Soltur fra Vinjesjøen

Foto: Mareno Leonhardsen

Det var muligheter for å se sola for første gang dette året, så jeg kjørte til Bø. (På Sortland er det ennå en stund til man kan det.) Da jeg sto opp sjekket jeg målestasjonene og de sa 1-2 minusgrader, hurra! Verre var det da jeg startet bilen, den sa 8 minus. Egentlig mer enn jeg gidder å padle i, men jeg hadde allerede fått på meg tørrdrakten så... Men som vi ser – kaldt på nevene! (Og han Tykje er full av rim...)

Ja, så selv om bilen etter hvert viste seg å ha flatt batteri og det kom en eling med snø, sto jeg rimelig fast på padling. Jeg var jo ellers klar. Så padling ble det. Satte ut fra Vinjesjøen i dag også, for jeg regnet med best muligheter herfra.

Foto: Mareno Leonhardsen

Elingen hadde passert, men jeg regnet jo med at den dro nedover til Lofoten, og var spent på hvor lang tid det ville ta før den ikke var i veien lenger. Det var ingen garantier for å få se sola i dag, dét var sikkert.

Foto: Mareno Leonhardsen

Et sted i dette bildet finnes en padler. Kanskje en oter også, for det aller første som skjedde på turen var nemlig at jeg møtte en oter som kom svømmende inn leia.

Jeg kunne se hvor sola holdt seg hen, men det teller ikke helt som å ha sett sola når det blir sånn her.

Tror ikke dette er det verste bildet jeg har tatt av Gaukværøy og Litløy?

Skyer og elinger rundt om laget et fantastisk skue på himmelen, hele runden rundt.

Og så lå havet flatt, ikke minst. Det lå så flatt, at til tross for minusgrader og elinger så satte jeg kursen utover. Dette måtte bare være dagen for å runde de ytterste holmene. Det er ikke mange dager i året det er lett å padle gjennom her, for eksempel.

Det var flott utover. Ett sted traff jeg på 4-5 seler, jeg tror det må ha vært havert. De var store til å være vanlig kobbe, i hvert fall. Nysgjerrige var de, men jeg ville ikke jage dem vekk med å bevege meg for mye så kameraet fikk være i lommen.

Ved de aller ytterste skjærene var det litt bevegelse. Litt. Jeg tok runden rundt, så har jeg gjort dét. Jeg har vært her ute en del ganger og snudd tilbake samme veien – det er som regel mye liv her.

Den første elingen dro nedover til Lofoten som forventet, men det om en ny inn fra nordvest. Gaukværøy er som vi ser forsvunnet i elingen. Skitt. Skulle denne komme og forpurre soldagen min? Virkelig?

Nå hadde jeg uansett rundet skjærene, så da snudde jeg baugen innover mot land igjen. Den veien var det også et sky-show på himmelen. Fantastisk flott.

Siste rest av elingen lå nedi Lofoten – men det er et snev av sol der. Jeg så nøye etter, i tilfelle dette var det lille jeg skulle få se av den.

Plutselig kom det durende en båt inn. Ohoi, en båt? Hvor skal den? Har den fått fisk, tro? *Nysgjerrig* Kan det være sjans for ferskfisk? Plutselig ble det lyst rundt meg.

BINGO!!! Hei og hurra!

Jeg satte kursen etter båten, som dro inn til Steinesjøen. Der er det en stund siden jeg har vært, dessuten trodde jeg at det ville bli litt lenger. Det siste var feil, men det visste jo ikke jeg da så jeg gjorde det likevel.

Plutselig var det snø i lufta. Jeg målte luft- og sjøtemperatur både ytterst og her inne, det lå på rundt 0 i lufta, og 4-5 pluss i havet. Som forventet, egentlig.

Sol og snø og latter, hahaha latter, sol og snø…

Jeg padlet litt forbi innløpet for å se om det kunne være noe sted å gå i land, men det var bare stein og stein og stein. Måtte nok inn i selve havna, ja.

Den gule der er en pullert. Jeg syntes det var merkelig sak å ha en fortøyningsdings så langt fra kaia (den ligger et godt stykke til venstre for meg), men det er visst det likevel. For båter med mye overheng, visstnok. Hvordan de får den på der vet ikke jeg.

Tilføyelse:
Har fått svar fra en som vet sånt, hvordan de får den på: "De klatrer, balanser og lurer seg bortover, på is og glatte steiner, med stor fare for eget liv. Så det er bra det er lagt ned og ingen båter lenger anløper kaia."
(– Det var noe sånt som ante meg.)

Båten hadde lagt til kai ved Steinesjøen og leverte. De hadde fått fisk, men lever og rogn var forduftet i det samme de rørte kaikanten. Det er lite de får av det foreløpig, skreien lar nemlig vente på seg. Det er litt ute i egga, men ellers fritt. De får mest sei ennå, båtene.

Her var det fint å gå i land. Det var en kjølig tur. Det er en utfordring å padle når det er såpass kaldt. Man blir kald med en gang man stopper opp for å se på noe (ikke minst på nevene når man tar fram kameraet), og hvis man padler for fort så blir man svett. Og dermed enda kaldere neste gang man stopper opp for å se på noe. Men det går nå greit, og er grei erfaring å ha med seg. Januarrulla fikk imidlertid vente. Det var oljehinne på vannet her i havna, jeg var lite lysten på å få det på drakten.