Fargetid, Gaukværøy gjennom hele paletten

Her startet dagen med dårlig form, erklærte at jeg ikke skulle padle likevel.

Så sto jeg opp til flammende himmel og erklærte at jeg skulle padle likevel.

Pakket og gikk ut, lempet kajakken på taket av bilen. Hoppet ned fra platået jeg skyver den inn fra - og landet helt feil på foten. Mens jeg lå på bakken og ynket meg erklærte jeg at nå blir det ingen padling likevel.

Kom meg inn i huset og fant en pose erter på fryseren. Slo fast at det var håp, satte meg i bilen og la ertene på ankelen, og erklærte at jeg skulle prøve å padle likevel.

På vei mot Bø satt det to ørn på en stein nært veien. Det hadde blitt et flott bilde, tenkte jeg, men kjørte forbi likevel. Tenkte at det var nå dumt, så jeg snudde for å ta bilde likevel.

Som vi ser, på bildet er fuglene fløyet. Sånn gikk stort sett denne dagen.

Jeg kom meg til Vinjesjøen der jeg skulle sette ut, og dét gikk greit. Foten var såpass ok at det ble padling likevel.

Kanskje var ikke denne dagen så ille likevel. Nydelige farger på himmelen fremdeles. På bildene blir det litt forskjellig etter hvilket kamera jeg har tatt dem med og hvilken vei det pekte, men totalen gir et greit inntrykk tror jeg. Paletten skiftet stadig.

Sola gjemte seg akkurat bak Lofoten. Nedi der et sted var Jann, Odd, Boyd og Espen og holdt på, men det ble litt for langt unna til at jeg kunne se dem. Nå er det en stund til jeg får sett den igjen, den sola. 

Over Gaukværøy hang hodet til en gremlin. Ganske tøff sky.

Hvem kalte det for mørketid, egentlig? For noe tøv. Den store fargetiden, er det, rett og slett.

Litløy.

Gaukværøy. Rundt denne skulle jeg. To og en halv kilometers kryssing fra Svinøya til sørspissen.

Kort tid ut i turen kom det masse speiderskarver, flere av dem midt imot og ganske så nært. Jeg fisket opp speilrefleksen.

Det ble et par ok bilder.

Så, cirka ti minutter ut i turen ble dette siste bildet jeg tok med dét kamera. For ever. Det var visst ikke helt dagen for verken tur eller padling, likevel... (Men jeg berget bildene ut av minnekortet, om ikke annet, likevel...)

Sola fikk jeg altså ikke sett, men her stråler den oppe på Gaukværøya. Over øya hang det til tider hele fem ørner. (Seks er vel rekorden for hva jeg har sett der samtidig til nå, så fem er slett ikke verst.)

Sørover var det mektig flotte farger, ikke barebare å få seg til å sette kursen nordover og snu ryggen til.

Men jeg gjorde det (likevel, he he) og tok meg en tur i land. Jeg sier det igjen - tørrdrakter bør ha domuligheter. Tror aldri jeg kommer til å kjøpe meg en drakt uten det igjen. Det er fenomenale saker, rett og slett, spesielt i minusgrader og hvis det haster. Anbefales på det sterkeste. (Selv på Palm-drakten som har allverdens med borrelås man må krangle med først.)

Synes det er en ganske kul stø jeg pleier å stikke innom her. Noe steinete, javel, men dog veldig kul. Ja!

På vest-/yttersiden av øya var det litt liv i havet. Det kom inn passelige dønninger med rimelig fres. En liten trekk fra sør gjorde at jeg ikke helt ville padle ut der det var mest liv, jeg drev i "feil" retning.

Tracket. Midt mellom de to sporene på vestsiden av øya var det jeg så jernpinnen. Var like mye under som over vann. Sto på skrå, vanskelig å oppdage. Enda var det ikke skikkelig rotesjø en gang. Skummel!!! (Jeg har et par ganger vurdert å padle her men droppet det når det har vært sprettsjø. I de forholdene ville jeg neppe oppdaget denne før jeg evt. traff den eller nesten.)

Men fra lesiden måtte jeg ut og se. Det var riktig observert fra andre siden, at det kom noen enorme surfebølger, sånne hawaii-typen liksom, susende laaaaaaaaangt innover. (Goproen tar dessverre ikke ofte nok bilder til å få akkurat i en sånn suser, men.)  Utrolig stilig, men d@ven å ha vært i en sånn når den knatret sammen. Der var det krefter i sving, gitt.

Jaja, det jeg hadde som et slags lite mål for turen var 10 på bølgan, posten som står her ute. Det vil si, nå er det blitt 10 på skjæret, for padleklubben har overtatt og vi vil gjerne holde oss til navnet som de andre padleklubbene bruker rundt om. Det vil si at jeg skulle til stranda nordvest på øya. Like før jeg ankom, oppdaget jeg at månen var kommet tydelig på himmelen. Hm, hadde jeg feilberegnet med lyset, eller?

Jeg fant fram til stranda og glemte GoProen på, derav denne selfien jeg ikke synes ble så verst likevel, he he. 

Posten fant jeg også. (Man ser den forsåvidt til venstre i forrige bilde også, faktisk.) Jammen hadde flere skrevet i boka også, selv om denne ble satt ut drygt sent i år. Kun Rett Kjøl hadde padlet hit foreløpig (ifølge boka), men likevel, det var nå flere hakk bedre enn tom bok. Tanga var det forøvrig antydning til rust på allerede, så jeg tviler på at det er rustfrie saker.

Jeg vil forøvrig benytte anledningen til å slå et slag for Bodø-klubbens opplegg for ti på skjæret. De setter verken ut postkasser eller "fuglekasser", ei heller plastflasker, skilt eller tang. (Hva er det for sporløs ferdsel, egentlig?) Nei, de har satt opp noen turmål, og så skal man ta bilde av seg selv på det stedet, enkelt og greit.

GENIALT!!! Jeg virkelig HATER disse postkassene som står på toppen av fjellene, det er helt malplassert. Så når noen har funnet ut en sporløs måte å gjøre det på, synes jeg vi kan pælme disse postkassene pokker i vold - ja ikke i naturen da, men til gjenvinning eller noe.

- Er du i en "ti på ditt" eller "ti på datt"-komité, sjekk ut Bodø-klubbens opplegg. (HER)

Utsikten sørover var fortsatt like fargerik.

Rett vest var det litt mer ensfarget, men ikke mindre pent av den grunn.

Men hva er det for liten tass som har gått her? Det må vel være mink antar jeg, siden det er på en øy?

Denne selfien var litt mer planlagt enn den forrige, derfor må den også med selv om utsikten er noe likt bildet over. (Ikke minst fordi det tok flere forsøk og masse springing att og fram...)

Men det var på tide å komme seg i retur hvis jeg skulle rekke å ha lys på kryssingen tilbake. Det var ikke et øyeblikk for tidlig, for å si det sånn.

Da jeg nærmet meg sundet mellom Litløy og Gaukværøy begynt jeg å skjønne at vinden hadde tatt seg litt opp. Hadde jeg hørt lyden på opptaket hadde jeg kanskje skjønt hvor mye, også...

For på tur over fikk jeg bølgene fra siden. Og de hadde hestehoder, i mørket. Jeg trodde det var fordi vinden gikk mot straumen og derfor ble krappe. Ja, for krappe var de. Ikke skyllet de bare over dekk heller, jeg fikk sjøsprøyt fra siden i trynet. 

Bra jeg ikke visste at det var laber bris jeg padlet rundt i mørket i etterhvert, da hadde jeg sikkert blitt engstelig. Men det visste jeg jo ikke, jeg trodde bare at det var litt krappe bølger, så det var bare gøy, selv om det er lenge siden jeg har vært så nær ved å velte... Jeg var mest bare irritert på at det mørknet sånn at jeg måtte til land, for det hadde vært kjempegøy å surfe nordover istedenfor.

Det ble altså en fin tur - likevel. Men må innrømme at det var jækla kjekt å ha en gps og et spor å navigere etter på tur inn til havna i mørket...