Endelig en tur opp til Stallu

Denne fjellformasjonen er kul! Dette er sett fra Kavåsen-siden av fjellrekka, men flest har nok lagt merke til den fra Steinlandsfjorden.

Det er flere som har lagt merke til disse, men jeg hadde ikke kommet i kontakt med noen som visste en god vei opp hit, hadde vært her, eller hva den het. På Norgeskart står bare høyden, og litt bortenfor ligger Trolltindan.

Etter å både ha sendt meldinger til folk jeg vet går en del i Øksnes-naturen, og stoppet hos folk som bor med denne i utsikten, uten hell, oppdaget jeg etter hvert at jeg hadde faktisk skrevet sak på denne fjellformasjonen for noen år siden. Da hadde historielaget sjekket med historiker Johan Borgos. Formasjonene skal kunne minne om to troll som ser utover Romsetfjorden. Fjellet kalles i dag Stallu.

Faksimile Øksnesavisa 10. oktober 2019

«Finner ingen annen historie enn at den har minst to norske navn: Bjørnen og Lille-Bjørnen, og Trollkjærringen og Trollungen. Den skal visstnok også vært kalt «Kjeipen», som enten kan sikte til kjerp=tollegang, men like gjerne komme av samisk Coappu, som betyr en liten topp. Historien forteller også at fjelltoppen var fredet av samene. Denne toppen ser man best fra Steinland», var det jeg den gang fikk videreformidlet, ifølge artikkelen. I saka ser man fjellet fra andre siden, mot Steinlandsfjorden.

Vi er flere som har sett på den og fundert hvor det kunne være lurt å starte fra. Ulf og jeg gikk en gang opp noen skogsveier og greier, for å få sett hvordan det så ut lenger opp på litt nærmere hold. Den gang satte tåka stopper for å gå særlig langt, men vi fikk sett litt. Etter mer kart og finvurdering var jeg blitt skeptisk. En stund så vi på å gå opp fra Steinlandsfjorden, men det var vanskelig å tolke av kartet hvordan det er opp der. Vel, her om dagen oppdaget jeg en skogsvei oppover i marka fra Kavåsen! Med sykkel kunne vi komme oss tre kilometer på enkelt vis før vi begynte å gå. Vel, «enkelt» gjaldt kanskje mest meg med el-sykkel, men dog. Vi hadde en plan a og b, og begynte å gå oppover skogen.

Det var supert å gå, selv om det var lite sti. Det var forbausende lite spiselig sopp oppover, men det er jo like bra når man ikke har med seg kurv, og man har bare sånn passelig med tid. Men vi kom forbi forskjellig artig, blant annet var det mange kjuker på de døde trærne, og her fant vi også en som en hakkespett må ha gått løs på. 

Været var det ikke noe å si på, temperaturen var fin og det var vindstille. Jeg hadde til og med klart å kle meg ganske passende. Men jeg var spent på hvor langt vi kom, og hvordan det ville gå med navigeringen.

Enebærbusk! Vi gikk ikke rundt den, men det var et flott eksemplar. De ligger jo som oftest flate, men her kom vi forbi ganske mange høyreiste einer. Kult! Stor var den også.

Vi nærmer oss stadig. Opprinnelig hadde vi tenkt å krysse over dalen og gå opp der det var mindre bratt, men da vi kom frem på en haug og fikk se skikkelig, fant vi ut at vi skulle holde siden, og prøve oss på å gå ganske rett opp. At det gikk sauer der er jo et bra tegn, og vi følte oss tryggere jo nærmere vi kom, på at det skulle være overkommelig. 

Her ser vi andre siden av dalen, ett av stedene vi vurderte. Dersom vi hadde gått der vi vurderte på researchturen vår så hadde vi nok kommet over det skaret til venstre, antagelig. Vi var imidlertid godt fornøyde med valget vi tok, fremdeles.

Foto: Ulf Emil Rakvaag

Det har jo regnet en del i høst, så vi var egentlig litt overrasket over hvor tørt det var i marka. Men en og annen bekk måtte vi krysse. Det gikk fint, det var ikke veldig mye vann i dem heller.

Endelig så pass høyt oppe at skogen åpner seg, og vi kan se fjorden. 

Fjellrekka vi går langs er ganske forrevet og kul, til tider også litt vulgær kanskje?

Det gikk forbausende greit hele veien. Jeg var sykt fornøyd med navigering og rutevalg allerede før vi var framme. Det er jo ikke så ofte vi trenger å bruke kart og kompass her, så det var litt gøy å bruke og ikke minst at det da ble ei bra rute. Vi var litt usikre på skråninga vi skulle opp, men vi valgte å gå den fordi vi trodde den skulle være grei, og det var den. Vi klarte til og med å velge veien som ga oss minst kratt å sloss oss gjennom. Her er vi kommet nesten opp, nå er det bare litt lettgått hei videre. Som vi ser så fremstår formasjonen annerledes når man har kommet så nært. 

Sopp fant vi altså hele veien opp. Men veldig mange av dem var blitt gamle, som denne her, like før toppen.

Det var naturligvis fin utsikt da vi kom opp. Her ser vi såvidt steinlandsfjorden, og langs den det stykket med vei som man kanskje ser fjellformasjonen best fra. Det er i hvert fall der folk jeg kjenner har vært når de har lagt merke til den. Så hvis du vil se den, dra til Steinland. Eller fra andre siden, Selnesvatnet ved avkjøringa til Smines.

Her ser vi bortover kanten, der vi ville kommet fra om vi hadde valgt den andre ruta vi vurderte opp. Fint å gå, men det ville altså blitt noe lenger. 

Vi fulgte altså dalen på høyresiden i bildet, og kom nokså rett opp like til venstre for midten av bildet, noe sånt. Det blir Eidsfjorden vi ser der ute, den indre delen.

Foto: Ulf Emil Rakvaag

På toppen var det litt bris, det var i grunnen fint. Dunjakken ble bare tatt forebyggende på, man skjønner jo at det vil bli kjølig over tid når man skal ta en skikkelig pause. Men det var varmt og fint i været.

Formasjonen så fremdeles helt annerledes ut her oppe. Det viste seg også at det var mye løse steinblokker, ikke en fast, kantet en som det kan se ut på avstand. Vi var usikre på om vi kunne komme oss videre opp selve formasjonen, vi tok rastepausen her akkurat oppunder.

Foto: Ulf Emil Rakvaag

Jeg hadde vært smart nok til å pakke varm reinsdyrgryte på mattermos, det var jeg ganske fornøyd med da jeg kom opp, ja! Fix ferdig varm mat uten venting! Gull. Det kunne være mulig å komme seg opp bak oss, men det var blokker, ikke fjell, så det ut for. Med diverse hull under. Vi fant ut at vi skulle prøve en annen vei.

Vi gikk litt oppover et par steder, men det var det at man skal vite at man kommer seg ned igjen også. Vi avbrøt forsøket her. Det hadde sikkert gått an hvis det sto om, men det gjorde det jo ikke. (For å si det sånn så var det en grunn til at jeg tok dette bildet. Det så ikke akkurat lettbeint ut da han kom nedover...) For øvrig fant vi en haglpatron type grønn her, så vi var ikke akkurat de to første opp hit. Men det hadde vi nå heller ikke regnet med. Uansett kjipt å se sånne spor etter folk.

Vi gikk rundt og så mer nøye på den andre siden. Det viste seg å være enda mer blokker. 

Det gikk greit an å gå hit, men det var litt småheslig når man vet at det på en måte ikke er fast fjell, og det er høyt oppe med bratt fjellside nedenfor. 

3d fra norgeibilder.no

Med litt forbehold, så tror jeg vi er sånn omentrentlig her. Den midterste røde prikken er ca der jeg tok bildet, den venstre er ca der Ulf står, og den lengst til høyre er der Ulf senere gikk ut og kikket over kanten, og så rett ned. Sprekken man ser mellom det store og lille trollet blir litt til venstre for midten i bildet cirka, ovenfor oss. Så jeg skjønte at jeg kunne klatre opp den veien jeg syntes så best ut - men da ville jeg rett og slett kommet opp i sprekken på en måte, og sett en rett kant ned, og det fristet overhodet ikke. Som sagt, en del av dette er blokker, ikke fast fjell, og jeg hadde ikke helt oversikt over hvor grensen gikk imellom det.

Her står jeg på samme røde prikken og tar bilde av der Ulf gikk og kikket utenfor kanten.

Her er videre opp mot glippa i formasjonen. 

Vi droppet denne gangen å gå lenger bort, det var litt viktig å komme seg ned før det ble mørkt også. Nå begynte lyset å bli gyllent, og vi hadde et stykke vei vi skulle ned igjen også.

Ganske kult med steinsopp like under toppen da. Men den var ikke allverdens kvalitet på lenger dessverre.

Dette bildet skulle vi helst hatt da vi var der oppe, men tror vi hadde endt med det samme. Her ser vi glippa, og hvor man kommer seg greiest opp - det man ikke ser like godt er at den formasjonen nok er litt bakom denne brede greia.

3d fra norgeibilder.no

Denne vinkelen viser kanskje aller best. Jeg er litt usikker ennå på hvordan det er oppå der, og føler egentlig lite behov for å finne det ut.

Foto: Ulf Emil Rakvaag

Vi la nedoverturen etter samme rute, og ble ganske fornøyde med det også. Fremdeles sykt fornøyd med navigeringa på turen, rett og slett. Vi traff 100% på stedet syklene sto, vi måtte seriøst bare krysse skogsveien, ikke gå noen som helst metere langs den. Det er ganske bra når vi gikk en helt annen vei den siste delen. Vi traff forresten en sauebonde underveis, det var jo litt artig. Fint å se at de ennå finnes, og det er også fint å høre at de går flere ganger i uka opp og ser til dyrene sine. 

Vi gjorde et par stopp på sykkelturen ned også, for plutselig dukket jo disse her opp i grøftekanten! Utrolig mange av disse! Men det ble veldig lite til soppnettet jeg hadde med, disse er jo ikke spesielt spiselig, dessverre. Så det var litt bortkastet å bære på, men fotogene er de jo i hvert fall. 

Aller finest var vel denne samplantningen. Skikkelig fint eksemplar av soppen, og bladene gjorde det bare enda finere.

HER kan du se turen på Strava, trykk på play-merket på kartet så spilles den av. Ganske kult egentlig.