En runde i marka, forbi Turlagsstua

Sist jeg skulle på tur gikk det skeis, rett og slett fordi det ikke var brøyta parkering der jeg hadde tenkt å starte turen. Det var på en av de mest brukte parkeringene jeg vet om her i området, så da ga jeg litt opp. Folkehelse virker å bare være viktig for kommuner når de skal søke om støtte til prosjekter, kanskje ikke like nøye for eksempel når man vedtar brøytebudsjetter. 

Dette bildet er for øvrig av masse haloi, for det kunne virke som alt av skoler og barnehager hadde utedag. Fullt av unge folk i marka – kjempebra! De ser små ut på avstand da, men lyden bar godt.

Dermed ble det start fra toppen av Vestmarka ved neste forsøk, der har jeg nemlig aldri opplevd at det ikke var brøytet på parkeringsplassen. Planen var å følge lysløypa et kort stykke, og så svinge av og gå opp mot Turlagsstua hvis det var mulig å gå opp på føtter. Det var det heldigvis, flere hadde gått på føtter før meg etter siste snøfall. Flaks! Jeg var ikke innstilt på verken ski eller truger denne dagen, nei.

Oi oi oi, se her! En gapahuk med hengekøyetrær rundt! Lovende for senere tur kanskje, med pulk eller noe? Det er visst noen år siden jeg gikk opp forbi her sist, skjønner jeg. 

Som nevnt, noen hadde gått før meg. Halvveis opp møtte jeg også noen som gikk nedover, så da ble det dobbelt så gode spor derfra og opp.

Lyset var i grunnen ganske fint bak meg, selv om jeg av en eller annen grunn hadde gått skyggenes dal opp. Årsaken var vel den enkle grunn at jeg skulle gå kortest mulig strekning i lysløypa. 

Se der ja, Turlagsstua. Tidligere eid av Røde Kors, men overtatt av turlaget for noen år siden. Jeg var jo på sykehus da de hadde innsamlingsaksjon i høst, der de fikk 1000 kroner for hvert bilde folk kom og tok i ei ramme som var satt opp her. Kult tiltak, men jeg hadde altså ikke mulighet til å være med. Men omsider var jeg blitt i god nok form til å komme meg opp. Det gikk slett ikke fort – men det gikk ellers ganske greit.

Bakken videre opp mot Steiraheia får imidlertid stå i fred for meg ei stund til, kjente jeg. 

Vindturbinene borte ved Ånstadblåheia bråkte mer enn jeg ville trodd. Vinden gikk fra meg mot turbinene, men jeg hørte dem likevel veldig godt. 

Jeg endte med å gå ned en annen vei enn jeg gikk opp, fordi det var så lenge siden jeg hadde gått opp der at det ville være kjekt å se hvor hen jeg kom ned. 

Det var i grunnen lurt, for da fikk jeg med meg dette flotte lyset. Hurtigruta er den lille prikken her på sundet, for øvrig. Ble "litt" mindre på bildet enn jeg så for meg.

Jeg vet ikke hvor lang turen ble, for GPSen slo seg av etter 180 meter. Jeg gikk definitivt lenger enn det. :) Men neste gang spørs det om ikke trugene eller skiene må tas frem. Det er blitt en del snø nå.