Smines-Skogsøya, Base Camp

Base Camp for ungdommen, da må jo vi være med. Padleklubben altså, der er vel drøyt å regne meg som ungdom. Jeg har ikke vært med der før som hjelper heller, for første helgen i september er det alltid massevis på gang. Dette året skulle jeg for eksempel gjerne vært med på Camp RulleRolf, fugletur, ordnet klubbtur, konsert, og enda noen flere ting. Men jeg prioriterte ungdommen i år. Tore som vi ser i gult her er med nærmest hvert år som hjelper, og i år fikk vi med oss Thea også, ei av ungdommene som gikk på kurset vårt i vår.

Vi kom på morran, fikk oss frokost og så braket det løs. Kajakker (uten skott), kano og SUP. Det ser kult ut med sånn der SUP, men prøvde jeg denne gangen? Niks. Egentlig dumt, for det ville åpenbart vært god underholdning for noen andre.

Jeg har sett i bassenget hva som skjer om noen velter en kajakk uten skott. Men ellers var jeg lite kjent med disse kajakkene. Tok imidlertid de som holdt ut lengst med på en liten tur for å sjekke om det var noe fin padling ut fra vågen vi holdt oss på i første omgang, og bortover.

Det var det, den ene stranden jeg husket var egentlig akkurat passe langt til. Her så vi det lusket noe skumt imellom buskene, og etter hvert hørte vi det småsmalt også. Det var paintballgjengen som var på tokt. De var heldigvis mest opptatt av hverandre.

Men i hva i all verden var det vi så da vi snudde?

Et DO? Midt oppå holmen??? Ja. Der sto det. Pussig opplegg. Hvem, hva?

Det var selvsagt mange andre aktiviteter også. Havrafting var ett av alternativene. Det har jeg kun prøvd på flatt hav dessverre.

Flatt hav hadde vi på padlinga også. Og etter hvert regn. #Nattinaturen svant hen for min del, for å si det sånn.

Tore derimot, var beinhard. Plutselig utpå ettermiddagen syntes jeg han var blitt borte, så jeg gikk ut for å se etter ham. Og joda, jammen meg sto han der og holdt på å sette opp teltet i høljeregnet. (Det vi ser på bildet er bare småtterier.) Men vips så knakk den ene teltstanga, så det ble innenatt på ham også. (Nei, hvis han gjorde det med vilje for å slippe unna, så spiller han godt. Tror på et ekte uhell.)

Leirdueskyting var det også, det så kult ut. Men jeg er ikke så begeistret for sånn der rekyl, så jeg sto over. Men ungdommene var både ivrige og flinke

Thea (t.h.) var riktignok med oss som hjelper, men hun fikk også prøvd seg på SUP.

Foto: Tore Bjørkmo

Hun ble også med på å øve på kameratredning. Som vi ser kom hun om bord igjen. Etterpå byttet vi, så jeg fikk også frisket opp. Det var nok lurt, for jeg fikk blåmerke på låret igjen, noe som er et klart tegn på at jeg ikke gjør det så lettvint. ;)

Foto: Tore Bjørkmo

Og så ville Thea prøve åreposen sin. Nok en god idé, har man en så bør man jo kunne bruke den. (Eller i det minste være klar over at man ikke kan det.) Det var ikke helt enkelt, men det synes jeg ikke var så rart med ei vingåre - hvordan får man den til å ligge sånn høvelig i ro egentlig? Tips mottas.

Så kom jeg på at det sikkert er ti år siden jeg prøvde det der sjøl, og som sagt ovenfor... Ja, så jeg måtte uti igjen, og prøve. Det gikk nå på et vis, men det kunne absolutt vært gjort både kjappere og enklere enn jeg fikk til.

En annen ting jeg lærte av ungdommene i helga, var at disse glassmanetene ikke nødvendigvis har enten et kryss, eller fire ringer. Neida, de kan ha både én og to og fire, fem og seks. Her er en av de med seks, som nesten utgjør et blomstermønster. Stilig.

Foto: Tore Bjørkmo

Søndag dro vi tilbake til doet, jeg gikk i land for å se nærmere på det. Og joda, midt oppå der står et klosett, og det er støpt fast.

Helt seriøst! (Eller, det var vel neppe seriøst ment av hvem enn som plasserte det der.) Søndag gikk det også litt elinger her og der, men det var litt tøft også.

Etter pakking kom sola, og det ble flott vær til heimturen. Jeg hadde egentlig lyst til å padle en lengre tur, men måtte (trodde jeg) flytte bilen.

Her er mer humor, et skilt i innseilinga. Det bor nok en eller annen humorist her ute, kan det se ut for.

Værmeldinga før helgen var skummel med opp til stiv kuling – men den roet seg litt og vi hadde helt flatt hav begge veier. Jammen bra jeg stolte mer på egen værvurdering enn Yr sin, jeg var inne på tanken å bruke båtbackup da de varslet mest vind. Det hadde jo blitt skikkelig teit.

Vel tilbake ved Smines kom jeg på at jeg ikke har rullet i september. Augustrulla har jeg vel ikke dokumentert i bloggen, men den kom altså på plass et par timer før august var ute. Men 1. jeg manglet minnekort i kameraet og 2. det var ganske mørkt så jeg hadde ingen bilder fra det. Det som var stas var at rulla satt som et skudd på begge sider og mange ganger. Ingen panikk, ingen ganger ut av kajakken. Knall.

Nå skulle jeg altså rulle med lastet Nordkapp, som er noe uvant. Og jeg hadde neoprentrekket på, så jeg var litt spent på om panikken ville inntreffe igjen. (Gjennomførte augustrulling med slapt stofftrekk så den faktoren var borte.) Og  uvant åre, Shunaen har jeg padlet lite med i det siste. Det er også vanskeligere å kjenne hvordan den ligger i vannet enn Celticen.

Men det gikk greit, det også. En rulle på hver side – vrangsiden var ikke helt god, men jeg kom meg opp og det er nå det viktigste. Den funka, selv om stilen ikke var så god.