Vik-Skjervøyene i solnedgang

I det siste har vinden hatt en tendens til å blåse natt og/eller formiddag, og så roe det helt ned på ettermiddag og kveld - når jeg har fri. Buhu. Likevel var jeg bestemt på å padle denne ettermiddagen, og Jan Ivar ville være med. 

Han foreslo en tur rundt Skjervøyene, og det har jeg vel aldri avslått. Vi regnet med helt flatt hav, men da vi kom til Vik for å sette ut så sto vinden (forsåvidt som vanlig, men oftest bare litt) rett ut Vikbukta. Det gikk passelig hvitt utpå. Og det var helt greit, for etter å ha padlet litt flytebrygger i Bergensområdet (kommer nok mer om dem) var det nervepirrende å sette seg i Inuken igjen, med vind fra siden.

Det gikk imidlertid helt fint, det var bare å nullstille seg. :) Nedover mot Skjervøyene kunne vi dreie så vi fikk medsjø, og fine småsurfer utover mot øyene. Ikke den helt store utfordringen, men perfekt "innkjøring" for å få følelsen med Inuken igjen. :)

 

Så snart vi rundet odden var det helt stille igjen. Padlet imellom øyene og ut på andre siden igjen, og fikk mer fra siden. God trening - padlet med føttene samlet for mer utfordring. Gikk fint. På slutten ble det også litt større bølger, så jeg fikk et par skikkelige surfer innover - GØY!

Dessverre for nært lavvann til å padle inn imellom de trangeste passasjene, men. Her padler vi innover mot stranda på yttersiden.

Men hvor var stranda? Tydeligvis ganske lav fjære for tiden, måtte gå på land i tangen. Hadde nemlig en plan om å rulle litt, da måtte hette og hansker fram.

Så, klar til dyst. Jan Ivar mente på at jeg trengte nå ikke akkurat rulle utfor Skjervøyene i bølgene der. Siden jeg ikke har rullet Inuken på en stund, og vingåra knapt i det hele tatt, tenkte jeg det var greit nok å rulle der i bukta, hvis han nå var så nervøs for min rulling. Det skulle vise seg å ikke være så dumt at det ble sånn.

For rundt gikk jeg, og som vi muligens kan se på åra her så gikk det ikke spesielt bra på første forsøk. Eller, det er kanskje fordi jeg ikke satte meg i posisjon - jeg er litt opptatt av å øve en del realistisk. Hvis jeg går uforvarende rundt ligger jeg jo ikke klistret med åra langs kajakken. Men i hvert fall - det gikk ikke spesielt bra.

Det gikk rett og slett ikke særlig bra.

Skikkelig vanskelig å kjenne hvordan åra måtte ligge. Til slutt måtte jeg bare prøve, uten at jeg egentlig mente å ha den i riktig posisjon.

Det gikk heller ikke særlig bra. Og hvis du synes dette ble litt langtekkelig - så er det et poeng med det. Det var nemlig akkurat sånn det fortonet seg for meg å være under - for til slutt måtte jeg gi opp og ut av kajakken. - Men jeg kom meg ikke ut! Fikk ikke tak i hempa med hendene. Jeg fikk kavet meg opp med åra et øyeblikk såpass at jeg fikk dratt pusten igjen, for å prøve videre.

Men jeg fikk ikke fatt i den. :S Prøvde å dra i selve trekket, men det er nokså glatt, og hanskene mine er for store, så det funket dårlig. Spenne seg ut funket heller ikke. Så prøvde jeg å få av meg hansken. Det går jo knapt å få til på land når jeg biter tak og røsker til, en gang. Så det gikk i hvert fall ikke. Fanken.

Jan Ivar syntes etterhvert at jeg ble faretruende lenge under, og kom til for hjelp. Jeg så skyggen av kajakken, men den så ut for å være for langt bort til å få fatt i den for å vippe meg opp. Kom på at jeg hadde lest noe et sted om at det kan bli et slags vakum hvis man prøver å spenne seg ut, så jeg komlet meg på plass nedi igjen for å motvirke det, og prøvde på nytt å røske i trekket. Puh, jeg kom løs. Om det var Jan Ivar som tilfeldigvis røsket akkurat da, eller det omsider funket for meg, vet jeg vel ikke. Men jeg kom løs, hurra.

Nå har jeg kniv i lommen på vesten, kom aldri så langt at jeg tenkte på den. Jeg er vel ikke så sikker på om jeg hadde fått til å bruke den heller... Velvel. Jeg prøvde å reentre og rulle, men sleit med det også. Fant ikke ut av den vingåra.

Jaja. Før vi padlet tilbake så sørget jeg i hvert fall for å ta en rulle på hver side. Sånn at det var gjort.

Det blir stadig tidligere mørkt om kveldene. Returen gikk i måneskinn. :) Fin tur.