Gaukværøya og Svinøya, historisk vandring med Vesterålen Turlag

Del 1 av denne turen finner du HER.
– Dette er slett ikke verste utsikt å ha fra teltåpningen om morran. Jeg hadde regnet med gråvær siden det var nesten overskyet da jeg la meg, og jeg ikke var kokt i teltet da jeg våket – men den slo heldigvis feil. Det var sol og flott, og bare litt vind. Det var lovende for returen senere på dagen.

Utsikten den andre teltåpningen var ikke riktig så fin, her hadde noen flyttet inn i løpet av natten som vi ser…

Nye naboer hadde det også kommet. Eller antagelig rettere sagt, våknet om morran. Skjærpiplerke har jeg fått foreslått på denne her, som sitter på toppen av steinen rimelig godt kamuflert. Det kan sikkert stemme bra med navnet, etter hva jeg har hørt av fuglelyder på nett.

Seriøst fin utsikt fra denne øya! Kule skyer var det også. Det var blitt liv i det andre teltet omsider (han satt leeenge oppe har jeg skjønt), men han skulle ikke på noe vandring, nei. Neinei.

Ja, for jeg hadde jo avtalt med Ola som frakter folket utover med båten Krasen, at vi skal få lov til å være med på vandringen. Det var forresten litt artig. Jeg ringte, for det kom aldri svar på SMS. Noe krøll med mobilen min. I hvert fall, så forklarte jeg at vi skulle padle ut dit kvelden før, og lurte på om vi kunne få være med på selve vandringen. Jaja, vi skulle bare padle i vei! Hurra.

Så nevnte han at han hadde sett bilder på nett nylig, som noen hadde tatt. Noen som hadde padlet ut dit første april. Jaha. Ja, det var jo… – hørtes ut som han syntes det var litt rart? Hva var så rart med dét? ;) Tror ikke jeg svarte så mye… Så fortalte han videre om disse bildene han hadde sett, og plutselig koblet jeg…

– Sa du Padlemia?
- Ja, dét var det ja.
– De e jo Æ!!!

Anyhow, det var på nytt noe krøll og intet svar, så gikk jeg derfor en tur opp på den lille haugen jeg teltet på forrige gang, helt nord på øya.

Her ser vi utsikten sørover. Det er altså i vika bortenfor den vi ser på bildet, at vi skal møte turlaget om et par timer – tror jeg. Det vil vise seg.

Utsikt vestover, med campen vår nede ved stranda. Jeg orket ikke bære alle tingene opp hit, selv om jeg synes denne haugen egentlig er den fineste teltplassen. Det er forøvrig fint å plukke skjell på denne stranda, her fins det mange forskjellige.

Så var Krasen underveis! Det måtte det være?

Ja, her kommer de! Da jeg kom ned hadde narvikingen ombestemt seg, og ville være med på vandring likevel. Vi kjappet oss av gårde for å nå fram til der jeg trodde båten ville komme til land, vi ville jo ha med oss hele.

Så var omvisningen på øya i gang. Typisk nok begynte vi med å gå nordover, sånn at vi måtte tilbake der vi nettopp kom fra. (Og gå tilbake enda en gang når vi var ferdige.) Vel vel, det ble bare litt mer trim, ikke så farlig. Det har man sikkert godt av.

Det er rart å tenke på – og egentlig ganske så vanskelig å ta inn over seg – at det faktisk har bodd over hundre stykker på denne lille øya. Gamle dager er jo bare i bøker og på film... Det kan jo like gjerne være funnet på, sånn som en del bøker og filmer er. Men nei, tenk, det har vært på ordentlig. Det må være litt av et liv de har hatt.

Båtføreren er sønn av de som antagelig var sist ut med å gifte seg på øya, mens det fortsatt var folk her. I ettertid er det imidlertid folk som har giftet seg her ute, ved dette punktet her tror jeg det var. (Mye info, kan fort gå i ball for meg.)

Dette var noen skikkelig eldgamle greier. Det har vært folk på øya i massevis av år. Akkurat hvor lenge vet man rett og slett ikke. Men man måtte legge til en null på hvor mange hundre år, så det er snakk om tusener – minst. Litt av historien kan man lese HER og HER, men jeg har ikke klart å finne et skikkelig godt sted. Noen bør lage det. Tenk å bo her ute for så lenge siden!

Det er ikke så mange trær på øya, men dette kvalifiserer nok. Resten er mest buskas, og ikke spesielt mye av det heller. Det blir kanskje mer, nå som det ikke beiter dyr her lenger. Da vi var på tur forbi, kom det mistenkelige lyder fra treet. Her måtte det da bo noen i dag?

Bildet av reiret ble litt shaky, vi får kalle det moderne kunst. Men det vi ser, er altså et reir som er laget av masse søppel. En del plast, noe fjær og diverse greier.

Ifølge Ola båtfører/kjentmann har det vært et kråkereir i dette treet først, men han har mer tro på at dette er skarveunger, for skarven lager slike reir. Jeg var riktignok overrasket, men tror på at skarven hekker høyt oppi fjellet. At den fløy opp dit og kom susende (det kommer vi tilbake til) ned derfra, var tydelige tegn på det. Men reir i et TRE? Hvis skarven hekker i tre, så er det rimelig kult å ha sett. Men jeg er ikke helt overbevist.

Vi e sulten! Suuulten! SULTEN!!! MAAAAAAAAT!!! NU!!!
(Ser jeg ut som en fuglemor???)

Etter en kafferast gikk turen videre sørover. Mye ræk å se langs lyttersida.

Fugl var det også en hel del av, her ei ørn som blir prøvd jaget på av en måke. På retur så vi tre stykker som herjet og holdt alo, ja ørner altså. Det er ikke så supervanlig, de henger nå mest rundt, vanligvis. Kan ikke huske å ha vært her ute uten at det har hengt ørn over øya.

Her skulle det egentlig vært bilde av Ronny som står ved brua og forteller om ting som har skjedd der, dramatiske saker med ting som skulle eksplodere og greier. Og så står Ola og peker på en skarv som kommer susende. Men det bildet er søkk vekk.

Det med de skarvene som hekker høyt oppe i fjellet er imidlertid ganske tøffe greier. For, når de kommer susende ned, så høres de ut som fly! Det er ikke tull! Jeg hørte det ikke noen av de første gangene Ola gjorde oppmerksom. Ikke før de andre hadde gått og jeg sto og holdt på med noe. Da plutselig hørte jeg helt tydelig det kom en F16 susende over meg! Det var da selvsagt en skarv som kom susende ned fra fjellet, og gikk inn for landing her på skarvesteinen. Helt vilt.

Overalt er det rester etter det livet som var her ute.

Ronny som fortalte om gamle dager, hadde også med seg kladden (ekte saker) som viste hva folk hadde handlet. Her sto det lister, som ble streket over med en enkel strek når folk hadde gjort opp og så begynte på ei ny. Fantastisk opplegg. Ikke noe bankkort, koder som må tastes og greier. Her ble det ført opp, ja.

Her er vi på Skjerdingstad. Ikke alle hadde do her, noen gikk på do på sine plasser i fjæra. Der gjøres som kjent rent to ganger i døgnet. Litt morsomt at det er samme plassen jeg har gått i land for en tur på do når jeg har vært her ute… Helt uten å vite at det faktisk har vært brukt til det før.

Denne steinen hadde et navn jeg ikke husker, kan det ha vært skuddsteinen? De fyrte i hvert fall av her når det skjedde noe av betydning. For eksempel når noen giftet seg. Hvis det smalt godt så kom det også til å vare, hvis det bare ble en poff så var det verre…

Vi fikk se bilder fra tidligere tider, her er utsnitt fra et på Litløy, sett mot sørenden av Gaukværøya. Husker ikke helt hvorfor jeg tok bilde av akkurat dette men… Hm. Jeg har i hvert fall tenkt å ta turen hit og sjekke ut hula han fortalte om, den hørte kul ut. Lang og dyp, stilige saker. Ikke har jeg overnattet på Litløy ennå heller, så dette må nok litt opp på lista.

Vel, da hadde vi etter hvert gått begge veier og tilbake igjen til båten. Endelig hadde jeg fått med meg denne vandringa. Jeg meldte meg på båtturen for mange år siden, men da ble den avlyst på grunn av været. Det samme altså i fjor da jeg padlet ut, og ble liggende alene i tåka på søndag mens de andre holdt seg på land. Men stort finere vær enn dette kunne vi ikke fått – varmere ville blitt en prøvelse. Perfekt vandringsvær, dette.

Vi kjappet oss like mye tilbake, men fant nå en litt enklere vei siden vi hadde gått litt mer rundt. Så jeg rakk å få et par passelig fine bilder av båten som gikk tilbake. :) Synes ikke dette blei så verst sjøl, i hvert fall.

Det var imidlertid ikke bare vi som besøkte øya denne dagen. Minst to båter til var innom. Disse her to gikk rundt hele øya, mens vi bare fulgte den ene siden att og fram. Kunne forsåvidt tenke meg å gå den andre siden også, men å komme meg opp i høyden står høyere opp på lista.

Ronny fortalte også om en plass det skulle være noen spesielle planter. Jeg mistenker at det er noe løkish, enten en form for vill gressløk, eller noe sånt. Må komme meg opp der og se etter det. Ola fortalte også om en holme med mange forskjellige sorter planter på, det må også sjekkes nærmere. Det er altså mye som gjenstår å se nærmere på her ute, og det er jo helt fenomenalt! Straks ferie er det også. ;)

Så fant vi noe artig – ikke bare et utedo, men et utedo med gjennomsiktig lokk med ei knall rød dametruse. Narvikingen tittet oppi, og konstaterte at det også har vært i bruk. Det var jo veldig artig. Ikke like artig var at rester etter det forrige doet (den hvite doringen) lå slengt lenger bort. Det kunne man godt tatt med seg da man oppgraderte.

Oppdagelsesvandringene ble til slutt for mye for narvikingen, han kollapset etter en Real Turmat. Jeg hadde forresten også med meg det. Lenge siden sist jeg prøvde. Jeg syntes det var så genialt med sånn enkel mat da jeg begynte å padle, at første sommeren spiste jeg stort sett bare det. Og så ble jeg lei… Og jeg er fortsatt lei, kunne jeg nå konstatere. Det er jo virkelig ikke godt, det der. Første munnfull var sånn høvelig ok, så ble det bare styggere og styggere, og etter hvert ble det vanskelig å svelge. Blæh.

Ikke varmere enn at jeg varmet meg i tjukkeste dunjakken etter vandringen… Lenestol er herlig. (Stoltrekk på liggeunderlaget, Exped.) Jeg har forresten oppdatert pakkelista mi med hva det er jeg har av forskjellig utstyr, sånn at om man ser noe på bilder som man lurer på hva er, så kan man sjekke der. Ikke sikkert jeg har fått med alt, men det meste er nok der. Linken finner man i høyremargen, "pakkliste".

Etter en høneblund var narvikingen klar for å padle i retur. Runden rundt øya og Litløya pr. kajakk lot han gjenstå til seinere – hit må man jo igjen.

Det er kule ting under vann også. Tar man det opp av vannet, ser det bare kjipt ut, det er litt snedig.

Kryssing over tilbake til Svinøya. Jeg var spent på hvordan forholdene ville bli, for om det ble mer enn meldt kunne det bli litt… Som jeg hadde trodd og håpet men ikke vært helt sikker på, ble det mindre og faktisk også mindre bølger enn kvelden før. Meg–Yr: 1-0.

Jeg så to fargerike personer ved Mannen fra Havet. «Det må jo være Jorun og Nina», mente Stein-Evert. Han er sånn som husker hvilken farge damer hadde på jakken sin dagen før, tydeligvis. Ja, for det viste seg selvfølgelig at han hadde rett, og at det var Bodø-damene som var på besøk her oppe. De hadde lagt seg til på Fjærvoll kvelden før istedenfor å bli med oss, og hadde chillet der litt utover dagen. Slett ingen dum idé, det heller.

En flott tur straks over. Vi tar avslutningsvis med meldingen Stein-Evert postet på turlagets info om neste tur til øya, som går allerede 5. juli:
«Var med på denne turen 21. juni, og det angrer jeg ikke på. Selv for meg som ikke har noen tilknytning til sted og folk hadde en svært så interessant tur. Flink turleder og medbragt kjentmann/skipper fortalte og viste mye historisk stoff. Turen anbefales i høyeste grad.»

Amen.