Padlemia: Årstein til Finnøya

Kanonvær og helg! Plutselig ble det klubbtur på kort varsel, flere fikk en veldig turtrang da det led mot helg. Litt fram og tilbake, så landet vi på en tur i Årstein-området. I tillegg til meg ble Wenche, Berit og Leif-Hermann med.

Vi kom oss heldigvis av gårde fredag ettermiddag, tross min dårlige form de siste dagene. Veien er kort fra Årstein til Finnøya der vi skulle campe, så det skulle jeg alltids klare.

Wenche og jeg stappet alt i samme bil for å lettere finne parkering. Det er ikke helt enkelt i det området, med få plasser det er kort og slakt ned til havet. Vi var forberedt på at det kunne bli vrient, men det gikk seg nå til etter hvert – for å ta det kort fortalt.

Ingen av oss var på noe stressetur, så vi pakket i ro og mak og kom oss på havet. Lastede kajakker, og forbausende mye ledig plass hos flere av oss denne gangen også. Jeg lurer veldig på hva det er jeg har pleid å ha med meg før som tok så mye plass.

Det blir nok en haug med bilder fra denne turen, for det var veldig fotogent vær.

Varmt var det også, så det fristet jo til litt bading. Leif-Hermann kom på at det kunne være greit å teste rulling med lastet kajakk, og fulgte ideen opp med å faktisk gjennomføre testen. Opp igjen kom han også!

Jeg på min side testet padling med grønlandsåre. Jeg hadde ikke tenkt på at det er begrenset med plass på fordekket når jeg har montert seilet, så da la jeg heller todelt åre på dekk og padlet med denne. Man bør jo faktisk kunne padle med reserveåra så man ikke får seg en kjip overraskelse hvis man får bruk for den. Det gikk greit nok, men jeg har virkelig lite peiling. Tror det var vrient å venne seg av med vinkel, for det sa plopp hver gang jeg satte åra ned på venstre side (der jeg vrir).

Foto: Wenche Edvardsen

Jaja, jeg kom fram til leir jeg også, og her er ytterligere bevismateriale på at jeg faktisk brukte treåre. Det er virkelig ikke hverdagskost.

Sa jeg flatt hav? Det er ikke ofte Vestfjorden ligger sånn her flat. Så ikke noe drag på de ytterste skjærene en gang.

De ser vi vel mer til på dette bildet – men altså, ingenting hvitt der ute heller.

Denne veien var det litt dekorative skyer på himmelen, som speilet seg.

Hele Scorpio-gjengen på samme bilde. Rene P&H-toget.

Det siste stykket ble det nesten magisk lys mot vest.

Vi gikk i land her for leir – men ble sterkt i tvil. Om det var fullt av gåsedritt i fjor da Alexia og jeg var her (men dro igjen av nevnte årsak), så var det om mulig enda verre nå. Fy flate, og en god porsjon nordnorsk bannskap, for å si det sånn. Skulle vi virkelig sette teltene opp på all denne driten?

Men ikke visste vi andre fine alternativer for tre telt, og om vi fant et så ville det fort være mye gåsedritt der også. Litt lenger inn på sletta var det høyere vegetasjon, så der ville kanskje gåsedritten havne under den – og i tillegg hadde det vært tørt vær en stund så den var ganske tørr. Vi endte opp med å campe her likevel. Heslig å gå blant all dritten, men jeg hadde faktisk null gåsedritt på teltbunnen da jeg dro hjem. Så det gikk tross alt ganske bra.

Som sist gang jeg var i området fant jeg ørnefjær som ble med hjem. Har naturligvis ingen peiling på hva jeg skal med dem, men det er stas å finne…

De som hadde regnet med midnattsol ble litt skuffet, men flott kveldslys hadde vi i hvert fall. Selv om sola gikk bak fjellene en ganske lang periode.

Det var lenge siden sist jeg var på tur med dette teltet, Tarptent Scarp1. Det hadde krympet litt i hodet mitt i mellomtiden, men det var ikke så lite som jeg hadde begynt å innbille meg. Spesielt kjekt med et telt som har lite fotavtrykk på et sånt sted.

Kveldsfargene ble bare finere og finere utover.