Førpåsketur Steigen, del 3

Turen i Steigen fortsetter. Vi ligger på Engeløya i camp, og våkner til et litt gråere skue enn dagen før. Men det er oppholdsvær! Det hadde kommet noen dråper i løpet av natten, men ikke så ille altså.
(Har du ikke lest del 1 ennå så ligger den HER, og del 2 ligger HER.)

Utsikten fra teltåpningen var like fin da jeg våknet. Jeg våknet på natten med vondt i ryggen og hauverk, men det var litt bedre da jeg våknet senere på morgenen. Jeg syntes jeg hadde hørt orrfuglleik like ved, men var samtidig i tvil om det kunne være noe jeg hadde drømt.

Foto: Wenche Edvardsen

Wenche oppe i bushen hadde ikke hørt det, så antagelig var det bare en drøm. Men hun hadde hørt en del andre fugler. Det blåste mer nå enn da vi la oss, men teltet sto støtt. Jeg hadde bardunert det godt, for vinden var jo meldt.

Vi sto opp, og begynte å vurdere planer. Formen var ikke allverdens på noen av oss, så vi var i grunnen innstilt på å dra hjem en dag før. Det burde gå fint å padle yttersia av Lundøya tilbake, men med varslet vi hadde å forholde oss til (som varierte en god del) var det ikke garantert. Vi bestemte oss derfor for å padle innersiden – det ville jo også bli nytt terreng for begge to. Den andre siden hadde vi jo sett et par dager før.

Foto: Wenche Edvardsen

Men først, god frokost, tørking av ting og pakking. Her strøk jeg på intelligenstest, det viser seg at lokk på kasseroller er ganske så varme når de er av metall. Det er derfor det følger med en sånn klype man skal holde sånt med… Jaja. Jeg var så kald på hendene at jeg tok i bruk sånne varmedingser. Satte et par på føttene før padling også, for å teste. De funker ganske så bra, så lenge de varer. (Ingen av dem var i nærheten av de opptil seks timene de kan holde. Det første paret varte ikke én.)

Varmt lokk, som sagt… Au. Men jeg tok meg i hvert fall tid til å varme vann for å ha på termos. Flink. Det er slett ikke alltid jeg gidder. Men det er jo veldig kjekt å ha, særlig på denne tiden av året!

Pakket og klare for padling tilbake til Skutvik. Wenche er ikke helt klar over det ennå, men det er hun som har kart over dette stykket, he he he. Så heretter blir svar på de fleste spørsmål som har med kart å gjøre noe sånt som – «Det må du nesten bare se på kartet, det er du som har det.» Utspekulert? Neida, bare sånn passelig. Nei – det er ikke ondskapsfullt heller. Det er sånn man lærer kart – ved å bruke det. Det er derfor jeg sjelden bruker gpsn sjøl for navigering, selv om den som oftest er med. Det må læres, og gjerne holdes ved like, så blir det ikke krise når man er fri for batteri.

Her bortover skulle vi, vi startet altså med ei lita kryssing. Motivasjonen var noen potensielle hengekøyetrær, de så for såvidt greie ut. Men det var ikke beste ilandstigning der – men det skulle bli evig nok potensielle steder videre bortover.

Noen steder var det bjørkeskog, eller poppelskog (det varierte, men sjelden blandings) som var nærmest ugjennomtrengelig. Elgen klarer sikkert å bane seg vei, antar han liker denne poppelen i hvert fall. Litt lenger bort ser vi tredje tresorten som det også var en del av – furu! Det liker vi bedre!

Denne øya skulle vise seg full av luretriks. Dette er da Skardsvågen. Vi syntes jo det så ut som et flott sted å padle gjennom, men neida. Bare den smaleste vågen jeg har sett, tett på en halv kilometer lang faktisk. Nuvel, vi skjønte vi var lurt før vi kom så langt. Men som dere ser, et flott terreng selv om det er innsiden av øya.

Neste luretriks – en flytebrygge? En benk? Rækved? Det ligger da tydelig ett eller annet øverst i flomålet her? Nei. Vi stirret og stirret og diskuterte, til slutt hadde vi kommet så nært at vi konkluderte (for siste gang) – det er gress. Den retteste, jevneste gressletta man har sett, antagelig. Ikke plank. Du snakker om å la fantasien løpe av gårde. Gress, liksom. Aldri før sett…

Her tror jeg vi er i gang med å speide etter den siste utveien – Økssundet. Det skulle nemlig gå an å padle på innsiden av Oksøya, og det hadde vi så klart lyst til. Men da måtte vi jo finne smutthullet imellom den og Lundøya.

Det var ikke helt enkelt å se hvor hen her det er åpning. Her kunne man fort bomme.

Men det gjorde ikke vi, for her er det! Ikke helt lett å se, men det kunne avsløres ved at det var lite trær bak åpningen. Så klart, for her var det vann – det var bare helt i åpningen på den siden vi kom fra at det var smalt.

Etter hvert har vi også fått en god dytt i ryggen av vinden, så nå var det rene kosepadlingen. Eller, hele turen hadde nå egentlig vært ganske kos da, det må vi jo kunne si.

Foto: Wenche Edvardsen

Riktig like kos var det ikke å innse at nå var migrenen i ferd med å ta tak. Nå måtte det hives innpå noe tabletter hvis ikke kjøringen hjem skulle bli et helvete. Jeg satte kursen mot land, der jeg så i grei fjære.

Wenche kom etter, og plutselig dukket damen til venstre også opp. What? Jaha, en rottweiler i fullt firsprang, vi ble litt skeptiske. Men hun var heldigvis av den snille typen.

Foto: Wenche Edvardsen

Dog var hun veldig interessert i hauverkstablettene mine. Jeg mistenker at det hadde en sammenheng med at jeg hadde tørrfisk i samme skottet. Riktignok vakumpakket, men hundeneser kjenner kanskje gjennom sånt? Det kunne i hvert fall virke sånn. Nuvel, hun fikk ikke smake på den likevel.

Her fant vi svaret på den båten som vi stadig hørte første padledag, men som aldri dukket opp. Cermaq hadde liggende et anlegg her sør på øya, der de holdt på med alt mulig av bråkete aktiviteter. Deriblant en rekke båter som tidvis var i sving.

Nå gjenstår bare kryssingen over til Skutvik, før padleturen er over. Eller skal vi padle bortover andre steder og ta ei natt til? Kanskje om ikke jeg hadde hatt hodepine.

Men det hadde jeg altså. Vi lurte forresten på om det var Innhavet som gikk inn videre østover fra Lundøya, det viser seg i ettertid at det var. Det vil si, det er Sagfjorden som går inn nordøst, og ender ved Innhavet. Så er det Kaldfjorden som går inn ved Ness. Dette ble utenfor kartet vi hadde.

Skutvik i sikte. Vi var lenge litt uenige om hvor hen moloen sluttet, altså hva vi skulle sikte på. Men her har vi omsider konkludert med det samme, og har bare et lite stykke igjen. Vi fant oss et bedre sted å gå i land enn der vi satte ut, for nå var det fjære og enda mer stein og greier. Brygge er bedre.

Vi skulle egentlig spise i Ulvsvåg, men selv om de hadde skilt ute at de åpnet kl. 14 så var de stengt litt over 16… Buuu.

Men bortsett fra det var det en flott tur! Det ble ikke plan A hele veien, men det var nå heller ikke om å gjøre. Steigen ligger her, og det er ikke langt å kjøre heller. På denne tiden møtte vi ikke en eneste padler, best av alt. Vi hadde området helt for oss selv, og det var hovedmotivasjonen min for å dra nettopp hit nå.

Takk for turen til Wenche, som er særdeles ypperlig turselskap. Tar utfordringer på strak arm (selv om hun ikke akkurat jubler over disse kartgreiene hun får slengt i fanget), og ikke minst – er ærlig på både dagsform og annet som bør tas med i beregningen når man velger plan for neste del av turen. Ikke at det var noen overraskelse, men det er så kjekt at det må påpekes.

Vi kommer nok tilbake!