Oppover skogsveien

Da jeg sist testet oppoverformen ble sola borte nokså tidlig. Samtidig så jeg den på andre siden av sundet, over Maurnes og Liland. Neste gang kjørte jeg derfor dit, for å ha sola mest mulig med meg på tur. Som vi ser, fikk jeg den ikke med på hele turen, men det var fantastiske farger også etter at den var gått ned.

Jeg var nemlig litt seint ute. Men jeg fikk sett den da, det gjorde jeg. Det er bare noen dager siden jeg prøvde på det samme, men da hadde jeg feil lue (nå havnet hos Fretex), som ikke dekket ørene. Mystisk sak med Lowe Alpine-lue, den gamle i samme størrelse passet helt fint. Men den nye var helt merkelig og varmet egentlig bare helt oppå hodet. Så i ti minusgrader når jeg hadde den, var det bare å snu tilbake til bilen etter noen hundre meter. Men i dag var den gamle på, så nå kom jeg meg lenger. 

Ganske mye lenger, faktisk. Jeg gikk oppover mot Lille Urtinden, og begynte etter hvert å nærme meg så pass at det liksom ble litt dumt å snu. Men jeg brukte allverdens med tid, for å ikke gå på en totalkollaps. Det går jo imidlertid fint, når utsikten er sånn her så har man jo grunn til å stoppe hele tiden for en pust i bakken. (Bokstavelig talt.)

Denne einebusken var smart, og derfor større og kraftigere enn de andre i området. Den står rett og slett i le for en bjørkestamme! 

Da jeg kom til et veiskille litt i høyden traff jeg på ei lommekjent dame. Jeg droppet å gå helt til Lille Urtind og slo heller følge med henne ned, for å lære meg en annen vei opp. Det går mange stier i dette området, nemlig. 

Det endte imidlertid med at vi kom litt skjevt ut på et tidspunkt, og måtte ned gjennom noe gammelskog i ei bratt skråning. Hadde det ikke vært godt med skog der som vi kunne holde oss fast i underveis hadde nok noen av de meterne vært ganske så skumle, men det gikk greit. 

Det var mye spor etter dyreliv der, så jeg synes det var en fin omvei, egentlig. Selv om det ikke akkurat var ideelt å gå der, så var det sikkert god peising for stabiliseringsmuskler i både ankler og knær – og det meste egentlig, etter som det kjennes ut nå i ettertid… Bildet over er egentlig ganske dekkende. Månen som nærmer seg full kom opp, og mørket var langt på vei. Jeg var bare minutter fra å ta frem hodelykta.

Endelig så vi lysning, altså kom oss ut av innerste granskauen. Sett mot solnedgangen var det ikke like mørkt ennå, heldigvis. Så det gikk greit å gå helt ned til bilen uten ekstra lys, men det var nok ikke veldig mye om å gjøre.

Turen ble ikke helt som planlagt, men det gikk heldigvis bra likevel. At man må ha en hviledag eller to i etterkant, er bare sånn det er for tiden. Det er ganske streng beskjed fra fagfolkene, og kroppen er enig. Så får jeg trent tålmodigheten også. ;)