Inn i granskauen

Søndag pakket jeg for en tur i marka, selv om det var svinkaldt. Jeg så for meg en liten tur med bål, selv om jeg ikke tok med meg noe til grilling. Men den tjukke fjellduken, speilreflekskamera og diverse. Trugene så klart, i tilfelle skaren ikke bar. Men som bildet i og for seg viser antydning til, så gikk jeg litt opp i høyden. Jeg ombestemte meg nemlig i bilen.

Svinkaldt, som nevnt. Det ga jo fin rimpynt til både grantrær og annet. Jeg gikk på truger fra bilen, til jeg kom til trakket sti der det var steinhardt. Da hektet jeg de på sekken.

Kule kongler lå strødd rundt.

Sola nådde toppene, men jeg fryktet at jeg var seint ute. Det var i og for seg ingen krise, jeg har sett sola i år så jeg vet jeg har overlevd den verste vinteren denne gangen også. Turen, derimot. Jeg hadde fått for meg at jeg skulle opp mot Strandheia. Sånn som jeg husket det så gikk det ganske fort å gå opp denne granskogen. Saken er nok mer at jeg har fortrengt hvor kjedelig det var sist. Granskog, granskog, granskog.

Kult nok så kom redningsskøyta forbi, akkurat i et glimt av omverdenen.

Flotte farger i dag. Når man kom litt ut av granskogen.

Omsider kom jeg over hele granskogen, også.

Men det var fortsatt et stykke igjen til toppen, og jeg var slett ikke sikker på at jeg ville rekke sola der uansett. Jeg snudde her, jeg hadde det egentlig litt travelt.

Men jeg kom meg ut. Da jeg kom til bilen sa den 15 minusgrader. Da er jeg egentlig godt fornøyd med å ha kommet meg ut av huset i det hele tatt. Og nå har jeg jo fortsatt ikke vært på toppen der siden lenge siden, så da har jeg jo mer motivasjon neste gang. Hvis jeg holder ut granskogen. Den er uliiidelig kjedelig. (Men går nok fortere med lettere sekk, og om man husker å ta stavene med.)