  1. Takk for nok en herlig tur!

    SvarSlett
  2. Takk for turen, så langt, ja! Det var et blendende flott landskap! Skulle gjerne hørt den lyden, så jeg kunne gjettet :-o

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, at ikke jeg kunne ta den opp! Det burde jeg absolutt gjort.

      Slett

Kommentar - ja takk! :)