Rusletur i Lekangdalen

For ei stund siden ble det en rusletur i Lekangdalen sammen med Wenche, hun er jo lokalkjent der. Jeg er ikke i form til allverdens turer for tiden, men frisk luft skal jo være bra for det meste, så da lot jeg meg slepe ut når jeg var i området. Bildet er for øvrig ikke Wenche, men en tilfeldig sau med lam vi traff på underveis, skal sies.

Et naturlig hjerte! Stilig!

Tyttebær fant vi også. Det er store mengder i år, det er også god størrelse på dem. Men jeg er ikke så glad i  rensingen, så jeg plukket ikke mer enn det jeg spiste underveis. 

Foto: Wenche Edvardsen

Wenche fikk litt kulere bilde av hjertet enn meg. Særlig kult at det ser ut som det står en diger kjempe til venstre for bildet, og tilbyr meg tyttebær… Mulig jeg har overdreven fantasi, jeg er ikke helt på stasjon for tiden. 

Bøndene vil jo gjerne ha sauene sine ned til gårds i disse dager, men disse her var lite interessert. Vi gjorde et ørlite forsøk på å få dem med oss da vi gikk tilbake, men nei. De var veldig fornøyde med menyen her ved veien, tydeligvis. 

Der fikk jeg endelig se autostradaen som er laget opp til Storheia! Der en av Arctic Race of Norway-etappene sluttet i fjor. Det ser jo slett ikke dumt ut. Eller, det er vel egentlig akkurat det det gjør, men det ER kanskje ikke så dumt som det ser ut, er det vel mer jeg prøver å si. Så lenge det ikke blir gjengs praksis, men er ett og annet sted som egner seg og er mye brukt, så tenker jeg det kanskje er fine greier å legge sånn til rette for at alle skal kunne komme seg hit.

Videre nedover, samme standard. 

Vi foretrakk vanlig skogsvei, ettersom asfalten gikk mer i retning oppover.

Fin tur, vi rakk akkurat ned før regnbyger og greier.