Førpåsketur Steigen, del 1

Påsketur! Eller førpåsketur, det er jo ikke helt påske – men jeg har påskeferie, så det er tett på. Wenche og jeg hadde plan A Steigen, plan B Hamarøy (med hengekøye), plan C Eidsfjord og plan D Øksnes vestbygd – de to siste med innendørs overnatting.

Vi pakker her i kajakkene for å sette ut fra Skutvik og padle over til Steigen. Plan A så langt. Så har vi jo diverse A, B, C, D osv. videre også, alt etter vær, dagsform og sånt. Vi har med hurtigbåtruta for å kunne padle enveis og ta den tilbake til bilene hvis ting klaffer sånn. Et besøk på den lokale butikken (veldig koselig for øvrig, typen med kaffe- og skravlekrok) avklarte at hurtigbåten legger til ved fergekaia, der vi parkerte. Ferga går jo ikke på denne tiden så der kan man stå.

Foto: Wenche Edvardsen

Vi er sjøsatt og på tur! Planen er per nå en firedagerstur med tre overnattinger! Akkurat dette har Wenche vært litt tankefull over, for det er jo lengre enn vanlig. Men som jeg sier, det er nå bare én natt mer enn en vanlig helgetur. Strengt tatt trenger man bare med seg litt mer mat, et par ekstra sokker og kanskje ei truse, hvis man ikke tar en Monsen.

Det ble lettere å orientere seg når vi tok kompasset i bruk, og ikke minst når vi kom ut av havna og så skikkeilg forbi moloen. Her ser vi Lundøya med snø på, vi tenker oss rundt odden og til en potensiell leirplass litt lenger bort – hvis vi rekker. Det tok litt tid å pakke, så vi er ikke helt tidlig ute. Det er jo ferie og vi skulle være flere dager av gårde på tur, så ingenting å stresse med. Ting tar den tiden det tar.

Foto: Wenche Edvardsen

Det var nesten helt stille, men det lille luftdraget som var kom i hvert fall bakfra.

Stadig nærmere. Vi syntes vi hørte noe båt men den kom aldri. Det var ingen båttrafikk å se, så vi krysset like godt litt på skrå over. Null niks båter å se da heller.

Det var litt kjølig, spesielt da vi begynte å legge merke til den ene ørna etter den andre. Da ble det straks mindre framdrift, for her var det mange.

Foto: Wenche Edvardsen

Det kunne virke som de var litt nysgjerrige på oss. Noen fulgte oss fra land, men det sirklet stadig noen over oss. Eller så var det rett og slett bare veldig mange akkurat her ute ved Øksnes. På det meste så vi seks stykker samtidig, men det fløy stadig noen til og fra uten at vi helt klarte å se hvor de ble av, og noen lettet helt plutselig fra berget. Så det kan veldig godt ha vært flere enn seks i området totalt.

Etter ørnesafarien padlet vi helt ut til Øksnesodden. Her kom det plutselig bølger inn fra vest? Hm. Det ville bety at det neste strekket som kunne bli ei halv mil uten ilandstigning ville bli i motvind. Jeg var kald, sulten og måtte på do, og Wenche har ikke padlet siden i oktonovemberish omtrent. Vi snur, og finner et sted å gå i land for påfyll og nærmere vurdering.

Vi kom oss i land her. Ikke helt ideelt, men det gikk greit bortsett fra et lite uhell på tang og rur som førte til litt plastring dagen derpå. Vi gikk som vi ser litt opp i høyden og sjekket, for vi ville jo gjerne ha le mens vi spiste og sjekket kart. Ved nærmere ettertanke kunne det være greit å sjekke for mulig teltplass også, for det kunne være vi ville få vinden midt i fleisen på det først tenkte målet. Dessuten visste vi jo ikke med sikkerhet at der var god teltplass heller.

Det var et hus her og noe annet bygg, og mye spor av aktivitet. Men det var ingen folk å se og heller ikke respons da vi knakket på huset. Det så ikke fastbodd ut og ikke folk nå, så vi konkluderte med at det måtte være greit å sette opp teltene våre inne i plantefeltet et stykke nedenfor.

Foto: Wenche Edvardsen

Der var det fin plass og ly for været – som egentlig var ganske surt, selv om jeg er blid på bildet. Det var mer på grunn av latmannsbøra Wenche tar bilde av her, for å slippe å gå to ganger hadde jeg med tre fulle Ikeaposer på én gang. Jeg gjorde ikke det samme på vei ned dagen etter, for å si det sånn.

På jakt etter dekning… Det er elendig dekning i Steigen, kom jeg på. Men det gikk å sende SMS innimellom, hvis man var lynings kjapp og passet på når det var et øyeblikk.

Gammelteltet (som Wenche har overtatt) til venstre, nyteltet til høyre. Jeg liker ikke det nye, jeg måtte sloss for å få den ene stanga i, og så måtte jeg sloss for å få en annen tredd på plass i andre enden. Dritt.

Det ble tidig kveld på oss, noe som var veldig greit for min del. Jeg testet vannfast papir og penn, og skrev notatene klokken ni. Så jeg sovnet nok før ti. Det hadde gått i ett fra jobb onsdag, til bassengtrening, hjem, litt sen kveld, og så opp og i pakking torsdag og av gårde på tur. Vinden lot til å øke på etter at vi hadde fått opp teltene. Hm, det kunne bli spennende med været dagen etter – det var jo ikke dekning til å sjekke værmelding sjøl. Det kunne høres ut for at jeg burde sette på flere barduner, men jeg gjorde ikke det og det gikk fint. Lunt inne i granfeltet men det suste bra til tider.

På turen testet jeg også nytt liggeunderlag  – Downmat 7 M, samme som forrige som jeg har lappet og solgt videre etterpå, kjøpte nytt for jeg ikke skulle bli i beit i mellomtiden, trodde ikke helt jeg kom til å gjøre det. Testet også dunsoveposen med Helsport syntetisk trekk utenpå, var ganske spent på hvordan dette skulle gå. Men hadde litt ull på meg også så det burde gå bra.

Det gikk det også. Holdt varmen hele natta, til og med da jeg var ute tidlig på morran og sjekka at floa ikke kom til å nå opp til kajakkene, og så la meg igjen.

Good morning! Vi hørte mye orrfuglsang og ørnelyder, og masse småfuglsang innimellom vindkulene og de små elingene. Ja, for good morning var nesten litt ironi. Det første jeg så ut av teltet var haglkorn på bakken.

SMS-utveksling da jeg slo på telefonen:
"Go morn, ha en fin dag og kos dere masse"
– Det er no nedbør! Dritt! Og vinden har dreia. Ikke bra.

I min vannfaste notatblokk står det fra morgenen foreløpig inni teltet:
«Ikke etter planen. Men det sier sludd i nord, da er vi vel ennå der, ikke midt i Nordland. Hæres ikke ut på do før det gjør vondt, nei. Men Wenche har vært ute og har fyrt i gang gassen.»

Teltene ble halvvåte, men tørket opp høvelig bra før vi pakket ned. (Nuvel, det var nok litt av årsaken til at vi kommer oss sent utpå denne dagen – vi venta på tørrest mulig telt.) Fikk også sedt datavarsel, det sa bare 4 m/s på det meste hele dagen. Påfølgende meldinger var diverse. Her var det usikkert, det var sikkert.

Det var en god del spor etter elg på øya, vi fant også restene etter en hare, stakkar.

Uvisst hvem av dem som har stått for dette her - helt rent snitt, så ut som det var gjort med kniv men det var det neppe.

Jeg tok en rekognoseringstur opp på øya. Hva kunne vel vært mer provoserende enn så masse sol borte i Lofoten! Helt på den andre siden! Jæklar. Nuvel, det så slett ikke verst ut på havet. Den vinden som var kom i motsatt retning av det vi skulle så den ville bli imot, men det var helt klart mindre bølger enn kvelden før. Dessuten ville vi jo nå være tipp topp form, mette og varme og gira på Steigenpadling.

Mer spor etter elg. Det var rett og slett noe allmektig med bevis på at det er elg på øya. Det må være flere, det er ganske så sikkert. Men ikke søren om vi fikk sett noen av dem. Som vanlig. Merkelig at man kun skal få sett dem fra bilvindu. Men for såvidt greit nok. De er store, ikke sikker på jeg ville vært så tøff i trynet hvis jeg traff på en med bare en teltduk imellom.

I plantefeltet til venstre holdt vi til. Jeg noterte for øvrig også et nytt tips i boka: «Fyll kakao- og solbærdrikkepulver på småflasker.» De posene er for store til de minste koppene mine. Lurt! Herved notert her også, så kanskje jeg finner det igjen senere hvis det glemmes av.

Why? Vi husker ikke hvorfor vi tok bildet, men det var ett eller annet hun stilte seg undrende til i forbindelse med vannkokinga. Ja, jeg hadde faktisk både med stormkjøkkenet og ikke bare gass, men vintergass. Uvisst om det er forskjell, men i tilfelle det er det så raidet vi butikker til vi fant før vi dro.

Det var like langt ned i dag som det var opp i går, for å si det sånn. Men nå gikk jeg heller flere turer. Litt lettere på foten i dag, kanskje.

Fortøyd og greier, vi har jo lest om lokale folk i nord som har blitt tatt av storflo før, så det skal man ikke risikere uansett. (Spesielt på fralandsvind. Særlig da.)

Først måtte vi bære rundt denne dammen (som vi ser på bildet over), så pakket vi kajakkene der, så var det ned ca en sånn berghøyde til, så var det en liten dam med steiner igjen, og så noen steiner vi måtte løfte over igjen. Et helt arbeidsstykke, egentlig, vi var i hvert fall varme før vi kom på havet kan jeg avsløre.

Neste episode er vi forhåpentligvis kommet oss i kajakkene igjen. Den som leser får se – i del 2 som du nå finner HER.