Desperasjonspadling i Sverige

Ferie. Etter noen dager med «forefallende», ble kursen satt mot Bottenviken med kajakken på taket. Planen var dette her.

Årsaken var sånn her. Grått. Vått. Surt og vindfullt. Jeg kjørte så langt jeg kom første kvelden, og sov i bilen. Sverige var det nærmeste værmeldingen antydet sol, så det var bare å komme seg av gårde.

I nærheten av Gällivare kommer man til et T-kryss, der oppdaget jeg en avkjørsel. Steinbru sto det, så jeg svingte av. Her var det en flott rasteplass med mange stier, bord og et brukbart toalett faktisk. (Kan noen sende Statens Vegvesen på studietur til Sverige?) Og så denne steinbrua, så klart. Jeg spaserte litt rundt og hadde en fin pause i kjøringa. 

Jeg stusset ikke så mye over klær som hang på en snor, i feriestress er det vel kjapt å glemme ting når man skal fare videre. Kokeutstyr som så litt privat ut ved ett av bordene under tak… Og oppunder taket fant jeg mer, og tydeligvis et matlager. Noen camper på denne rasteplassen, men de var ikke å se.

Jeg svingte også av til en annen by for å finne et marked som skulle være, men det dukket aldri opp. Denne her var imidlertid verdt svingen.

Jeg hadde fått tips om Rörbäck camping, herfra skulle det gå en anbefalt padlerute. Der kom jeg til stengt mottak, men det sto oppslag om at man bare skulle dra inn og finne seg plass, og melde seg neste dag. Så ble gjort, jeg hengte opp hammocken og testet samtidig tarpen. Men jeg ville ha utsikten, så den fikk stå for seg selv.

Campingen var ellers veldig rolig, av den mindre sorten. Anbefales ikke om man elsker minigolf, da den var fullstendig overgrodd, men sanitæranlegget var høyst kurant – det er det viktigste for meg. Servicen var nokså fraværende, spørsmål etter brosjyren med disse padleforslagene ble for eksempel møtt med et tomt blikk og noe mumling. Vi er usikker på om han i det hele tatt var våken.

Å ikke ha tarp over køya var lurt! For om natten våknet jeg av to ekorn som løp opp og ned og hoppet att og fram mellom trærne. Skøy! Så var det kommet en værflyktning til i løpet av kelden, han hadde kjørt før meg men nedover Norge. Det var det lite nytte i, så han hadde også satt kursen mot Bottenviken. Så da møttes vi like godt her.

Det var også mye fluer og maur her. Veldig kjekt med netting på hammocken. Det er noe eget med å sitte innenfor en myggnetting (som jeg for øvrig også tror holder knott ute!) og se på myggen stange og stange og stange i nettet. He he he.

Etter å ha kjørt hele dagen før var jeg litt sliten, men det fristet jo faktisk litt å padle i dette været. Uten tørrdrakt og greier! Joda, det måtte vi.

Så godt utpå dagen ble det padling. Turforslaget var egentlig en todagers, men Stein-Evert var ikke helt interessert i det og jeg ville uansett ta det med ro til formen var på plass. Så en kort ettermiddagstur rundt ei mil ble passelig.

Sånn her så det ut. Det er sånn det ser ut der. Etter et kvarters tid hadde jeg skjønt tegninga. Stein-Evert skjønte ikke helt at jeg var lei allerede.

Disse må med, rett og slett fordi vi ikke så stort flere fugler. I det minste var det kanadagjess, som ikke vi pleier å ha på besøk. Så akkurat dét var kult. 

På alle små strender var det minst en båt, dette var tydeligvis populært her i området.

Stygt var det da heller ikke, se bare her! Men fikk jeg se noen elg stå og spise i vannkanten? Niks. 

Fint sted å ha feriehus. Bålet var tent, men vi så ingen folk som kunne be oss på kaffe. (Heldigvis, for jeg drikker jo ikke kaffe.)

Pettersen har nå også begynt å skjønne tegninga.

Jo, jeg skjønner hva du mener med ensformig. Det er jo litt mye av det samme?

Uvant å treffe på så lite fugl. Men det var jo noe helt annet enn vi er vant til, og det er jo morsomt i se selv.

På returen fikk vi også litt småbølger, som kunne småsurfes.

Pettersen ble imidlertid mer skeptisk og forknytt, det viste seg å ha sin grunn. Det er ikke morsomt at det kommer bølger når man har svinedyrt kamerautstyr i cockpiten. Surfetips var derfor ikke ønskelig – surfing utgikk, rett og slett. Fornuftig, i grunnen.

Både Pettersen og kamerautstyr kom seg velberget tilbake til campingen.

Kjekt med variasjon, men dette fikk holde – nå meldte det fint vær hjemme i Norge. Vega neste.

Foto: Stein-Evert Pettersen

Det skulle ikke bli helt enkelt, for bilen min var fullstendig tom for strøm. Det ble etter hvert orden på av hjelpsomme fremmede, og man kom seg av gårde.

Lite å si om turen - furu, furu, furu, gran, gran, furu, gran. Da jeg passerte grensa skjedde det flere ting.

1. Veien smalnet tvert inn.
2. Fartsgrensen gikk ned til 80
3. Det dukket opp fjell og bjørkekrattskog!!!

Og så disse, da. Før fergeleiet dukket det opp elg etter elg etter elg (okse, ku og kalver både fra i år og i fjor), og flere rådyr.

Borte vel og bra men hjemlands best.