Mandag morgen valgte jeg å ikke slenge meg med ASKR, men padle min egen runde. Jeg padler jo her hele tiden, så å betale for å padle i stor flokk (noe jeg egentlig ikke er fryktelig fan av) var ikke så fristende egentlig - og når jeg i tillegg trengte å sove ut sånn at jeg ikke rakk å bli med fra camp 2 heller, droppet jeg det. Men jeg kom ned til Straumsnes akkurat i tide til å ta bilde av kort ramble på tur ut ifra Ringstad. Det er jo artig å se på når så mange padlere kommer samlet.
Nokså nøyaktig en time senere var jeg selv klar til å starte fra Straumsnes. Det var fine forhold, blankstilla imellom holmene og lite mer fres utover fjorden. Herlig!
Allerede utenfor Mårsund traff jeg faktisk på følgebåtene. Hadde ikke regnet med å nå noen før Svinøya, egentlig. Planen min var å padle helt til Hovden denne dagen, for jeg skulle møte en kar ifra Narvik (Villmarkens påståtte Sønn) dagen etter, og guide ham ut til Skipnes. Så var spent på forholdene på yttersiden.
Forbi Vinje var det mange som lurte på hva dette spesielle bygget er, det ser jo ut som et monument nedi der. Det er da altså bare en "vanlig" fritidsbolig.
Terje må med i bloggen, han har vært på ASKR før og vi følger hverandres turer litt på Facebook. Trivelig kar og hyggelig gjensyn. :)
Ramblen gikk i land på Svinøya for pause. Kort ramble ble veldig lang i år, særlig med motvinden tatt i betraktning. Utrolig tøft av deltakerne å fikse dette så bra.
Jeg forlot dem der og padlet alene videre til Skårvågen. Tok på meg tørrdrakten først, og det var lurt. Har aldri vært ute i så mye bølger helt alene før.
Selv om jeg ikke akkurat følte at jeg kunne stoppe for å ta bilder underveis, så gikk det helt fint. Men jeg var glad jeg hadde padlet der før, sånn at jeg var trygg på hvor jeg skulle. Her har jeg imidlertid padlet inn til Skårvågen for en pause. Fant ut at hvis jeg skulle videre, var det klokt å ta en pause for å fylle på mat og drikke, og slappe litt av først.
Ganske fin strand her, og vanligvis lite folk.
Etterhvert kom det til syne noe uti horisonten. Kort ramble følte visst også for en pause. Det var nok lurt at de tok det, selv om klokka begynte å bli langt på ettermiddagen. Faktisk så seint at jeg begynte å innse at Hovden var utenfor rekkevidde.
Selskap på stranden. Etterhvert tok de på tur igjen, og jeg ble alene mens jeg funderte litt på hva jeg skulle gjøre. Visste jo ikke helt hvordan forholdene ville være videre, men jeg regnet med at det hadde løyet litt siden de andre dro videre.
Padlet ut for å se, da det verste punktet skulle være like rundt odden. Da oppdaget jeg denne dævelen oppi fjellet. Det lå en likedan andre veien, ved Gaukværøy - og en vegg ute i havet. Da bestemte jeg meg for at så dum er jeg ikke, man vet aldri hvor fort tåka kommer. Ringte pappa og ferden videre gikk med bil.
Med det samme vi kjørte følte jeg meg teit, for jeg så ikke noe mer tåke ellers i bygda. Men på tur mot Sortland så jeg stadig mer - dette er ut mot Øksnes Vestbygd.
Her kommer den veltende innover.
Også dette mot Øksnes Vestbygd. På Sortland var det bra masse tåke, og da jeg sto opp om morran var alt helt grått. Ikke noe som helst å se på andre siden av sundet. Jeg var godt fornøyd med valget - da slapp jeg også et logistikkproblem med bilen. :)
Søndag var det grått og fuktig, og bestemte meg for overnattingstur - innendørs. Guvåghytta (Turistforeningen) er fint turmål i så måte. Mens jeg satt i Bø og spiste det beste som fins, kald sei, ploppet det inn en SMS. Om jeg ville være med og padle, f.eks. inn Hognfjorden? (Ved Sortland, en time unna Bø, men rett over sundet fra huset mitt.) - Nei jeg skal til Guvågytta, det er bare å bli med. Og sånn ble det, Jan Ivar pakket og kom durende fra Sortland. :) Sportyspontant!
Da vi ankom Guvåghytta nokså seint på kvelden, var det stille og fredelig. Et belgisk par på naustloftet, og et tilflyttet par bosatt i Harstad med en ganske liten unge. Det fikk vi merke på morran, kan man si. Tidlig opp, de der små. Ikke spesielt lydløst heller.
Vi tok en tur innover til Melfjorden, men det blåste mer og mer fra retningen vi skulle tilbake i, så vi snudde der i tilfelle det skulle blåse mye.
Det ble bare sånn akkurat passelig småstamping imot, ytterst behagelig kan man si. Baugen opp - ned - splæsh, inn i bølgen foran. Baugen opp - ned - splæsh - inn i bølgen foran. Med ull under tørrdrakta og sol, var det akkurat passe vind til at temperaturen ble behagelig med det aktivitetsnivået vi holdt. Bortimot Jørnfjorden la det seg imidlertid helt flatt omtrent.
Så da vi kom forbi holmene var det ikke bølger å følge med, så jeg la merke til noe "interessant" ræk som lå i steinene der. Det må være det minst interessante ræket jeg har funnet noengang! En søppelsekk!!! Gørr.
Jan Ivar lå ute og ventet imens. Ser skyet ut, men jeg mener da vi hadde sol. Den kom kanskje akkurat gjennom skyene?
Etter turen tok jeg en runde bærplukking på holmene, jeg har et par holmer der jeg pleier å finne noe. Ikke så fryktelig mye denne gangen (men kreklingen var flott! ganske stor!), men mens jeg var der fikk jeg om ikke annet tatt bilde av ASKR-padlerne som kom inn til Ringstad for camp 2. Her er lang ramble på tur inn leia. (Ser jeg har muligens glemt å rette horisonten, dere får bære over med det.)
Kunne ikke forskjellsbehandle, så jeg ventet til kort ramble også kom inn. De har padlet nesten like langt som lang ramble her, så de får bli størst på bildet. :)
Var innom en liten tur på kvelden og sjekket at de hadde det fint, alt vel. De hadde flott camp på Ringstad, med månen som speilet seg i blankstilla, og her forsynes det av baccalaoen kort ramble hadde laget og spanderte på resten. Jeg smakte ikke på den, men den ble rapportert å være sterk. Selv dro jeg hjem og la meg, men har en anelse om at disse hadde det særs trivelig bra lenge utover. :)
(For de som etterhvert forvirres av alle "hjem" - jeg har to. Mitt opprinnelige i Bø, der foreldrene mine bor, og det jeg bor i nå - mitt hus - ved sundet på Sortland.)
Det var så drittvær og meldte mer drittvær da jeg tok ferie, at jeg inviterte med en padlekompis og dro til Sverige. I Luleå hadde jeg hørt det var finvær, så dit dro vi. Vi stoppet på turen nedover for at det ikke skulle bli så mye kjøring i ett, og overnattet et stykke forbi Gällivarre. Midt på natten våknet jeg av en rar lyd og hørte fuglene holdt varsel-holoi. I det samme kom jeg på at i Sverige har de bjørn!!!
- Men jeg så ikke noe til bjørn eller noe som helst, så vi ble ikke spist. (Bare nesten, altså.)
I Luleå var også Monica og Trond fra padleklubben hjemme på campingen, og det var jo hyggelig selv om de ikke hadde kajakkene sine med. I Sverige har de forresten store trær, sånn at jeg fikk brukt hengekøya! Det var jo verdt turen, bare dét. Lå i den da jeg hørte "bjørn" også, så det var sikkert bare jeg som ikke så den gjennom myggnettingen. Det var forresten så mye mygg som jeg aldri har hørt surre samtidig før! Monstermygg!
Jeg hadde prøvd å bli medlem av noe fb-gruppe for Luleå-padlere for å få noen tips om padling der, men ble ikke godkjent medlem i gruppa før jeg var hjemme igjen. De er sikkert ikke så begeistret for nordbaggar som kommer og padler på deres område, forstår dem forsåvidt. Vi har jo kulest kajakker.
MEN som vi kan se fant vi padling! Nærmere bestemt Svensk Mesterskap! Ikke verst! Her tror jeg han derre som Sverige hadde med i OL (i Sverige sikkert kalt OS, de vet jo ikke bedre) i London padler og muligens vant? I hvert fall samme etternavn hadde han.
Tror faktisk dette er den første firer-kajakken jeg har sett live. Det så bare helt psykedelisk ut der de kom padlende i denne lange, smale saken. Men kajakken er jo som kjent like bred som åra er lang, så det gikk nå bra med dem.
Hengekøya var også utmerket å slappe av i om ettermiddagen, med snacktomater, Fjell og vidde, og diverse turistbrosjyrer.
Dagen etter dro vi innom Svensk mesterskap igjen, dette er herrer på 1000 meter. Det syntes de var liksom den klassiske, kuleste distansen. Og det er vi vel enig i, har ikke vi regjerende olympiske mester på den, mon tro? :D Hi hi hi.
Dette var en duganes kajakkbil!
Etterhvert innså vi at når vi stadig utsatte padleturen i Luleå, så betydde det kanskje at vi egentlig ikke syntes det var noe fristende. Og når det attpåtil begynte å melde regn, så kunne vi like gjerne dra hjemover igjen, dit det meldte bedre. Som tenkt så gjort - men vi hadde sett en fancy annonse for en padlebutikk i flere blader, og tenkte at vi skulle dra innom og svi av noen penger der. - Men dette var det som møtte oss, et lite naust med hengelås på døra... Jaja.
Vi satte kurs mot Norge igjen. Men underveis fikk vi melding fra Villmarkens (påståtte) Sønn - han var på vei i motsatt retning. Om vi ville være med oppover Vistaselva. Ja - så klart. Vi møttes i Kiruna, der bilen fikk havari. Tom for sånn oljegreier på styringa. Wæææ. (Pinade bra vi ikke kjørte på min bil, he he.)
Bergingsbil kom, og det viste seg å bare være ett eller annet som var litt ute av lage, han tightet det til og vips - on our way!!! Til Nikkaluokta! Og Vistasjokka! (Jokking er elvegreier på svensk, det er ikke jeg som blogger svineri altså, tro ikke dét!)
Det kommer eget innlegg om elvepadleturen. Men her er en liten såkalt teaser. Ble ganske fornøyd med den, faktisk.
Da har jeg omsider fått meg ei skikkelig flatåre. Skagit har jeg ikke klart å komme overens med etter at jeg fikk vingåra, nå har jeg prøvd i laaang tid. Har konstatert at den er bedriten, rett og slett - i hovedsak på grunn av materialet, men også andre ting. Jeg har nå gått til anskaffelse av ei rød (ikke tilfeldig) Werner Shuna, som er 205 lang.
Jeg har også skaffet meg en sånn der kort taueting med stor karabin på, testet å ha åra fast i storkarabenen ved egenredning. Det funket ikke så imponerende bra akkurat. Og så lurer jeg på om ikke den er litt drøyt lang - kanskje jeg må vurdere å bytte med den som er på tauelina, den tror jeg er kortere. Denne må bli i veien på dekk når jeg har dekkbag der, må liksom ligge att og fram.
Det er nokså grått for tiden, utrolig kjipt ferievær!!! Var nylig i Sverige og padlet litt (joda, blogg kommer men det er massemasse bilder å gå gjennom først, og ikke minst film!) og det var nok lurt. Padlet faktisk på elv, men den var så rolig at det kunne nesten like gjerne vært en innsjø.
Sånn ser sundet ut under vann hjemme hos meg. :) (Det er her idiotene vil bygge containerhavn.)
Disse lange trådgreiene har det visst blitt skikkelig tid for nå. Irriterende saker, men aner ikke hva det heter.
Måtte prøve om det gikk an å rulle også, med nyåra. Det gikk an. Jeg blir visst ikke noe bedre på de der rullegreiene, armer og hode går alle rare veier, men jeg kommer nå stort sett rundt da, likevel. Prøvde å rulle uten maske også, men det var ikke noe gøy. Jeg liker IKKE vann i nesen eller saltsmak i kjeften.
Filmen legges ved, sånn rent bevismessig.
Vanntettkamera døde forresten i dag. Jeg begynner å bli lei av kamera som dør. Jeg er hundre prosent sikker på at luka var igjen da jeg dro ut, for jeg brukte kamera masse på sverigeturen og har ikke hatt den oppe i mellomtiden. I tillegg husket jeg å sjekke lukene, også. Så hvordan den plutselig kan ha vært åpen for vann er meg en gåte, men det må vel ha skjedd når jeg har tatt den opp og ned av lommen. Grrr.
Men i hvert fall, nå kan jeg slippe å padle med Skagit-åra, hurra!!!
Som kjent var jeg en snartur i Sverige i starten av sommerferien, grunnet kjipt gråvær hjemme. På tur hjemover møtte vi Villmarkens (påståtte) Sønn i Kiruna, på tur motsatt vei. Vi ble enige om å ta oss en tur oppover Vistas-elva, fra Nikkaluokta. Da vi kom fram til Nikkaluokta, tok vinden seg litt opp - motvind. Hurraaa... Not. Men sol var det, og varmt nok. Vind holder også mygga unna - fikk vi erfare.
("Värsta myggår i manns minne", som han sa gamlingen som kom inn i villmarksbutikken i Kiruna... Det kan vi sikkert tro på.)
Da vi kom utpå merket vi kjapt at det var minst like mye vind som det virket på land. Det ble bare ikke de store bølgene av det der på elva. Første karen padlet av gårde i plastbaljen sin, mens vi i kjappbåtklubben tok et kjapt særmøte ved bredden.
Vi ble raskt enige om at dette egentlig ikke var helt forsvarlig i de kajakkene vi padlet med i de forholdene - dersom noe skjedde ville vi ikke ha sjans til å snu og hjelpe den andre før vedkommende var gjennom brua og langt uti innsjøen... Folkene som nettopp hadde kommet ned med motorbåt (ni kommer å drunkna i dom der båterna!) sa det var like mye vind hele veien opp.
Imidlertid hadde vi ikke helt lyst til å tro på det, vi så jo at det kom en sving om ikke så lenge. Så vi holdt oss nært bredden og hverandre, og padlet fram for å se hvordan det var der. Ellers egentlig ganske forberedt på å snu.
Heldigvis var det slett ikke like ille hele veien oppover. Som vi kan se her er elva såpass lav i forhold til terrenget, at man får litt le fra elvebredden. Nokså tungt når man fikk vinden rett imot (vi oppdaget jo da vi padlet nedover igjen, at vi må ha hatt en del motstraum også, mer enn vi kanskje trodde), men ellers kunne man padle på den siden det var minst vind.
Disse fulgte litt samme prinsippet, men det tror jeg mest var for å bli lagt minst mulig merke til. Vi så dem likevel. Krikkand? Eller en svenskand?
Fint var det hele veien, til tross or vinden. Sola var jo der. Noen steder måtte vi unngå trær som hadde ramlet ned i/over elva, men ellers var det ganske lite i vannet. Bare sand, og noen steder sivlignende greier.
Det så ellers ganske så likt ut, oppover. Dette virker å være et sånt myrområde, hvor elva vasker seg ut og slynger seg nedover innimellom, inn her og der. Og så er det sandbunn. Sidene er ganske høye, ikke barebare å komme seg i land den første drøye mila. Noen få steder går det an å snike seg i land på ei miniministrand, men ikke noe egnet sted for å sette opp telt f.eks.
Men her fant vi noe!!! Et tre med knuskkjuker på! Det må fotograferes!
Ja det må det, for de så sånn her kule ut - og den ene var kjempestor!
Vistas-idyll.
Hva mener du, "hvor er Vistas"? Her, vel. Den røde prikken til høyre er Nikkaluokta, en times tid fra Kiruna. Den røde prikken til venstre er Kebnekaise - fjellet man sikkert har hørt om. Elva ser man går nordnordvest fra Nikkaluokta, liksom slynger seg snirkelaktig oppover det grønne området. :) Nå er du med?
Noen steder var det avstikkersnirkler, og vi oppdaget nokså kjapt at kart og terreng ikke lenger stemte helt overens. Men det innebar egentlig bare at det var færre blindveier enn det så ut for, så det var ikke så farlig.
Etter ei drøy mils padling fant vi en fin leirplass. Her var det plass til både flere telt, og ei hengekøye. :)
Men, det var flere som syntes at dette var en fin plass! Blant annet den aller største elgen jeg noensinne akkurat ikke har sett! Den har føtter nokså nøyaktig størrelse 37. Vi så på busker og kratt at det var mye spist på av elg, det var også groper og tråkk rundt i området. Men ikke en elg å se.
Vel, elgene (så ut for å være en gjeng som holdt til der til vanlig, ja) hadde forlatt stedet, så vi slo oss til og spiste velfortjent middag.
Kveldslyset var fantastisk.
Jeg var litt spent på hva disse skyene ville bringe med seg, men. Gikk til køys hengende mellom to trær, og for første gang har det gynget skikkelig. Vinden var såpass at den fikk tak i meg, og svingte meg att og fram. Deilig. Jeg våknet midt på natta og hørte elg - det er jeg helt sikker på. Men sola sto rett imot, så jeg kunne ikke se noen elg. Men det hørtes ut som en stor hest som sto og gumlet lenger bort. Det må ha vært den store elgen. Det MÅ ha vært. Ergelig å ikke ha fått se den. Men jeg hørte den. Helt sikker. (Hvis det ikke rett og slett var en hest da, he he.)
Camp-idyll.
Det var like fint vær neste morgen, bare mindre vind. Den lille vinden som var, kom selvsagt ifra motsatt retning av dagen før - men vi skulle jo padle videre oppover, så det var ingen krise. Dessuten går jo strømmen nedover, så vi tenkte at det ville gå sånn cirka opp i opp. Dette var forresten en fin blomst på leirplassen. Vet ikke hva det er slags. Bortsett ifra den og allåkerbær (kvalifisert gjetting) var vegetasjonen såvidt jeg kunne se planter vi har her hjemme også.
Like bortafor campen fant vi ei større strand, som vi noterte oss for lunsjbruk på retur.
Lenger opp traff vi på de første steinene, og strømmen ble sakte sterkere. Enda litt lenger opp ble jeg tatt sideveis av strømmen da jeg skulle passere mellom to steiner, og ble slengt inn i en tredje.
Ikke lenge etterpå sa karbon-duoen stopp. Det ble merkbart smalere, sterkere straum og mer stein. Vi slo oss til for en kafferast.
Her for eksempel, er én Stein(-Evert).
Elvebunnen var nå ikke lenger bare sand, men småstein.
Artig med tørrdrakt, kaffepause i elva. Nå var vi klare for nedturen - som vi regnet med kom til å bli en opptur. Medstraums!!!
På tur nedover igjen la vi merke til et sted hvor det tydelig pleide å gå folk i land nokså ofte. Vi ble så klart nysgjerrige, men det var ikke bare å komme seg i land. Jeg ble imidlertid blå for en plumpeuti-film, alle kom seg vel både opp og ned igjen. Ikke så stilfullt akkurat, men det funket.
På land fant vi ei koie, sannsynligvis ei jaktbu. Bortpå myra var en påle med sikkert saltstein på. Helt tydelig pleier det å være elg i dette området også. Mener Stein-Evert sa noe om at det skulle være en veldig tett elgbestand her i området, det kan jeg godt tro på. Det var mye god elgmat der.
Åkerbærblomst? Jeg tror det.
Stein tar farvel med stein. Dette var den siste store steinen på nedoverturen, til vi var helt nede.
Lunsjen ble på planlagt plass. Det så ikke helt for jævlig ut her, akkurat.
Men det må da være tørt for gress å vokse i den der sanden, stakkar.
Den her så jo noget suspekt ut, men den var litt kul også. Så ikke helt ut til å kunne fly, egentlig. Eller så var den bare feig, og lot som den var død istedenfor.
Lunsjen var god! Rester fra gårdagens. Restemat tror jeg er det beste jeg vet, for det er så enkelt.
Men om gresset hadde det tørt... SOPP! I sanden! Det var massevis av disse. De må da være noe sinnsforvirret som vokser der? Hæ?
Som nevnt før var det her og der små innsmett som man måtte sjekke. Da vi padlet ifra pauseplassen så jeg et sånt innsmett, og tok retning den veien. Akkurat i åpningen så jeg det første tegn til liv i elva! En fisk!!! På hele turen så vi (v/meg) én fisk. Vi var blitt fortalt at det mest bare var gjedde her, og det stemmer sikkert. Da har jeg antagelig sett mitt livs første gjedde. (Den forsvant så fort at jeg rakk egentlig bare å konstatere at det var en fisk.)
Dette er det verste j@vla mygghølet jeg har vært i! For noe forbasket svinmakt!
"Men i ett tilfelle ble det bantes på mygag mer enn æ har hørt på lenge. Men da var mygga også inteeeeeens!" skriver Villmarkens (påståtte) Sønn i sin blogg, jeg mistenker at det kan ha vært jeg som sto for den banningen her...
Ja for det var helt jævlig straks vi kom i vindstilla. Helt vilt. Vi var i land her for å se utsikten fra et sånt elgspeidetårn (går jeg ut ifra det var), og de mannfolkene skulle jo ALT mulig mens de var på land, til slutt bare dro jeg. Så ble jeg fanden meg sittende fast uti sumpen der, og fandens tippoldemor.
Vel, banningen var et klart hint som noen forsto, jeg fikk hjelp til å komme meg løs og vi dro videre nedover. Det var flere perler her og der, vi fikk sett ender på nært hold spille skadet og kule greier.
Så kom vi omsider ned til brua der vi startet turen ifra, og eventyret var over.
Men frosken ble ikke til noe prins, den var bare blindpassasjer i kajakken til Stein-Evert.
En tur til Vistaselva kan absolutt anbefales, det var kult. Vil man se flere bilder kan man ta en titt i bloggen til Villmarkens (påståtte) Sønn HER. Takker for en kjempeidé og invitasjon til å være med på denne turen. Et svensk, lite eventyr.
