En snartur til Verholmen, og novemberrulla

Egentlig gadd jeg ikke, men kom meg ut likevel. Motivasjonen forsvant omtrent samtidig som bakken ble hvit, tror jeg. Palmer i fjæra var ikke nok. (Dekorativ er den, det skal Tromsøpalmen ha.) Men så kom jeg på at jeg ikke får padlet neste helg, så da var det ingen bønn. Målet er nemlig å padle minst en gang i uka, så opphold da på to helger på rad er jo HELT utelukket. I hvert fall ble det nok spark bak til at jeg kom meg ned til havet. Fordelen med snø er jo at man kan skli kajakken fra huset og helt ned, så det er lettvint. Det gjelder bare å huske det til neste gang snøen lager kjempelang dørstokkmil... Kan fort vise seg å bli vanskelig, men vi får se.

Det var litt i seneste laget for fotografering. Det var nå et par timer siden lyseste tidspunt på dagen, men goproen klarte det sånn akkurat en halvtimes tid. Vintertid er en idiotisk greie, hadde passet meg langt bedre med sommertid hele året.

Fint i blåtimen! Det skal den ha.

Etter hvert kom det litt drag i lufta fra land, da fikk jeg litt fart på meg. Jeg håpet nemlig at det betydde at det var en eling på vei, sånn at det kunne bli litt vind snart. Så jeg padlet på for å kunne få fin fres på retur, og bestemte meg for å ta turen rundt Verholmen. 

Denne selja synes jeg forresten er ganske fin. Mulig jeg har nevnt det før, men i tilfelle så gjelder meningen fremdeles. Mistenker at det går an å legge seg i hengekøye der på den tjukke greina, bare synd at den står så pass nært veien at det ikke er så aktuelt likevel. 

Det ble litt vind ja, så et kort stykke hadde jeg bittelitt bølger også. Dessverre så varte det ikke særlig lenge, og noe særlig fres ble det strengt tatt ikke. 

Ved Verholmen hadde jeg en ørliten stopp, for å få på plass novemberrulla. Det ante meg nemlig at vannet nå har blitt ganske kjølig, og da er det greit å ha et stykke igjen å padle, sånn at man kommer seg skikkelig i varmen igjen etterpå. 

Fint lys i blåtimen. Men etter dette klarte ikke kameraene mer, nå var det blitt ganske mørkt. Dessverre ingen morild av den grunn. Dritt, ble ikke noe morild på meg i år, med andre ord. Men godt med litt frisk luft i dag, likevel. Sånn oppsummert. Anbefales altså å komme seg ut selv om det frister lite – som vanlig.

Litt trening med seilet - Straumsnes

Foto: Ulf Emil Rakvaag

Jeg har ikke vært så ivrig med seilet i år, så nylig fant jeg ut at jeg ville trene litt med det før det blir full vinter her. Det passet fint når det var meldt litt vind, samtidig som jeg fikk selskap på turen. Her er vi på Straumsnes, fordi det var meldt en del vind, og der er det masse holmer å holde seg innaskjærs imellom. Da vi kom var det riktignok helt vindstille her inne. Det ante meg imidlertid at det kunne være litt vind lenger ut, så jeg monterte seilet på kajakken likevel. 

Medpadler fikk prøve seg på ei flytebrygge som det var litt høyere enn sist å komme seg ned fra, men det gikk dessverre helt fint – lite underholdning for meg, altså. For padlegleden er det sikkert best at han får det til, så jeg får være fornøyd med det.

Vi padlet i stilla bort til Buøyene, men skulle ikke langt ut før det ble litt vind. Den hadde dessverre dreiet litt mer enn jeg hadde håpet på, så vi måtte videre ut mot Hongværan for å finne noe bevegelse i havet, kunne det virke som. 

Det var passelig vind og forhold for å teste seilet, med tanke på at det nå var veldig lenge siden sist. Siden det var motvind så måtte jeg krysse litt att og fram, så det var i grunnen perfekt. Det er litt å holde styr på når man skal skifte retning, og justere posisjonen på seilet. Det gikk ikke av seg selv, for å si det sånn, måtte tenke hva jeg skulle gjøre hele tiden. Bør absolutt gjøre dette oftere.

Ja, definitivt bør jeg det. Det var nervepirrende hver gang jeg skulle skifte retning, sånn at vinden slo inn på andre siden av seilet. Jeg kan godt skjønner hvorfor de kaller det slå, for å si det sånn. 

Foto: Ulf Emil Rakvaag

Vi satte kursetn mot siste odden før Hongværan, i første omgang. Dit var det skjermet, bortsett fra vinden. Men jeg tok ned seilet etter hvert, bare middels morsomt med kryssing.

Framme ved odden, her er det legging av slagplan, og påfyll. 

Foreløpig ikke mistet motet i motvinden, i hvert fall. Straks klar for å prøve seg litt i bølger – hvis vi fant noen. 

Foto: Ulf Emil Rakvaag

Litt irriterende at det er blitt lue-sesong, så jeg må ha på vinterhjelmen. Svart er kulere. 

Det var litt mer vind utenfor odden, og litt bølger og dønninger også. Det gikk like greit som flytebrygga litt tidligere, nesten sånn irriterende greit. Hm. 

Han fikk fint til å snu også, men jeg tenker nok pulsen gikk opp litt, he he. 

Her er det kontroll igjen, for å si det sånn. Effektiv læring med sånne passe skvalpebølger med litt dønninger på, og så vind på toppen. Da får man flere faktorer, må passe på balanse, styring og framdrift samtidig. Huske på senkekjøljustering, hvilke styretak som funker best til hva, og så videre. Dessverre glemte jeg å ta bilder, så det blir bare goprobilder her. 

Tilbake bak odden for oppsummering og legging av ny slagplan. Vi så forresten ørn her ute, først da vi var ute der det ble litt bølger, og så fløy den og satte seg på holmen vi padlet på innsiden av. Ørnetiden er i gang, tydeligvis.

Det var fremdeles god stemning, og han var ikke avskrekket heller med tanke på en ny runde ut. Så det ble det naturligvis, mens jeg prøvde å grave fram noen flere utfordringer. 

Dessverre hadde det roet seg litt, men vi brukte litt tid på å padle langs land og se, og så satte vi kursen over leia ut til Hongværan. Der hadde jeg ennå ikke vært i år. Men da så vi at det hadde begynt å bli så pass mørkt at vi fant det best å begynne på returen. 

Bare på skøy så testet vi ut hvordan det var å padle to kajakker festet sammen, og bruke seilet. For nå var det jo medvind, så det kunne i teorien være enkelt. Tror kanskje det hadde vært lettere om en av kajakkene hadde ror nede, men. Det ville nå vært til hjelp, om man hadde behov for det, greit å vite. Så seilet jeg et stykke også.

Tror det er relativt lett å se hvor hen jeg seilet…?

Litt før vi var tilbake ved Straumsnes rullet jeg litt i mørket, siden jeg plagdes litt med den ene forrige gang. 

Det gikk ad undas første gangen, men gikk greit neste gang. Men turen var forrige helg, så det var bare en bonus oktoberrulle, novemberrulla gjenstår dessverre ennå.

Lonkanfjorden - vått, grått, fargerikt og fint

Det var meldt litt vind og grått, men det skulle padles. La ut melding sånn at interesserte kunne slenge seg med, men det ble bare han her. Han stilte med godt mot, tross gråværet, her har han fått og bestått første utfordring – flytebrygge. Det må jo læres, det også. Vi satte ut fra Kaljord, for å padle inn Lonkanfjorden. Da skulle vi få eventuell vind imot i starten, og med oss på retur. Foreløpig var det vindstille, faktisk.
 

Jeg hadde vært litt betenkt på å ta karen med hit i dag, rett og slett fordi det gjerne var litt sløsing med en kjempefin fjord å ta han med dit når man ikke fikk se fjellene. Men selv om det var vått og grått, så lå ikke skydekket lavt! Vi så faktisk det meste av fjell hele tiden. Med høstløv på trærne og snø på toppene, så ble det rett og slett veldig fint.

Det er ikke så ofte jeg padler med sydvest på hodet, men i dag passet det skikkelig bra. Denne er fra Redningsselskapet, skikkelig synlig farge. Men også komfortabel.

Ganske synlig den klubbcapsen også, men holder ikke regnet like godt unna nakken. 

Foto: Ulf Emil Rakvaag

Fin plass, kult lite hjørne for seg selv, ved innløpet til fjorden.

Det er kult berg både her og der innover fjorden, om man ser etter. 

Det tok ikke så lang tid før medpadler begynte å lovprise omgivelsene. Det var nesten som å ha med seg en søring eller utlending! 

Foto: Ulf Emil Rakvaag

Men det var vel strengt tatt ikke så rart at begeistringen var stor, for dette var en virkelig fin tur, med alle høstfargene. Så er det rart med det, i forskjellige vær og forhold er det noen ganger helt forskjellige ting man legger merke til. Det er jo noe av det som gjør padlingen så variert – samme tur er aldri samme tur, på en måte. Sånn som denne ura av digre steiner, den hadde jeg ikke lagt merke til på samme måten tidligere. 

Det er stor stein! Må ha dundret bra da de ble plassert her. Ulf blir liten under den store steinen der, som gikk an å padle litt innunder.

Artig at vannet er så klart også, så vi så godt steinen nedi også. 

Foto: Ulf Emil Rakvaag

Noen prøvde å løfte på den også, men det var ikke mye den ville rikke seg, gitt. 

Stadig mer begeistret for Lonkanfjorden – og så stille og fint som vi fikk det innover var det vel ikke rart heller.

Foto: Ulf Emil Rakvaag

Litt snirkling langs land bortover, fintrening på teknikk og sånt ble det også god tid til.

Vi kom oss sent av gårde, så vi tok pausen nokså tidlig for å spise middag. Neste utfordring var å komme seg i land her som det var nokså brådypt, det gikk irriterende greit for ham, det også. Lite action for meg å ta bilde av, dessverre, he he.

Ulf Emil Rakvaag

Det har blitt så pass høstkaldt at det var kjekt å ha noe varmtvann å varme fingrene på, også. Det gjorde seg med et varmt måltid også. Forresten så kom det en båt utover da vi var her. De som var om bord så oss veldig an, virket det som, før de faktisk snudde og kom bort mot oss. De ville rett og sett advare oss mot været som var meldt dagen etter, for da skulle han kunne bli nokså malabarisk, visstnok. Det tror jeg på, men vi hadde jo ingen planer om overnatting så det skulle gå bra. Veldig flott at lokalkjente gjør folk oppmerksom på sånt! Om vi hadde vært intetanende folk som skulle være på en hytte til dagen etter, for eksempel, så tror jeg nok at vi kunne fått oss en ubehagelig overraskelse, ja.

Jeg har fått streng beskjed om at denne må med i bloggen, ellers blir det represalier, eller hva det var for trussel. Det husker jeg ikke lenger, bare at det var nok til at jeg slo fast at den må med.

Foto: Ulf Emil Rakvaag

Medpadleren kom seg også oppi kajakken igjen uten å dumpe utpå, så fortsatte vi turen innover. Litt kjedelig for meg at det går så lett når han må prøve nye ting, men det er nå praktisk også, spesielt når det begynner å bli kjølig. Og det gjør det dessverre nå. 

Litt lenger inn fikk vi plutselig vind imot! Men så langt hadde vi sluppet veldig billig i forhold til været som var meldt, så det var i grunnen bare friskt. Men når regnet kommer sidelengs, så får man det i ansiktet selv med sydvest, oppdaget jeg. For såvidt logisk det da, når man tenker seg om. Ellers var jeg fornøyd med den sydvesten altså, rart jeg ikke kommer oftere på å bruke det, egentlig.

Den nevnte begeistringen steg enda et hakk da vi kom til de kule skjærene. De kommer litt sånn ut av det blå, og er ganske stilige. Særlig med majestetiske fjell bak, som attpåtil var hvite på toppene. 

Bak oss ble det en periode et flott lys også. Men nå begynte det å bli sent. Likevel padlet vi videre helt inn, siden det var første gangen for han som var med. Da er det jo greit å få sett hele fjorden også. 

Til tider dundret regnet ned, det synes jeg kan være litt artig. sånn når du ser det kommer plaskende opp igjen, liksom. Når det regner så mye at det er litt latterlig å være ute, men samtidig er man glad for at man faktisk kom seg ut, på en måte.

Foto: Ulf Emil Rakvaag

Største ulempen var i grunnen at vi ikke klarte å holde linsene på kameraene uten dråper gjennom hele turen. Derfor er det blitt litt uklare partier her. Samtidig har vi straks nådd bunnen av fjorden, og nå begynner det uansett å bli så mørkt at det er vanskelig å få tatt bilder.

Dette «fjellet» er åpenbart et troll, egentlig. Usikker på om det bare sitter og sover eller er forsteinet, men mistenker at det er det siste. Eller så sitter det på samme plass og sover hver dag, for jeg synes jeg har sett det «fjellet» før. 

Foto: Ulf Emil Rakvaag

Her er jeg helt inne, i Nordbotn. Der kommer det ut to små elver, jeg er ved utløpet av Nordbotnelva her. 

Etter hvert kom han her også helt inn dit, for jeg oppdaget nemlig noe kult!

En ting var nå at det var koselig lyd av elven, fine høstfarger, flotte fjell, og vi er nå inne i landskapsvernområdet og ser innover mot nasjonalparken. Men det var akkurat som jeg så noe mer?
 

Jo, jeg ser da virkelig – gjør jeg ikke? Eller, kan det være?

Joda! Sannelig, der satt fossekallen på en stein midt i utløpet av den lille elva. Som en liten vokter av nasjonalparken satt den sannelig der, nasjonalfuglen, og ønsket velkommen. Ja, du klarer vel å se for deg den lille fuglen på steinen, midt i bildet to hakk opp, regner jeg med… Det var rett og slett en litt mektig opplevelse, størrelsen på fuglen til tross. Skikkelig stas!

Vi hadde en skikkelig sjokoladepause ved fuglen, men da den verken sa noe som helst, ei heller tok seg en dukkert, så ble vi etter hvert lei. Det demret også for oss at nå begyne lyset virkelig å svinne hen, så det kunne virkelig være på tide å ta på retur. Så da satte vi kursen utover igjen, på den andre siden av fjorden.

Selv med lyset imot, så vistes nå lanternene våre godt, og bekreftet at det kom til å bli ganske mørkt før vi var tilbake ved bilene.

Det var faktisk ikke langt unna helt mørkt, nei. Men vi fant fram.