Sykkeltur Lafjellet

Området oppå Ånstadblåheia og Lafjellet ble for noen år siden bygget ut til en kraftpark med vindturbiner. Det innebærer jo blant annet en haug med kraftige grusveier i området, sånn at det er kjørbart. Det gjør en hel del av marka uinteressant med tanke på vanlig friluftsliv, men elsykkel er det sånn støy av (hvert fall av min) at det ikke er like nøye. Det er stort sett kun oppoverbakker, men det er jo litt mer gjennomførbart med sykkel som har litt hjelp – selv om det var tungt nok. 

Jeg begynte lengst ut på Lafjellet, der jeg traff på noen sauer. Her har jeg aldri vært før, men det er ikke sikkert jeg drar tilbake igjen heller. Det er rett og slett litt trasig å se hvordan marka er rasert med disse veiene og turbinene. Sauene var søte, da, og det var også kjekt å få sett utsikten herfra. 

Sykkel og vindturbiner. Mest tok jeg bildet for å få en litt lenger pause å puste meg opp på… For etter en liten nedoverbakke til denne turbinen, så ble det nå oppover igjen til de neste. 

Vindturbin mot himmel. Det er digre greier, dette her. Fine linjer, om ikke annet. Men ubehagelig støy å stå så nært. 

Utsikt utover Eidsfjorden, her har jeg syklet litt opp igjen. De foregående bildene er altså tatt nede ved turbinen. 

Også her gikk det noen sauer, så de kunne visst ikke brydd seg mindre med disse turbinene. Jeg hadde opprinnelig tenkt å sykle opp til disse bortpå Ånstadblåheia også, men det var så pass tungt i oppoverbakkene at det holdt med de tre på Lafjellet i denne omgangen. Hovedmålet denne dagen var uansett å få testet sykkelstativet på bilen…

Vi tar med et par utsiktsbilder til, her rett mot Reka tvers over Eidsfjorden. Vi ser såvidt Håkabogen der, og Straumen, blant annet. 
 

Her et bilde mot Vik, artig å se marka denne veien fra høyden. Det så litt annerledes ut enn jeg hadde sett for meg faktisk.

Da jeg kom ned til bilen fikk jeg testet sykkelstativet. Det gikk jo passe til helsike. Det er akkurat litt for smalt, altså kort mellom det som hjulene skal stå på, så det er litt om og men for å få det til. Jeg var åpenbart så pass sliten av oppoverbakkene at det var helt riktig å avslutte turen, for jeg klarte ikke å få det til før på fjerde forsøk. I mellomtiden hadde sykkelen tryna en gang i bilen, og en gang over meg, og jeg hadde fått sauebæsj på neven i tillegg. Så det. Ellers kom jeg velberget både opp og ned, kanskje gidder jeg å sykle opp til de andre neste gang. Eller noen av dem. Vi får se.