Mens det ennå var tidligvår, i hvert fall i praksis, ble det endelig alvor av å sette ut ved Lovika for å padle utover mot Kinn. Martin og jeg hadde fabulert om det i flere år tror jeg, og Alexia hadde også foreslått padling i området her nylig. Så da Martin og jeg fikk det til å passe slang jeg melding til henne også selv om det var kjempekort varsel – og jammen rakk hun å bli med!
Vi kikket på båthavna først, men et par lokale tipset oss om å kjøre videre den veien det står ferdsel på eget ansvar, så det gjorde vi. Her var det i grunnen fint å sette ut, og bilene klarte seg fint på den riktignok litt shabby veien.
Stemninga var god, ingen av oss var videre kjent i området, så vi tok oss tid til å utforske det vi måtte komme over underveis. Derfor fulgte vi også land bortover. Her passerer vi et område der det var en del måker, jeg hørte også hettemåker.
På «raet» ovenfor stranda satt det ganske så mange ørn. Martin var en tur i land for å se hvor den veien vi hadde fulgt et stykke gikk, men den svingte nok oppover dalen et stykke før stedet han sjekket. Jeg tror det er der jeg ser for meg å komme traskende med packraften en dag, vi får se. På en av strendene var det forresten kule surfebølger, men de andre virket dessverre ikke i videre surfehumør. Jeg syntes noen av dem så litt skøy ut.
Wow! Elva vi var spente på levde jo absolutt opp til forventningene – og vel så det, kanskje.
Her var det en terskel det ikke gikk an å padle forbi, så jeg måtte en tur i land for å se hvordan det var videre oppover. Vi kunne nok kommet oss enda litt lenger ved å dra over, men ikke så langt at det så ut til å være verdt bryet.
Her ventes det i spenning på konklusjonen, elva sett nedover.
Litt lenger ned i elva fant jeg dette kule skjellet som det ennå hang en slags «fot» på. Vi lurte litt på om det var et ferskvanns- eller saltvansskjell, men heller til at det sikkert var sistnevnte som var peist oppover elva i et uvær eller noe. Har du peiling?
Det var ikke akkurat sterk straum, men nok til at det ikke var noen god ide å bruke begge hendene til kameraføring på vei nedover… Det ble et par nye riper.
Neste stopp ble ved Sterkesteinen, som vi tror er denne som Alexia står ved på bildet. Finner ikke så mye om den, utover dette på ei nettside: «Det var ujamn vind der. Søraustavindsrokk kan nå til ytste lyktsettet i Risøyrenna når det er klinke stilla i Lovika. or sam. Type: Særmerkt stad m.o.t. bør, sjøburd, flo, fjære Lokalitet: strandstein Kommunenummer: 1870 Gårdsnummer: 61».
Videre til Kinneset tok vi beina fatt, det var fint å gå bortover fjæra her.
Dessverre en del strandsøppel, dette har vel ikke vært det mest naturlige stedet å rydde kanskje. Disse her er jo en gammel kjenning fra et lustusen andre steder. Det ligger dessverre sørgelig mye av dette rundt om.
Denne var litt kulere, en nedgrodd ring av stein. Etter hvert så vi litt unaturlige formasjoner flere steder, og begynte å lure på om her kanskje kan ha vært en gammel boplass og denslags? Ja, det syntes vi tydelig at vi så spor av. Joda, det stemte nok.
Det første jeg fant ut var at ved elva vi hadde padlet litt opp i tidligere, der var det en forhistorisk fangstlokalitet, automatisk fredet. Vi hadde også padlet forbi noen jernaldergraver, og andre greier. Bortover her er det et helt område med masse fredete greier. Hustufter både fra 1800-tallet og middelalderen, diverse greier. Her har altså folk holdt til, med Andfjorden og nordvesten rett på.
Etter spaserturen var det tid for å returnere mot Lovika. Det var akkurat en eling på vei, litt spennende hvor hen den ville treffe. Det resulterte i litt kult lys underveis.
Vi svingte innom noen holmer som vel mer var en grunne med steiner på. Her satt det en steinvender, har sett kult mange sånne i år. De er stilige.
Etter en liten stopp for å se på steiner og steinvender, var det full fart, i hvert fall framdrift, videre.
Vi padlet lenger ut på returen, da ble landskapet helt annerledes. Rart det der...
Her innser vi realitetene. Det er ueeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeendelig langt fra landkjenning til bilene. Visst så vi at det var litt strand da vi parkerte, men dette her…
Jaja, det var åpenbart i lengste laget for å vente på flo også, så det var ikke annet å gjøre enn å gå. Finsand er sugeføre, men det blir i hvert fall litt mindre synlige riper enn på sand som er full av knuste skjell.
Alexia testet ut min metode, slepe med kortline festet rundt midjen… Det ble i hvert fall god stemning.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Kommentar - ja takk! :)