Padlemia: AWP Arctic Womens Playground 2017

Arctic Womens Playground 2017. Et fantastisk arrangement – og da mener jeg ikke bare på grunn av det eksepsjonelt gode været. Padlemessig ville jeg kanskje helst hatt verre vær.

Jeg kom meg ikke så tidlig fra jobb som jeg hadde håpet, med den lange kjøreturen. Men omsider var jeg på vei nordover. Det var som å kjøre mil etter mil i et postkort. Trærne har blitt grønne, mens fjellene ennå er hvite et godt stykke ned. Fantastisk utsikt mesteparten av veien.

Selvfølgelig dukket det opp en elg langs ruta, jeg måtte jo stoppe og knipse et bilde av den. Søt kar, men noe skeptisk til meg. Men snill nok, han stakk ikke av – eller angrep. Han tok livet med ro i varmen.

Det ble et par fuglestopp også, underveis. Her ei hegre og ei ørn.

Omsider kom jeg fram til Sommarøya, akkurat i tide til å få spist en nektarin og vært med på redningsworkshopen om kvelden. Det er nemlig obligatorisk for alle, et kjempeopplegg. Da får alle testet draktene sine (det var mer enn én som fikk seg en liten overraskelse), og frisket opp egen- og kameratredning. Et godt utgangspunkt for resten av helga. Selv oppdaget jeg at det jeg har trodd var lekk drakt, antagelig er at glidelåsen til bakluka noen ganger åpner seg på gløtt når jeg går ut av kajakken. Greit å være obs på.

Egenredder i solnedgang. Ulike metoder ble testet ut, selv har jeg vært sløv med årepose i alle år, så nå testet jeg åreposeredning med heelhookmetoden.

Herrefred så enkelt!!! Det var rett og slett sjokkerende enkelt, jeg kom opp så fort at jeg nesten stupte videre ned på andre siden. SCHMÆKK liksom. Fantastisk. Neste er å teste den ut i bølger, om det er like bænkers metode da.

En liten oppsummering i gruppa etter at vi hadde jobbet i par. Ja dette er ikke min gruppe egentlig, men jeg hadde kommet så sent at jeg foreløpig ikke ante hva som var min gruppe eller hva jeg skulle gjøre på morran dagen etter. Så jeg bare slang meg med på den første jeg fant.

Midnattsol den ene veien, nesten fullmåne andre veien. Vakkert.

Skikkelig fin stemning kvelden før det braker skikkelig løs, rett og slett.

Det ble ganske sen kveld, folk skulle komme på plass og prate med kjente. Men opp i tide, og samling på stranda før vi "gruppet oss opp".

Noen drev med yoga og greier.

Jeg skulle på workshop for å lære tips og triks når man padler i vind - managing windy conditions, som det het. Saken var bare den at det var helt minimalt med vind. Hadde vi ikke vært ute etter vind hadde jeg kalt det vindstille, men med litt velvilje så var det litt sniktrekk innimellom.

Bare se, det er krusninger på vannet!

Egentlig hadde jeg bestemt meg for at hvis det ikke var vind skulle jeg heller droppe det – leke at det er vind gidder jeg ikke. Men instruktør Kate hadde en grei plan for hvis det ikke var vind, så jeg ga henne en sjans.

God stemning var det i hvert fall, man blir jo ikke sur i sånt vær selv om man egentlig trengte vind. I hvert fall ikke så lenge instruktøren gjør det absolutt beste ut av situasjonen, noe Kate Duffus klarte fint.

God stemning!

Vi padlet bort til brua i håp om at her skulle være litt mer vind, det er nok å ta hardt i å påstå at det var det. Men fint var det jo.

Ternefotografering.

Den mest interessante oppdagelsen på denne workshopen, var imidlertid ikke noe triks. Kate var dyktig, flink til å forklare og vise, og tilpasse til de forskjellige. Da jeg oppdaget at det var en vingåre hun satt med i hendene og gjorde alt med den største selvfølgelighet, ble jeg beint ut imponert. Jeg la jo bare bort vingåra mi da jeg gikk over til skeg-kajakker selv, men det er altså slett ikke nødvendig! Interessant! Nå skal den fram fra glemselen, det er helt klart. (Og jeg MÅ få ordna roret på den Inuken.)

Vi lærte noen triks, og øvet på teknikk. Nye metoder for å lære bort er også kjekt å få. Ikke minst måter man kan øve sjøl på som faktisk er artig.

Til slutt tok jeg opp vindmåleren bare for å sjekke hvor lite vind det var. 0,0 m/s presis. Ikke et vindpust. (Et lite et var det nok innimellom, men ikke da jeg målte. Og neppe mer enn et pust.)