Skjervøyan fra Vik, onsdagspadling

I dag var det fine forhold for en tur ut fra Vik. Værmeldingen truet med diverse, litt etter hvor man så hen, men det endte til slutt med å bli det vi helst skulle ha, egentlig. Så her er vi straks klare i fjæra, venter bare på at den tredje kajakken kommer ned.

Har ikke peiling på hva dette er slags gymnastikk-øvelse, men det var litt artig bilde så det måtte med.

Det var ikke all verdens vind, laber bris på det meste. Litt mer i noen få vindrosser. Det er jo litt skjermet bak øyene, så det blir ikke så store bølger. 

Men nok til at jeg klarer å holde motivasjonen oppe i treg kajakk.

Eirik og Leif-Hermann var det som ble med i dag. De padler Baffin begge to. Her har vi en ørnepause, det satt ikke mindre enn fire ørner på Kalsnesøya. Ei gammel, og tre unge ørner. Man ser det på fargen, og for såvidt litt på oppførselen også.

Det gikk litt elinger rundt oss, både her og der. Men temperaturen var betydelig bedre enn det kan se ut for på bildene. Fortsatt fin sommertemperatur.

Jeg valgte å svinge imellom Kalsnesøya og Lille Skjervøya, for jeg kom på at her har jeg ikke padlet på veldig lenge. Man får ofte litt sånn fast rute på slike steder. Mønsteret brutt, og det var i grunnen fint. Man vet jo at det er ei mye finere strand lenger ut, men likevel greit å vite at det er antydning her også.

Karene kommer etter. De begynte å bli kaffesugne tror jeg.

Stemninga er god, tross gråværet. Det var vi jo innstilt på fra starten, ingen overraskelser der.

På Lille Skjervøya er det en post, så nå fikk to av oss en ny vi kunne krysse av for i år. Vi har knust de fleste rekorder i 10 på skjæret så langt, artig.

Vi gikk som vanlig i land på Store Skjervøya, og tok pausen der. Det er rett og slett finest.

Det begynte å mørkne litt mens vi padlet tilbake, men ikke mer enn at det var ganske lett å se hvor hen vi hadde bilene stående.

På returen padlet vi litt fra øyene sånn at vi skulle få maks utbytte av det som var igjen av vind og bølger, det hadde nemlig roet helt ned. Det var akkurat sånn at det var fint å øve på styretak innover. Da vi rundet odden ved lykta lå det helt flatt, men plutselig kjente vi luft i nakken. Det kom nye vindpust, så det ble helt fint videre innover også.

Så pass fint at Leif-Hermann ble utfordra på egenredning. Jeg tror egentlig han hadde mer lyst stil å skynde seg hjem, men han tok likevel utfordringa. Lurt å øve, slo han fast – selv glemte jeg av hele greiene. Mens de også øvde ei kameratredning. Frykter at de husker å utfordre i retur neste gang…

Takk for turen, håper på flere neste onsdag. Da blir det kanskje tur med basar - noe væravhengig.