Teistpollen midtvinters! Går det an?

Å sette kursen mot Teistpollen om vinteren er nesten dømt til å mislykkes, men siden jeg allerede hadde mislyktes med plan A (finne et sted å parkere og sette ut et annet sted) så gjorde jeg det likevel. Det er bra båthavn i Skjellfjorden, der man bare kan vippse en liten avgift og så er det alles gut at man står parkert der. I kontrast til en del andre båtforeninger, som heller vil være bobilparkering enn parkering for folk som vil bruke havet. Nok om det, her er jeg på vei ut Skjellfjorden, akkurat i tide til flott lys.

Det hadde nok vært helt fantastisk flott å padle på yttersida denne dagen, lysmessig, men sørvesten varierte veldig i styrke så det var ikke så aktuelt nå på vinteren. Innaskjærs er ikke vindstyrken like nøye.

Her har jeg satt ut før, men denne dagen var det ikke mulig å få parkert. Like greit egentlig, for det er et helsikes liv å få kajakken opp igjen den skråninga. 

En gang jeg padlet her i området så ble jeg overrasket av et ekstrem kraftig vindkast. Det var rundt her et sted, for det kom vind på langs av fjorden, og så samtidig over skaret til venstre her. Så møttes vinden og da skjedde det noe sprøtt. Men i dag var det fine forhold, selv om det kom en og annen rosse. Det var ikke i nærheten av den samme styrken, og det var nok bedre vindretning også.

Kult lite bygg, som har steinmurt vegg her. Ble dessverre litt på avstand, og lyset hadde begynt å bli dårlig. Jeg var fryktelig seint ute, siden jeg hadde gitt opp og egentlig var på vei hjem, da jeg plutselig stoppet satte ut.

Jeg skulle mot lyset, Teistpollen blir rett nedenfor der. Så jeg måtte med andre ord krysse fjorden. Siden det er kjedelige greier når det er så lite bølger, så valgte jeg å padle inn til der fjorden er smalest, og krysse der.

Det gikk helt fint, og til min halvstore overraskelse så møtte jeg ingen is i åpningen. Jeg padlet innover, og rundt her har det begynt å bli klart at jeg kommer faktisk til å komme meg helt inn til posten – midtvinters! Jeg har måtte snu grunnet isforhold så mange ganger at jeg ikke vet hvor mange en gang. Så dette var overraskende!

Hit, men så kom jeg ikke lenger. Men nå var jeg helt inne ved posten, faktisk. Det lå bare is helt innerst, så dette mildværet må virkelig ha gjort susen – og vinden har kanskje fraktet isen ut av pollen etter hvert som den har brukket opp, også. Det var jo faktisk 7–9 grader denne dagen, altså som en relativt vanlig sommerdag med gråvær.

Her fikk jeg bekreftet det som ante meg da jeg satte på den nye luka til skottet bak setet. Den er både glatt og stiv, og helt umulig for meg å få opp når jeg sitter i kajakken. Det har ikke skjedd før når jeg har byttet ut tidligere, så det er ganske irriterende. Det skal faktisk ikke være noe problem å få opp denne luka. Minuspoeng til Valley der altså. Det er for dårlig.

Returen gikk i skumring, så den er det lite bilder fra, men den foregikk da også ganske så midt utpå fjorden, for å få maks ut av medvinden.

Den forbaskede GPSn logget ikke en eneste meter før den slo seg av. Den tåler ikke å bare bli slått på, rett og slett. Hvis ikke jeg gjør noe i menyene så slår den seg visst bare rett av igjen ser det ut for, jeg testet nemlig tre ganger etterpå, og det samme skjedde. Men ruta var noe sånt som på bildet her. Snirkling langs land mens det var høvelig lyst, kortere vei da mørket begynte å komme.

Ikke så langt eller veldig spennende, men det ble nå litt padling for ryggen og frisk luft samtidig. Det var langt bedre enn å bare kjøre rett hjem igjen, som jeg først var i ferd med. Får være fornøyd med dét.

Indre Eidsfjord til Straumen

En «passelig fin» dag var det tid for å samle 10 på skjæret-postene Indre Eidsfjord (bildet) og etter hvert Straumen ved Håkabogen. Litt artig å se hvordan busken på denne holmen vokser år for år, men faktisk mindre enn jeg kanskje ville trodd i utgangspunktet. 

Med på turen denne gangen var Ulf, som sanket disse postene for første gang. For min del er de nokså årlig innslag blant samlede poster, ikke minst fordi særlig den innerste er fint for å ha med seg ferskinger til. Vi har jo sågar samlet den på grunnkurs ved en anledning, innbiller jeg meg. 

Vindstille og fint, så turen gikk veldig smooth, og med en og annen fotostopp, som her.

Vi hadde vært litt spente, i hvert fall jeg som har vært her før, på om vi ville få mulighet til å padle gjennom Straumen og inn i Gryttingvannet. Det var jo sånn høvelig flo, og da vi kom fram viste det seg at det skulle gå helt fint! Kult sted, som er ekstra kult når det er høy vannstand. 
 

Da var vi inne i Gryttingvannet (åpningen ut til sjøen ser du såvidt til venstre i bildet), og da måtte vi jo padle en liten runde. Jeg har vært inne en gang før tror jeg, uten å padle så langt. Nå padlet vi sånn at vi fikk sett hva som befinner seg hele veien rundt. 

Etter runden ble det en liten matpause også, den tok vi tilbake ved Straumen. Her venter jeg på underholdning når den andre karen skal ut av kajakken, men det ble dessverre lite action. Jeg sto jo klar med kamera i tilfelle han skulle plumpe uti, men det gjør de jo aldri når man står klar med kamera.

Jeg safet da vi skulle gjennom straumen andre veien, det var ikke så aktuelt med riper i kajakken. Så jeg sikret meg skikkelig, så gikk det fint. Som sagt, kult sted, delvis på grunn av steinene som er murt opp på siden og sånn. Har det vært bro over her en gang i tiden, tro?

Her oppdaget jeg noe spennende som lå i tangen! Det var imidlertid litt heslig også. Det viste seg nemlig å være en dau og halvspist breiflabb, så det skal jeg spare dere for nærbilde av. 

Det ble stadig flottere på returen, da sola begynte å gå bak fjellene. Skikkelig fin dag, dette her. 

Skyene ble jo superdekorative! Det ble jo sånn at vi ikke akkurat hadde noen hast med å komme tilbake til bilene, dette var jo bare helt fantastisk flott. 

Dette treet synes jeg er så kult, det kunne liksom vært hentet fra en savanne noe sted. Savanner har vi jo ikke her, ergo blir det på en måte et veldig eksotisk tre. Og det liker vi jo? Jada! Litt synd bare, at det var akkurat for tidlig til høstfarger. Det kunne vært ekstra kult, om det hadde vært gule blader. Kanskje jeg må time det bedre nå i år?

Mer speiling på vei inn mot Rekøya igjen. 

Padler i solnedgang… Det må vel være den ultimate avslutninga på turen, rett og slett. To poster sanket i dag, padling på et sted jeg ikke har vært før (innerst i Gryttingvannet), og så flott himmel og speiling. Det er ikke hver dag man opplever. 

Kringelskjæret og februarrulla

Årets første tur med sol, ble det forrige helg. Da satte jeg ut hjemmefra, og fikk dessverre en langsgående, feit ripe i glitterlakken langs hele kajakken. Så det var jo en elendig start for turen, kan man lett si. Så klart var det på den siden jeg hadde minst beskyttelse for lakken, på grunn av Rockpool-bokstavene. De skal vekk, for å si det sånn. Forbannet typisk at det traff akkurat der det ikke var beskyttelse.
 

Jeg satte kursen rett over sundet, mot Kringelskjæret. Det var helt vindstille, men likevel var det bevegelse midt utpå, så det var tydelig straum i dag. Ikke store straumbølger, men sånn at det hørtes faktisk, likevel. 

Jeg padlet i skygge, men Maurnes badet i sol ennå. Jeg droppet likevel å ta turen ut mot Fiskholmen, det ble litt lengre enn jeg tenkte i dag. 

Jeg rakk akkurat over til Kringelskjæret før sola gikk ned, i hvert fall. Akkurat før den gikk ned så kom det en båt, først med god kurs utenfor meg, men så satte den kursen rett på meg. Det er alltid litt ekkelt, særlig når de går med god fart.

Men så la den om kursen helt, så mulig den rett og slett så meg plutselig og styre unna med vilje. Noen ganger kan det rett og slett virke som at båtføreren blir nysgjerrig og setter kursen rett mot det den ser, uten å tenke over at det er dårlig sjømannskap å være så uklar på hvor man skal at de ser ut som man har planer om å renne noen i senk. For det er ikke helt uvanlig, men det er særs ubehagelig når man beveger seg i noen få kilometer i timen, og noen kommer i større fart svingende etter.

På Kringelskjæret og solte seg. Det er imidlertid tydelig at de tar lettere til vingene i mildvær enn når det er skikkelig kulde, for etter at jeg hadde vært oppmerksom på noe annet en stund, så var de plutselig borte. Da hadde jeg ikke kommet spesielt nært ennå, men det var visst nok for dem likevel. Muligens skulle de ut på jakt, mens det var godt lys? 

I og med at de hadde forlatt, kunne jeg like godt gå en tur på land. Det var jo nå en stund siden sist jeg var her, så hvem vet hva som kunne ha rekt i land for eksempel.

Ikke helt enkelt å få kult bilde i motlys, men helt mislykket ble det nå heller ikke. Om ikke annet så vises ikke den feite ripa langs siden her, så sånn sett må det vel kunne være suksess. Men hadde den gjort det så hadde det vel heller ikke vært bare ei ripe, men en skikkelig skade. Stor forskjell. Ripe er bare fryktelig irriterende, når den er oppå så fjong lakk.

Disse her var fint egnet til å få opp humøret etter feite riper. Først i februar, og allerede spirer det på holmen. Denne kommer nok til å bli dekket av både snø og is X ganger før det blir vår og sommer, men like fullt – den spirer. Nå. Hurra.

Denne er vel mer å betrakte som vintergrønn, men grønt er grønt på denne tiden av året, på en måte.

Dette skulle bli et veldig kult bilde av båter ved kai, stake med skarv, en kul stein og snødekkede fjell. Vel, alt det kom med på bildet, men da jeg kom hjem så var det ikke like kult lenger. Vet ikke helt hvorfor. For øvrig hørtes det mistenkelig ut som at den største båten var på vei fra kai, og det kunne være litt dumt siden jeg nå snart skulle krysse sundet, men jeg klarte ikke å se at den rikket seg noe. Så jeg fikk bare følge litt med framover, tenkte jeg.

Februar betyr februarrulle, og den var det like greit å få i boks nå som ryggen var sånn høvelig ok. Kamera tok bilde, ikke under en av rullene, men akkurat etter nummer to. Én gikk greit, to betyr brainfreeze. Det er altså torullebrainfreeze kaldt i havet per nå. 

Etterpå padlet jeg litt i retning brua, for å krysse over der sundet er litt smalere. Der traff jeg på en ærfuglflokk som var ganske stor, faktisk. Det er skikkelig fint å treffe på sånne, for det har det vært veldig manko på i noen år. Men i hvert fall her ser det ut til å ha kommet noen litt større flokker igjen, utrolig koselig å se. Dessverre ingen praktærfugler iblandet, såvidt jeg klarte å se. Det hadde jeg faktisk håpet jeg skulle få se på denne turen. 

Det viste seg kort tid etterpå at jeg hadde hatt rett angående det store skipet. Heldigvis skulle det nordover, så det kom ikke i veien for meg på tur hjem. 

Det var naturligvis flotte farger da jeg padlet i retur. Jeg padlet bare halvveis bortover mot brua før jeg krysset over, det siste strekket er ikke spesielt interessant på noen sider av sundet dessverre. Så om lag her krysset jeg over tilbake til naustet. Flott tur i nabolaget denne gangen også, selv om det ikke akkurat blir langturer. 

Hjemmefra til Vikøya

På en måte er det kjekt med sånn middels ryggproblemer, når padling faktisk hjelper. For da kommer jeg meg ut så og si hver eneste helg igjen, det klarte jeg langt ifra i fjor vinter. Men nå må jeg for å holde ryggen gående, så da er det et ekstra spark bak, og dermed kommer jeg meg faktisk ut på dager som denne. Dårlig fotolys, så her hadde det vært lett å unnskylde seg med at uff, så grått og fjellene er borte, blir hjemme.

Istedenfor så fikk jeg luftet Pearly. Her er det Havila som passerer, altså er jeg litt seint ute på dagen som vanlig. 

Siden jeg padlet tarantellaen så fant jeg ut at jeg skulle stikke helt bortom Vikøya, likså godt. Her passerer jeg Ramnflauget og Reno Vest. Det er oppover åsen til venstre her de vil utvide grustaket som ligger ved siden av. Er visst noe reguleringsplan for det på gang.

Et par teist var lite sky i dag, så jeg kom ganske tett innpå dem. Fremdeles i vinterdrakt.

På Verholmen satt det to voksne ørner denne gangen. Derfor sneiet jeg ikke utenom holmen slik jeg hadde tenkt, men dessverre syntes de det var nødvendig å lette likevel. Da var det nå mer deres valg enn min skyld i hvert fall, tenker jeg.

Så pass langt unna holdt jeg meg faktisk. Forrige bilde var mer en test av zoomen på den nye telefonen, som er ganske ok. 

Fra Verholmen satte jeg altså kursen rett mot Vikøya. Det var litt kjedelig kryssing, men siden jeg var litt sent ute i dag (også) så valgte jeg likevel korteste vei istedenfor å følge land. Det skulle jeg uansett gjøre på returen, var planen.      

Som vanlig satt det ørn på Vikøya også. Det er svært sjelden jeg padler forbi uten å se ørn her. 

Vanligvis padler jeg bare forbi, men i dag gikk jeg en tur på land. Jeg ville sjekke hvordan hengekøyeforholdene var i furuskogen nord på øya. Jeg har jo vært på heng sør på øya før, men det står noen i nord også. Der står de litt nedenfor en haug, så jeg tenkte kanskje det kunne være mer le for nordavinden der. Jeg landet vel på at jeg kommer til å holde meg til sørsiden fremdeles.

Vikøya er en 10 på skjæret-post, så den måtte naturligvis dokumenteres. 

Her er det en stund siden jeg har vært. Skiftet eier for noen år siden, men det ser ikke ut til at det skjer å mye med det likevel. 

Det er kanskje ikke aller mest spennende å padle når været har fjernet fjellene i området, men det blir jo litt annerledes og spesielt samtidig. En slags ro i landskapet, kan man si.