Etter en uke sammen med masse folk døgnet rundt, på Arctic Sea Kayak Race (ASKR) og noen dagers avslapping og reorganisering hjemme, så jeg behovet for å komme meg litt bort på tur helt alene. Jeg har sett på nasjonalparken Rohkunborri i noen år nå, så jeg satte kursen mot Sverige og Torneträsk, for å starte samme ruta som jeg og Wenche gikk for to år siden.
Planen å gå lenger denne gangen, for å få sett mer av canyonen for eksempel. Den var også å starte utpå ettermiddagen for å komme meg litt innover uten at det ble så veldig langt første dagen. Men så kom jeg under kjøringen på at gåstavene var ryddet ut av bilen, så jeg måtte innom Narvik for å få kjøpt meg nye. Så da ble det overnatting i bilen ved starten av ruta istedenfor. Ganske trolsk stemning – veldig fuktig, så jeg sov heller i bilen enn å sette opp teltet.
Jeg startet på morgenen, i skikkelig knallvær. Det var egentlig i varmeste laget for å gå med tung sekk, men jeg hadde nå klart å slanke den sånn høvelig. Målte den til 14,5 kilo før jeg dro hjemmefra, så ble det nok lagt litt ekstra mat, drikke og sånt oppi etterpå. Antar at den endte på rundt 16 kilo. Det kunne vært verre, men når jeg ikke er vant med å bære sekk i det hele tatt så er det likevel ganske mye. Så jeg var spent på hvordan kroppen ville takle det.
Jeg hadde ikke kommet langt før den første naturopplevelsen dukket opp. En diger øyenstikker fløy rundt meg litt, og satte seg til slutt på kloppingen sånn at jeg fikk tatt bilde også. Mer presist er det visst en
fjellibelle. Jeg synes i hvert fall de er utrolig kule, uansett hva de heter. Denne skulle jeg etter hvert få se ganske mange ganger i løpet av turen, de trives åpenbart i det området.
Her er sekken, mens jeg ennå hadde det liggeunderlaget. Ett eller annet sted i løpet av turen forsvant det, dessverre. Antagelig ble det liggende igjen på Lappjordhytta, det er i hvert fall siste stedet jeg kan huske at jeg hadde det. Jeg hadde med meg et kjempelett, lite og oppblåsbart ett, men med dette skumunderlaget i tillegg. Det er selvsagt tyngre enn bare ett, men jeg tør ikke helt stole på bare oppblåsbart – og det skulle senere vise seg å være kjekt å ha begge. Det kommer vi nok tilbake til.
Svensk friluftsliv, spor etter kjøretøy i marka.
Det hadde regnet en del dagen før, så det var ganske god vannføring i den største elva. Bildet tatt fra brua som går over. Jeg synes faktisk at den er litt ekkel å krysse, fordi det er så god dreis på vannmassene, og brua beveger seg litt når man går på den. Prøver å se mest mulig rett fram, egentlig, da går det greiest å komme seg over for min del.
Det var flere som startet samme morgen, og det viste seg at selv om jeg gikk sakte, så var det flere som også gjorde det. Så hver gang noen av oss tok pause, så ble vi nådd igjen av de andre. Det var jo en slags opptur for meg, som hadde regnet med å bare bli forbigått, at jeg også fikk ta andre igjen. Her forbigått av et par tyske damer.
De samme damene nådde jeg igjen her, ved den første moltemyra som faktisk hadde modne molter. Det i stort monn, som vi ser. De tyske damene ble opplært i hva det var for noe, men det virket ikke som molte falt spesielt godt i smak. Da jeg fortalte om norsk moltekrem var det nærmest som hun grøsset, for såvidt er jeg jo delvis enig. Jeg liker den selv aller best slik den er direkte fra myra, sånn som dette.
Terrenget er litt opp og ned. Eller som noen svensker senere beskrev det – opp en ås, ned en ås, over ei myr. Opp en haug, ned haugen igjen, over ei myr. Sånn fortsetter det. Så veksler vegetasjonen litt innimellom, her fin samplantning med geitrams og bregner. Her ser man jo for seg at det kan ligge en elg eller bjørn i buskaset uten at man ser dem. Ja ikke sånn at man tror det gjør det og blir nervøs, men det er jo litt kult at det kan, på en måte.
Helt til det plutselig kommer en lyd like ved! Steike, jeg skvatt. Det viste seg å bare være en løper, sånn typ travel fyr med løpesko og drikkevest. Jeg skvatt så pass at jeg egentlig bestemte meg for at hvis det skjedde igjen så skulle jeg spenne bein på vedkommende. Vel, han kom senere i retur uten at jeg gjorde det, så det gikk fort over, he he.
Ikke så lenge etterpå skjedde dette her. Typ svensk klopping. Den hadde knekt, men svenskene syntes det var fornuftig å bare la den ligge som normalt, sånn at nordmenn som kommer og passer mest på hvor de setter føttene hen, ikke ser langt nok frem. Så når man da oppdager at det man tråkker på ligger i løse luften, så er det for sent, og man havner nedi tjernet. Heldigvis, siden jeg ikke kan svømme, så var ikke tjernet veldig dypt, så jeg kom meg raskt opp og berget både telefonen og alt annet – men jeg ble jo våt da, så min første tanke var ærlig talt at turen stoppet her.
Jeg bestemte meg imidlertid for å gå opp på neste haug uansett, for å få vannet ut av skoene og spise litt før returen. Her viste det seg at jeg faktisk kunne se helt til Lappjordhytta! Vel, det kunne bare såvidt anes med det blotte øye, men jeg hadde jo prioritert å bære med meg monokikkerten. Med den kunne jeg faktisk si det med sikkerhet. Da økte motivasjonen litt igjen.
For selv om jeg var våt, så ble det jo ikke kaldt i denne temperaturen. Så jeg satte meg et fint sted der det også var litt trekk, tømte skoene og vred opp sokkene og andre klær, og hengte det så til tørk. Der satt jeg lenge og tørket opp i varmen.
Jeg var imidlertid ikke alene. Det var generelt mye klegg, mye mulig jeg forlenget sesongen ved å dra hit. Kleggsesongen startet tidlig i år, og varte lenger enn jeg kan huske har skjedd før. På denne turen var det både blinding, regnklegg og de forbannede kukleggene og/eller storklegg.
Jeg ble lei av kleggen til slutt, og gikk videre. Ikke at de forsvant helt, men det var lettere å holde de unna mens jeg gikk. Da jeg kom forbi disse måtte jeg stoppe og ta bilde, for den syntes jeg var litt spesiell. Gulsildre, mente artsorakelet. (Nyttig app!) Tørkestoppen min førte forresten til at de andre hadde gått fullstendig fra meg, naturlig nok, så nå fikk jeg gå helt alene. Jeg ble verken nådd igjen, eller møtte noen. Perfekt! Såkalt hell i uhell.
Jeg hadde mer vann med meg enn sist gang, for nå husket jeg hvor få steder det var å fylle på. Her var jeg kommet til den bekken jeg visste om. Der var det noen kule sopper på treet, som jeg mistenker er bjørkeøsterssopp. Ganske så dekorativ. Etter det jeg har lest om den så kan den faktisk dyrkes. Vet ikke helt hva man bruker dem til da, men den skal visst være spiselig – hvis det er den. Disse fikk stå der og pynte opp langs stien.
Ellers så var det utrolig mye knuskkjukjer i området. Typisk for skog som har mange døde trær, og det er det i grunnen her.
Endelig ved Pålnostugan! Utsikten herfra var jo virkelig nydelig i dag. Jeg hadde i utgangspunktet tenkt å ta en pause her, men de tyske damene så ut til å ha slått seg til her. Det var jo nå også begynt å bli ganske sent, siden jeg hadde hatt så lang tørkepause, at det var i grunnen greit nok å gå videre. Jeg hadde ikke helt klart for meg hvor jeg skulle overnatte hen, men begynte nå å vurdere å finne en eller annen høyde rundt om landegrensa. Lappjordhytta virket helt klart for langt. Kanskje jeg kunne sette teltet opp på grensa, og få overnattet både i Norge og Sverige på én gang? Det kunne jo være kult.
Jeg var nå begynt å bli ganske sliten, men likevel så gikk det stadig litt framover på kartet. En fot foran den andre, skritt for skritt, så plukker man meter og etter hvert kilometer, én etter én. Den store fordelen med å se ned hvor man setter føttene skritt for skritt, er at selv om man plutselig havner i et tjern, så får man også med seg sånne småtterier som denne karen! Ganske kul, hva? Den hadde jeg neppe sett hvis jeg var frisk og rask og så langt frem.
Etter hvert kom myggen i tillegg til kleggen, så jeg tok etter hvert på meg skjorta med sånn insektsbeskyttelse. Den så ut til å fungere som bare juling, det var akkurat som mygga skygget unna. Nå gikk jeg også i skyggen, med bregner og annen ganske høy vegetasjon. Det var mye vierkratt, blant annet, og noen tjern. Så her burde det være elg, men jeg så bare noen få elgbæsjer dessverre. Her er jeg omsider snart ferdig med skyggen! Til høyre her er det faktisk chaga på en busk.
Ikke så stor, men det er første gang jeg har funnet chaga. (Har ikke vært så lenge på utkikk altså.) Ei såkalt kreftkjuke, som mange ser på som et slags naturlig vidundermiddel. Gøy å komme over.
Lappjordhytta (som egentlig er flere bygg) lå ennå i sola! Dit hadde jeg ikke tenkt meg i dag, for den siste bakken opp dit husket jeg som ekstremt slitsom og bratt. Sliten var jeg jo allerede, det kjentes veldig godt i store deler av kroppen at jeg verken var vant med å bære sekk, eller gå mye i marka.
Ved grensa funderte jeg litt på å stoppe her, og ha utsikt innover canyonen med solen fra andre siden på morran. Dessverre fant ingen skikkelig kul plass for å sette opp teltet. Ideen med å telte både i Sverige og Norge samtidig ble forkastet, og jeg valgte rett og slett å gå videre.
Men ikke innover mot canyonen der nede! Nei, jeg syntes ikke det så like sabla bratt ut opp mot hytta som hukommelsen tilsa, så jeg begynte rett og slett å gå oppover. Utsikten var jo også fantastisk – den husker jeg knapt at vi så på sist.
Sannelig kom jeg helt opp på dag 1 likevel. Nå var jeg litt imponert over meg selv, egentlig. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle komme meg hit på dag 1. Men jeg bar jo på både telt, liggeunderlag (to stykker!) og sovepose, akkurat som jeg gjorde forrige gang. Det ville jo vært litt idioti dersom jeg skulle bo på hytte, så jeg var veldig innstilt på å faktisk bruke teltet, for å ikke være helt idiot. Så etter en pause utenfor Lappjordhytta, der det så ut til å være folk inne, så gikk jeg videre for å telte sånn høvelig der jeg hadde sett for meg.
Jeg var ganske fornøyd med denne teltplassen noen få meter fra stien videre mot Sørdalen. På vei hit kunne jeg muligens ha omkommet av hjerteproblemer, for man skvetter sannelig godt når man er i skikkelig rovdyrområde og så kommer det ei (viste det seg) rype flaksende ut av buskaset en meter unna! Jæklar, altså. Men bra det ikke var en bjørn, i hvert fall.
Litt uskarpt bilde, det er nok fordi jeg holder på å le meg fordervet idet jeg tar det. Saken er den, at gulvet i dette teltet (Helsport Ringstind 1-2 Superlight) er svinglatt! Jeg husket at det var glatt, men det er beyond det man forestiller seg. Jeg la altså skumunderlaget under teltet for å beskytte bunnduken, og så det oppblåsbare her på innsiden. Jeg la det helt til den ene kanten på teltet, og satte meg.
Det gikk bare tidels sekunder, så var jeg på andre siden! Det var så glatt, at selv med bare en liten skrå (som jeg ikke ville merket i Hilleberg-teltene) så skled jeg som i en sklie på et blunk! Det er sånn fart man ønsker seg i akebakken, ikke teltet. Jeg løste det ved å ofre bunnduken, tok skumunderlaget inn og la det oppblåsbare oppå, det fungerte greit. Men med dette teltet er det altså nøye å finne et peise flatt sted å ligge, i enda større grad enn jeg husket. Like før jeg la meg tikket det inn en melding om at det var varslet tordenvær dagen etter. Det hører visst med, hvis jeg drar på solotur i en nasjonalpark. Men forrige gang visste jeg ikke om det før det kom over meg.
Jeg fikk sove helt til sola begynte å skinne direkte på teltet, da ble det for varmt. Jeg la skumunderlaget oppå teltduken, så fikk jeg sove en stund til. Men det var som forventet mye varmere i dette teltet som har bare én inngang, enn det er der jeg kan få gjennomtrekk. I tillegg hadde det kommet et par storklegg imellom inner- og ytterteltet, så jeg følte meg litt fanget. Det ble en sen morgen, for jeg funderte også på dette værvarslet. Det var ikke farevarsel for akkurat der jeg var, men jeg oppdaget etter hvert at det nok bare var meteorologene som hadde slurvet da de tegnet opp området. Radaren viste dessuten at et kraftig nedbørsområde, typisk tordenvær, var på vei sørøstfra.
Jeg pakket ned teltet og gikk tilbake til Lappjordhytta. Der var det et svensktysk par som hadde kommet ned fra fjellet, og avventet det samme været. Det gikk ikke lang tid før det begynte å bråke. Til tider bråket det skikkelig, lynte og tordnet, og det kom til slutt også et helsikes regnvær. En løpedame med datter søkte også ly, de rakk akkurat frem før det braket løs. Det kom også en løpefyr som hadde sprunget det han maktet og søkt ly i Pålnostugan, han var likevel blitt gjennomvåt.
Det som var bra med disse folkene, var at de snakket svensk seg imellom, så jeg forsto dem. Blant annet diskuterte de ruten fra der jeg hadde bilen og opp til hytta, og det var grei enighet om at det var ikke den letteste ruta å gå fordi det var så mye opp og ned hele tiden. Det var ikke bare min elendige form, altså, det syntes andre også! Så sammenlignet de norsk og svensk side, hvordan det på svensk side er tilrettelagt alt mulig, mens det på norsk side er sånn «kanskje er her ei bru, eller så er det ikke det». Det syntes de fleste av dem var like greit, for da holdt flest seg til denne Kungsleden, og derfor dro disse hit – for her er det mindre folk. Tre av fem betalte for dagsbesøket, noterte jeg meg da jeg var innom hytta igjen etter at alle hadde dratt. Hun som faktisk brukte en seng for å hvile seg i noterte seg ikke i protokollen...
Jeg la fra meg storsekken på hytta og gikk med lettsekk videre oppover. Hun som hadde kommet ned sa nemlig at man bare trengte å gå 150–200 meter opp i terrenget for å få veldig mye mer utsikt, og det hørtes fristende ut. Men føttene var så pass tunge i dag at jeg så ikke for meg at jeg ville komme særlig høyt om jeg tok den med meg. Her lå en liten skalle, og jeg kom kjapt over det meste av busker og trær. Lettgått terreng.
Snø! Kult! Like før dette hadde jeg hørt en fugl som jeg mistenkte sterkt var en rovfugl. Rohkunborri skal jo huse flere kule rovfugler, akkurat som det er leveområde for jerv, gaupe og bjørn. Jeg sjekket med Merlin (bird id-appen), og han mente at det var en vandrefalk. Fuglen satt i cirka samme høyde som meg, og etter en liten stund kom den faktisk flygende forbi meg! Utrolig tøft. Da den hadde satt seg lenger bort prøvde jeg å lokke den tilbake med å spille av lokkelyd, men det funka dessverre ikke. Men jeg hadde fått både høre og se den, og var i grunnen godt fornøyd med det.
 |
| Panorama |
Da jeg kom hit opp syntes jeg at jeg hadde fått ganske så bra utsikt, og gikk nedover igjen. Jeg begynte nå å tenke på å komme meg hjemover igjen, siden tordenværet og skranten kropp hadde forpurret dagen min litt.
Jeg begynte å gå nedover, uten en helt klar plan. Kanskje skulle jeg sette opp teltet her, for eksempel? Det var ganske sent på dagen nå, men jeg ville helst komme meg noe nærmere bilen.
For øvrig kan det meldes at når man har vært svett (ikke vant med sånn varme!) i et døgn, så fungerer ikke sånn bug-away-skjorter like bra lenger. Og når det kjennes ut for at man har fått en klegg i skjorta, så er det sannsynlig at man faktisk har det. Mirakuløst nok så fikk jeg den ut derfra før den beit.
Her så det nesten ut som det var lagt sti av skifer med vilje, men jeg tror ikke det? Jeg vurderte også å sove på Pålnostugan, men da jeg kom dit så var den opptatt. Ergelig, for nå viste radaren nytt regn på vei, men da fikk jeg heller finne en plass å sette opp teltet. Jeg peiste på, for å komme meg til en litt tørr plass mellom skog.
Det var så pass fuktig etter regnskuren at jeg traff på ikke mindre enn tre voksne frosker. Det kan man også skvette godt av, når man er alene. Plutselig er det noe som skvetter ut av lyngen. Jeg gikk og gikk, men da jeg sjekket radaren igjen så viste det seg at skuren regnet seg ferdig før den kom fram til meg. Hah, litt flaks skal jeg da også ha.
Etter hvert kom jeg til både den ene og den andre moltemyra. Jeg prøvde faktisk å finne en teltplass da jeg kom til den aller beste, men jeg klarte ikke å finne et sted der det både var flatt og mulig å sette ned plugger. Nok en ulempe med dette superlight-teltet, det er avhengig av en del fester i bakken. Jeg hadde dessuten etter hvert oppdaget at skumunderlaget ikke var med lenger (ingen anelse når jeg mistet det), så jeg trengte også mykt underlag.
Det aller verste stedet å gå er på vei ned til denne elven når man kommer den veien jeg nå gikk, men selv i regnet så var det ikke blitt veldig glatt der. Det er bratt, sånn at om man sklir så kan man godt havne i elva og da ville i hvert fall jeg være ferdig. Så det var bra det ikke var glatt! Det hadde jeg vært veldig spent på, for å være ærlig. Selv med staver.
Jeg så litt mer etter teltplass, men nå begynte jeg å nærme meg bilen. Så jeg gikk og gikk, og plutselig var jeg tilbake ved bilen igjen. Jeg kjørte til en parkering som ikke lå kloss inntil veien, og der fikk jeg en kort men god natts søvn.
Jeg fikk rapporter om tåke hjemme i Vesterålen. Samtidig oppdaget jeg at det var er en halvtimes kjøring fra Bjerkvik til Polar Park, altså bare en times ekstra kjøring totalt om jeg stakk en tur dit. Jeg hadde jo ikke sett noen rovdyr på turen selv om jeg var i (utkanten av) deres leveområde, så det kunne jo være fint å få sett.
Det passet fint med tiden jeg kom forbi også, så jeg gjorde det, selv om jeg egentlig ikke er så veldig tilhenger av innsperrede dyr som dette. Men her har de fleste av dem i hvert fall mulighet til å holde seg unna folk hvis de vil, innhengingene ligger i kupert terreng med stigning, så de kan gjemme seg bort.
Stigning på asfalterte veier kjentes ikke akkurat ut som det føttene mine trengte, men jeg fikk i hvert fall vært i bevegelse. Jeg hadde også ganske flaks, så selv om verken gaupe, jerv eller ulv ville posere for folk på rovdyrrunden i den varmen, så fikk jeg sett alle sammen. Gaupa gikk nærmest tur sammen med meg langs gjerdet et godt stykke, Jerven hadde jeg øyekontakt med og fikk sett på flere ganger, mens ulven fikk jeg bare relativt kort glimt av og hørt ule. Bjørnene derimot poserte villig for folk. Det føltes mer som en utenlandsk park der de ikke har så mye valg. Fjellrevene var for øvrig kjempesøte.
Flott tur. Slitsomt, men kjekt. Men neste gang jeg kommer fra denne siden så er jeg ganske sikker på at det blir med packraft første delen.
Vi er flere som har sett på den og fundert hvor det kunne være lurt å starte fra. Ulf og jeg gikk en gang opp noen skogsveier og greier, for å få sett hvordan det så ut lenger opp på litt nærmere hold. Den gang satte tåka stopper for å gå særlig langt, men vi fikk sett litt. Etter mer kart og finvurdering var jeg blitt skeptisk. En stund så vi på å gå opp fra Steinlandsfjorden, men det var vanskelig å tolke av kartet hvordan det er opp der. Vel, her om dagen oppdaget jeg en skogsvei oppover i marka fra Kavåsen! Med sykkel kunne vi komme oss tre kilometer på enkelt vis før vi begynte å gå. Vel, «enkelt» gjaldt kanskje mest meg med el-sykkel, men dog. Vi hadde en plan a og b, og begynte å gå oppover skogen.
Det var supert å gå, selv om det var lite sti. Det var forbausende lite spiselig sopp oppover, men det er jo like bra når man ikke har med seg kurv, og man har bare sånn passelig med tid. Men vi kom forbi forskjellig artig, blant annet var det mange kjuker på de døde trærne, og her fant vi også en som en hakkespett må ha gått løs på. 
Aller finest var vel denne samplantningen. Skikkelig fint eksemplar av soppen, og bladene gjorde det bare enda finere.
