Rett ut fra heimfjæra med rygghaill

Sist helg var det meldt noe vindgreier, men sundet lå nokså flatt. Jeg har hatt litt problemer med ryggen i det siste, og fant ut at det beste jeg kunne gjøre var å padle en rolig tur uten rulling eller andre fiksfakserier. Det pleier å gjøre susen mot det meste, og når turen gikk hjemmefra ble det ingen høye løft eller sånt, som kunne være en utfordring. For sikkerhets skyld padlet jeg boring, den kajakken er jo kokrolig uansett hva som skjer. (Ok, det hadde også litt med å gjøre at han som skulle låne kajakk ikke kom seg nedi denne, men dog.)

Foto: Ulf Emil Rakvaag

Men hva i alle dager ligger i fjæra? Ett eller annet, med en sender på? Det var jo suspekte greier. Sjekket for sikkerhets skyld med Hovedredningssentralen (HRS), og vi ble enige om at dette nok var en redningsvest fra ett eller annet fartøy, og «senderen» så ut til å være et lys som tennes i kontakt med vann. Forhåpentligvis ingen i havsnød, vesten var altså fremdeles pakket inn i plast.
 

Den «nye» vesten  i fjæra så imidlertid veldig klumpete ut, så vi holdt oss til padlevestene vi allerede hadde på oss. Litt seint før vi kom oss utpå (rettere sagt, før jeg bestemte meg for at jeg skulle padle tross ryggsmertene og laber form), så det var bare å komme oss i gang.

Andre veien var det litt mer lys, fine farger. Hvis terrenget ser litt pussig ut her, så kan det være fordi jeg kun én gang tidligere har padlet her. Det er den lille dammen i nabolaget, der en av naboene lenger bort pleier å sette et lite hus med flagg på en liten «holme». Det var nemlig flo da vi satte ut, og den var skikkelig høy, så det gikk an å komme seg inn i dammen. Alltid gøy å komme seg dit det vanligvis ikke er mulig!

Jeg måtte så klart padle så langt bort som det var mulig å komme. Jeg har som nevnt bare gjort det én gang før, og da var det vinter, så det lå nok is på deler av dammen. Padlet helt bort til veien, så var det faktisk så langt som det går, til havnivået eventuelt stiger til helt nye høyder.

Den andre karen kom også padlende inn i dammen etter hvert. Han lurte vel på hvor jeg var blitt av, kanskje. 

Foto: Ulf Emil Rakvaag

På retur fra veien, som går ned til naustene vi ser i bildet. 

Akkurat passe passasje for en kajakk å padle inn her. Snedig at det skal være så artig å komme seg inn i en pytt det vanligvis er fuglene som setter pris på, men det er det bare. 

Foto: Ulf Emil Rakvaag

Det var ikke så lenge vi ble i pytten, men turen var altså en suksess allerede etter få meter. Nå var det bare bonuspadling videre. 

Det var litt vind, så da satte vi kursen imot den, i tilfelle den skulle bli sterk. 

Det gikk nemlig en eling der borte, som vinden sannsynligvis kom i front av. Vi så et mørkt felt på havet, som ofte betyr at det er vind – og i så fall ville det komme bølger også. Her borte et sted traff vi forresten på havelle. Da er den tilbake for vinteren, hurra!

Jada, det traff oss etter hvert. Siden jeg var usikker på ryggen, og medpadler ennå er høvelig fersk i sånt vær, så padlet vi bare ut til vi traff det, og så snudde vi.

Ryggen taklet det imidlertid fint, og det så det ut for at han som hadde lånt kajakk også gjorde, bortsett fra litt sambahofter et øyeblikk. Det er sånt som kan skje, særlig når man kommanderes til å snu. 
 

Ja, for det gikk jo veldig fort innover igjen, men det er jo ute i bølgene det er artigst, så vi måtte utover igjen. Allerede merket vi at det begynte å løye litt, så vinden var antagelig litt forbigående i forbindelse med elingen som passerte, tenkte vi. 

Det var litt kjedelig, for da ble det mindre bølger også, men på den annen side så var det nok sikkert best for ryggen min. Så det var greit nok. Det viktigste var å komme utpå, ikke hvor lang turen ble.
 

Holmøy-tråler på vei innover, den hadde også bare vært utpå og snudd. Litt lenger ut en oss da, men likevel. Eller så var det en veldig lik en, men det er vel mulig den bare har skylt not eller noe. 

Foto: Ulf Emil Rakvaag

Så døde det omtrent helt hen, samtidig ble lyset stadig mørkere og nå er det som vi ser omtrent umulig å få skarpe bilder også. Så da sa vi det fikk være nok, og satte kursen tilbake til naustet.

Han som tracket fikk bare fire kilometer på klokka, og det stemte sikkert. Men ryggen min var faktisk bedre, så at det å være i bevegelse er god medisin så lenge man ikke drar det for langt, det tror jeg på. I hvert fall for hva det enn er som plager min for tiden. Virket som han i lånekajakk også trivdes i bølgene med Døcken, det er jo en kajakk som trives i akkurat sånne passe små bølger som vi hadde i dag.