Strandheia

Jeg tok en reprise fra sist helg, med intensjon om å gå litt lenger opp. Sekken var ganske mange kilo lettere, uten at det nødvendigvis gjør det morsommere å gå i granskog. Men lettere, i hvert fall.

Granskogen går selvfølgelig lengst opp akkurat der stien går, nemlig. Men det er også en del å gå lenger opp, om man vil.

Man må uansett begynne nederst. Strandheia - 647 meter over havet. Akkurat dét visste jeg heldigvis ingenting om. Sånn som jeg husket det fra jeg var her for en del år siden, så var det ikke så høyt og langt.

Neglesprett. Ikke helt det samme som neglebitt. Neglesprett kan det bli selv om man ikke fryser på fingrene, bare det er kaldt ute. Det var kaldt, men bare ensifret minus i dag.

Jeg hadde ikke med brodder eller truger denne gangen, for det var jo helt hardt sist. Nå var det trakket løs litt mer fos, men fortsatt helt fint å gå med vanlige sko på stien.

Med lettere sekk kikket jeg litt mer på utsikten bak meg også, som dukket opp innimellom trærne til tider. Det var ikke så mye folk som nådde meg igjen denne gangen, det var fint. Da kan jeg ta pausene når det passer meg, ikke etter når folk skal forbi.

Jeg var litt tidligere ute enn sist, men sola har nok kommet bra mye høyere også, på uka som har gått. Nå kom den fram innimellom trærne fra nokså langt ned. Det hjalp også på motivasjonen.

Flott lys i dag, isblått med gullskinn.

Vips, så var jeg kommet like langt opp som sist. Her hadde jeg nesten nådd igjen to stykker, så jeg var stoppet opp og da kom det noen susende forbi også. Det var nemlig ganske mye folk som ville hit i dag, skulle det vise seg etter hvert. Nuvel, jeg liker å gå bak, så slipper jeg stress. Men det var jo oppløftende å nærme seg noen foran - det må jo bety at jeg ikke er i verdens dårligste form - noens form er verre.

Det er lurt å se litt på at man faktisk har gått et stykke også, ikke bare se hvor langt det er igjen.

Skyggevarianten av selfie. For det var et stykke igjen da man kom over grantrærne, nemlig. Sånn som jeg husket det var det slett ikke langt, men det var i hvert fall en del lengre enn jeg husket - det tok mistenkelig lang tid før de som hadde gått forbi meg kom i retur... Skaren bar ikke mer enn sånn passelig. Kanskje skulle jeg hatt trugene likevel?

Etter hvert møtte jeg de som hadde passert, det måtte bety at målet var innen rekkevidde. Etter hvert passerte jeg også de to foran også.

Jeg fikk komme til toppvarden helt i fred, bortsett fra månen som holdt meg med selskap.

Hadde jeg heller padlet i dag ville jeg nå befunnet meg i skyggen. Her er bilde av der jeg bor, og området jeg pleier å padle når jeg padler ut hjemmefra. Helt i skygge på havet, det meste.

Bevis! Sekken er en Osprey Sirrus, den liker jeg ikke. Drittsekk!

På vei nedover møtte jeg både de som var passert, og enda flere på vei opp. Noen springer jo faktisk oppover. Svosj. Greit nok der skaren bærer kanskje, men at de orker der man trår gjennom skjønner jeg ikke.

Flott lys på vei ned, og fine trær her og der.

Det er i grunnen fint å få med seg solnedgangen på dette viset.

Straks borte!

Så har månen tatt over. Fint det også, og nå er jeg straks nede. Neste gang skal jeg se om ikke jeg husker å ta stavene med meg på selve turen også, ikke bare ha dem liggende i bilen... Skal jeg ha med termos, skal jeg ikke bare ha vann, da tar jeg med suppe eller kakao eller noe, i tillegg. Forhåpentligvis. Nå har jeg prøvd flere ganger, sist ble hele termosen hjemme, mens jeg nå hadde med termos men ikke noe å blande i varmvannet.