Førpåsketur Steigen, del 2

Wenche og jeg er klare for å sette ut andre dag på førpåsketur i Steigen. Vi har overnattet på Øksnes nord på Lundøya. Har du ikke lest del 1 ennå så finner du den HER. Det er en del meter igjen ned til havet, først må vi ned et par meter, og så bortover noen meter, og over noen steiner.

Fullastede kajakker er noe dritt å håndtere, ærlig talt. Men ved hjelp av neoprenspruttrekk som vi la under, kunne vi skli dem bortover en del, ikke bare løfte. Hurra, endelig på vannet!

Eller ikke? I dag lønte det seg å ha rutine for å sjekke senkekjølen med en gang jeg har satt ut – den satt bom fast. Men da var det jo bare å padle tre meter tilbake og ordne det – istedenfor å vente til man er ute i bølger og pålandsvind.

Det var finfine padleforhold i dag. Litt sur motvind på 4–6 m/s og litt bølger, definitivt innafor men samtidig litt bevegelse som er kjekk «oppvarming» når man ikke har padlet på ei stund. Men siden dette er noen kilometers kryssing så satte vi i utgangspunktet kursen for leirplassen som var plan A i går, for å sjekke den nærmere ut og kanskje ta lunsjen der. Det er for øvrig Lofotveggen vi ser langt der borte.

For en herlig dag! Topp forhold og topp stemning. Formen var også høvelig god, så dette lå an til å bli en kjempedag.

Nei, hva sier du – skal vi kanskje like gjerne krysse helt bort til stranden på den ytterste øya? Ja, det gjør vi. Det er jo sååå mye mer motiverende med slike strekk, når man har ei flott strand i sikte. Kurs justert til en mer fristende plan B.

Vi padlet på, men tok oss samtidig god tid til fotografering underveis.

Det var nemlig blant annet ganske så kule skyer rundt os. Det så ut for å gå noen elinger rundt her og der, men ingen som traff oss – i hvert fall foreløpig.

Framme! Dette er Store Forøya, i Brunværet som er reservat. Det var dette reservatet jeg forvillet meg inn i da jeg var i Steigen sist, fordi det lå utenfor kartet jeg hadde med. Heldigvis var det godt skiltet, så jeg ikke gikk i land her og campet likevel. Som vi ser så gikk vi i land her.

Det var nemlig enda noen dager igjen til ilandstigningsforbudet. Her var dessuten knapt en eneste fugl å se, så vi syntes ikke vi forstyrret det minste.

Ei ørn, tre stk gjess og to tjeld var vel det eneste, tror jeg. Her ser vi rett inn på Lundøya som vi kom fra, vår leir til venstre for bildet sånn ganske akkurat. Lenger bort i reservatet var det mer fugl. Blant annet flere store flokker med skarv som fløy.

Foto: Wenche Edvardsen

Det var så pass kjølig at jeg tok meg bryet med å ta på meg fjellduken. Så tidlig på året er det den forede utgaven som får være med.

Etter en god lunsj padlet vi så klart videre. Det var ennå uvisst om vi skulle satse på neste strekk, for der måtte vi ikke ende opp med å gå i land. Da kunne vi bli værfaste, og det ville bli veldig upraktisk for Wenche som etter hvert hadde en jobb å rekke. Først skulle vi uansett snirkle imellom holmene her ute.

Foto: Wenche Edvardsen

Det var også så pass kjølig at jeg tok på meg storm cagen. Jeg hadde nemlig gjort en blunder i pakking, og hadde med en ekstra stilongs men ikke genser. Det er imidlertid ikke like farlig når jeg har med storm cagen, den er jo også mye enklere å kle på seg enn en ekstra genser under tørrdrakten.

Herlig! Men i horisonten lå det noe mørkt og lurte. Det var den veien vi eventuelt skulle. På Flatøya ytterst i reservatet kunne man nok fått til å ligge i hengekøye, men det stykket vi passerte var lite gunstig for ilandstigning.

Foto: Wenche Edvardsen

Nuvel, foreløpig var det fine forhold, så vi snirklet oss videre.

Her kom vi til den herlige sandbunnen jeg husket fra sist. Det var her jeg samlet så mange sjømus-skall, av den store sorten.

Dette er en av de flotte strendene i Steigen, som folk også kommer til ved å gå til fots. Eidavika, heter det her. Det bratte fjellet gir skygge på dagtid, men kveldene her er virkelig flotte. Vi gikk bort her rett og slett for å måle vinden, for den hadde tatt seg opp. Det var definitivt en laber bris, opp i frisk bris innimellom. Det mørke området kom defintitivt nærmere og i vår retning, slo vi fast etter nokså kort tid.

Det var nå et strekk der det er noen steder man kan gå i land, men som vi ikke ville komme oss til hurtigbåten dersom været skulle si stopp. Så det var litt enten hele stykket eller ikke i det hele tatt. Siden vi allerede hadde padlet et godt stykke i til dels motvind, safet vi rett og slett og padlet tilbake, sånn at uansett vær dagen etter skulle vi komme oss enten til bil eller hurtigbåt.

Vi fikk nå padlet det samme området, bare lenger inn. Det er også ganske fint, så det var ingen nedtur.  Noen var på hyttene sine, andre steder så det ikke ut for å være folk men siden det var fredag kveld antok vi at de fort kunne komme etter hvert. Så vi la oss ikke til ved noen av fritidshusene. Da ville vi også ligge litt i le for det været som var varslet at det kunne komme. I tillegg var det kortere å padle tilbake til Skutvik hvis vi skulle føle for det – nedbør var vi ærlig talt lite interessert i begge to.

Foto: Wenche Edvardsen

Inne på fjorden var det blikk stille og fantastisk flott rett og slett.

Så var det bare om å gjøre å finne denne plassen jeg har campet på før og sånn sett var bankers. Vi venter i spenning!

Joda. Her har jeg ligget før. Det var like fint, selv om det kom kastende en snikvind innimellom, over ifra nettopp Eidavika der vi var i land tidligere.

Men det hersens teltet med den trange stangkanalen altså. Grrr. Jaja, det kom opp til slutt da. Men tror jeg hadde alle pluggene oppe minst en gang og ned på nytt, for å få strammet i ok fasong. Det ga seg ikke helt selv. Men det er vel bare en måte å få bedring – bruke det oftere.

En flott dag i Steigen, nå venter vi i spenning på neste dag og hva den vil bringe. Ny leirplass med nærmest null mobildekning – det vil si, Wenche i skogen var nokså fri, mens jeg som hadde suite her nede ved vannet hadde SMS-dekning stort sett hele tiden. Hun hadde til gjengjeld le for vinden.