Klubbtur Litløy og Gaukværøy, del 2

Del 1 av denne turen finner du HER. Vi er nå på dag 2 av turen, der i tillegg til meg selv var Wenche, Mildrid, Stein-Evert, Trude, Lillian, Bente, Sara og Gunnhild. Vi har kommet til Litløy der Dag og Bent også var kommet, og ble med på en herlig lunsj vi fikk servert hos Ellen Marie som driver fyret i dag. Da som overnattingssted, i motsetning til mine forfedre som passet på at lyset viste vei. I dag skjer akkurat det av seg selv.

Etter den herlige lunsjen fikk vi spennende og interessant omvisning i huset og fyret.

Eieren av fyret fortalte både om prosessen for å få kjøpe fyret og å ordne stedet, samt visjoner, planer og håp for videre utvikling. Spennende! Så spørs det bare om finansiering kommer i orden. Sånt tar tid.

Det gamle fyret er ikke i drift i dag, men vi fikk komme inn her også for å se.

Havet var forresten utrolig turkis, til og med her ute. Det var særlig synlig når vi kom så høyt. Fargen skyldes algeoppblomstring, en liten alge som mister kalkskjell som farger havet på samme måte som korallsandbunn/-strender. Bare at nå skjer det med hele havet. Tøft! Emiliania hyxleyi heter den, såvidt jeg har fått opplyst.

God stemning i fyrlykta. Stedet har for øvrig så klart vært med i NRK-serien Der ingen skulle tru at nokon kunne bu, er du interessert kan du se episoden HER.

Gammelt og nytt fyr. Tror strengt tatt jeg holder en knapp på den gamle, staken til høyre synes jeg er noe mindre sjarmerende.

Piggtrådkulen fikk selvsagt også besøk. Her er det Lillian som sitter inni og nyter utsikten. Dette er altså en slags undringsglobe, som har norsk avdeling av Amnesty som sin beskytter. Du kan lese mer om den for eksempel HER. Laget av piggtråd fra krigen, funnet på øya. Jeg synes den er kjempetøff.

Utedoen var også verdt et besøk.

Etter omvisningen tok vi beina fatt tilbake til kajakkene. På turen skulle vi innom Trollhola, ei hule som skulle være 60 meter lang innover, etter det jeg hadde lest. Tidligere hadde jeg kun vært i åpningen, fram til en stor stein.

Riktig så lang tror jeg nok ikke den var. Noen mente på at man måtte ha tau for sikring for å gå videre inn her, men det viste seg å være tullprat. Mildrid, Stein-Evert og jeg kom lett videre inn i hula, og utforsket den. Flere hadde nok også vært her før. Her utsikt utover.

Rekvisitter som denne gjorde det jo litt artig.

Ifølge sagnet så skal det ha forsvunnet en hund inn her. Den dukket neste gang opp på Hadseløya, men da uten hår. Jeg tviler…

Hit, men ikke særlig lenger. Det gikk heldigvis like greit å komme seg ut igjen, som innover.

Da var det straks klart for retur nordover til Gaukværøya.

Men først må vi jo sniktitte på bildene vi har fått.

Nede på stranden var folk allerede i ferd med å komme seg i kajakkene. Var de allerede sultne igjen? Nuvel, jeg måtte fikse halsen på drakten først, for den var jo fullstendig revnet da jeg tok den av. Når latex revner så gjør den det skikkelig, tydeligvis. Gaffatape fikser det meste.

Så ble gjort, og vi kom oss på vannet. Det var kommet litt vind, men ikke verre enn at vi godt kunne ta yttersiden tilbake igjen også. Til og med via innerleia. (Lei og lei. Kun for kajakker, egentlig.)

Nå så vi toppen på øya også.

Vi padlet ganske nært land. Noen samlet litt søppel underveis.

Andre samlet ved. Her er det Lillian som trår til med sleping av flåte, med ved på tvers – testing av uprøvd metode. Funket bra, og det var god øving på slep. Men lina var litt i korteste laget, fikk Lillian erfare. Hadde det vært medvind ville det fort blitt dunking. Greit å vite sånt.

Det ble litt grått utover, så folk måtte hyre seg godt – men vi benket oss rundt bålet utover kvelden. Stemningen var imidlertid god, vi har da vært ute i betydelig verre vær enn dette her. Grått, men ikke så vått.

Utpå kvelden ble det så god dreis på bålet at vi også kunne fjerne litt søppel fra øyas overflate. Inkludert den gamle utedoen. Den tok seg dårlig ut der den lå, men nå er det aller meste av den vekk.

Noen sjabber, noen spiser, noen ordner bål – og noen sjekker Facebook. Alt som normalt, med andre ord.

Da vi skulle hjem på søndag fikk vi en ekstra utfordring – tåka hadde lagt seg. Det var ikke snurten å se av land. Nuvel, er det noe man vet om tåke så er det at den før eller siden letter. Man vet jo at det bare er å vente litt, så blir det mest sannsynlig straks bedre, ingen grunn til å ta unødig risiko med å krysse båtleia. Nøyaktig som vi regnet med, så gjorde den nettopp det – allerede da vi hadde pakket og kom oss på vannet var land blitt synlig. Det var bare å benytte anledningen før det tetnet til igjen.

Selve turen over var folk veldig disiplinerte og padlet samlet, som vi ser på bildet. Vi tok rundt 15-20 meter plass (pluss bevegelsen) stort sett. Da vi nærmet oss andre siden kom det en båt som lenge hadde hatt kurs godt unna oss, som plutselig dreide rett på oss. Vi padlet videre for å komme foran kursen hans – da dreide han imidlertid etter! What?

N-xx-BØ, ser du oss?

Flere oppkall på VHF ga null resultat, han hørte tydeligvis ikke på den. Men idet jeg var i ferd med å ta frem signalpenn for å vekke hvem enn det var som ikke lot til å se oss, så slakket han opp og dreide unna.

For ordens skyld - det var ikke eier av båten som styrte den.

I ettertid har jeg vært i kontakt med vedkommende, for å høre hvordan det hele hadde fortonet seg i styrhuset på båten. Oppsummert:

"Han synes det ble en fin seilas. Han forteller at han så oss på lang avstand, for vi var veldig synlige der vi lå så mange ilag. Han syntes for øvrig at det var veldig bra at vi lå sånn, sånn at det var bare å svinge på siden av oss.

Han var helt tydelig på at vi var veldig synlige når vi lå sånn, særlig den av oss som hadde lys, presiserte han flere ganger. Men han hadde altså bare sett kun ett lys. Jeg spurte derfor om det da kanskje var han som hadde lyset på hodet han hadde seg, og han bekreftet i hvert fall at det han så var litt opp, antagelig ikke nede på en kajakk.

Han var ellers veldig fornøyd med å ha slakket så mye opp da han kom nært oss, sånn at vi ikke skulle få så mye bølger. Men neste gang skal han slakke i hvert fall litt opp tidligere, sånn at vi får bekreftet at vi er sett.
(Det var helt opplagt for ham at vi skjønte, for det var jo ikke bølger og vi var jo så synlige der vi lå i en flokk, han tenkte ikke på at vi kunne være usikre på det.) Han hadde ikke hørt på VHF, derav intet svar på henvendelsene.
Fisket derimot, hadde visst ikke vært det helt store."

Trygt over på den andre siden.

Vi får gå ut fra at fyren snakker sant, folk flest gjør jo generelt det. Det er jo også fullt forståelig at det er vanskelig for en gubbe i en (nokså rask) sjark å forstå hvordan ting fortoner seg i en kajakk. Men man skal gi tydelige signaler, og det var lite annet å tolke i hans signal enn at han enten ikke så oss, ville skremme oss, eller kjøre oss ned. Så akkurat manøvreringen er litt mindre forståelig, om han virkelig så oss på så lang avstand.
Men sånn er det kanskje – jo raskere den andre båten går, jo tidligere vil vi gjerne ha tydelig tegn på at vi er sett. Men jo raskere båten er, jo kjappere vet han jo at han svinger unna, så jo senere bryr han seg kanskje med det…

Uansett, heldigvis var det store flertallet på turen flinke folk som beholdt roen og opprettholdt en samlet gruppe, slik at han både så oss best mulig, og lett kunne svinge unna oss når han omsider fant det for godt. Det hadde ikke vært videre trivelig å være turleder dersom alle lå strødd rundt på sundet da han kom. Så en ny takk til alle som bidro på en positiv måte til å løse utfordringen.

Tjyvlåner dette bildet fra Stein-Evert, ettersom det tydeligvis er jeg selv som har tatt det (med hans kamera). Hvorvidt folk er fornøyde med turen eller veldig glade for at den er ferdig skal ikke jeg svare for, men selv synes jeg det ble en fin tur. Dessverre ble det ikke noe av vandring på øya på søndag, rett og slett fordi det fuktige været ikke fristet til det. Men kanskje noen da blir med flere ganger, siden noe gjenstår?

Takk for turen!


Hva er det forresten som gjelder i slike situasjoner som vi kom ut for? Forskriften om forebygging av sammenstøt på sjøen sier en del om det. Greit å få oppdatert seg på den igjen. Blant annet gjelder følgende spesielt for oss:

Regel 43. Små fartøy
Et fartøy som blir rodd, et maskindrevet fartøy og et seilfartøy som i henhold til regel 23 (c) eller 25 (d), bare fører eller viser en lanterne med hvitt lys, skal når det nærmer seg andre fartøy eller det ser andre fartøy nærme seg, manøvrere med forsiktighet, gå med redusert fart og om nødvendig stoppe farten. Slike fartøy skal holde godt av veien for andre fartøy.