Ingemannhytta

Årets siste kantarell?

Etter turen dagen før, hvor det etterhvert ble ganske tydelig for oss at det ikke helt var meningen vi skulle på hytte-til-hytte-tur, ble lista lagt litt lavere. Snytindhytta ble vurdert, men jeg anså at jeg hadde gjørmehavet sist litt for friskt i minnet - og det hadde vel bare regnet enda mer nå. Vi satte heller kursen mot Ingemannhytta.

Været hadde slått om fra mildt og masse regn, til opphold og minusgrader. Rim og is på bakken er egentlig ganske fint?

Opp mot Ingemannhytta trekker jeg alltid på smilebåndet av merkinga - her har noen gått helt amok med rødmalinga på slutten Noen som hadde noe de skulle gjøre i fred, og så har ungen fått ei spann rødmaling og kost, eller? Eller trenger man virkelig å merke på slutten av en klopp, at "her, her er neste klopp, hopp over hit til denne!"? :)

Oppe ved hytta var det mindre rim, men mye dugg i gresset.

Så kom det røyk i pipa, snart blir det varmt! :D

En trivelig ting på Ingemannhytta, synes jeg, er lyden av denne her som renner forbi. Godt med vann nå etter alt regnet som har kommet ned.

En annen fin ting er jo at det er ganske kort å gå, så man kan være litt mindre kritisk (enn om man skal hytte til hytte over flere dager, og med lengre avstander) til hva man pakker i sekken. For eksempel kan man unne seg å ta med sånt her!

Appelsin som fondantformer fungerte veldig mye bedre enn alumiumsfolie. Fruktkjøttet var også veldig godt å spise til fondanten. Men et lite tips - eska tar veldig stor plass, og innholdet er lite, så ta det ut av eska hvis du skal ha ferdigmix. Hovedtipset er imidlertid å heller lage røra ferdig og ta den med på ei flaske, det smaker veldig mye bedre!

Dette bildet forklarer seg vel best selv?

Neste morra var det grått! Men boka jeg hadde med ble lest ut første dagen, så her var det bare å kle på seg og komme seg ut likevel, ellers ville dagen bli alt for lang. Vi satte kursen mot Anfeltbua, ikke så langt - men klokka var blitt forbausende masse da vi våknet.

Litt myrete oppover, men holdt meg ganske tørr på føttene likevel. Det kan være fordi jeg ikke følte noe behov for å gå tvers over alle myrer jeg så, det går faktisk an å gå rundt de fleste. Og der man ikke går rundt, kan man gå der man ser de "tørreste" plantene. Det er rett og slett tørrest der de plantene som liker tørre forhold vokser, enkelt og greit. Men når det er så vått som nå, KAN man bli våt på føttene likevel, det er jo mer vann overalt.

Oppover herimot gikk vi. Da vi kom ca. dit vi trodde kartet (papirkartet som ikke var med pga. regnet, på gps-kartene står den ikke) sa at det var, så vi den ikke og klokka var så mye at det var ikke tid til å leite heller. Så vi bare snudde, og har Anfeltbua til gode til en annen gang. Men vi kan ikke ha vært så langt unna.

Regn i luften.

Sånn her is var det nemlig flere steder, ganske pussig. Den henger nesten i løse lufta! Her kan det ikke ha vært noe dam tidligere heller. Et mysterium?

Neste morgen var det blitt hvitt!!! *Sjokking*

Ikke lenger bare rim i gresset. Regelrett snø.

Månen hadde kommet opp på himmelen, ganske fin. Sola skein øverst på fjelltoppene, også.

Rett og slett veldig fint?

Harespor!!! :D Her rundt Vesterålen-hyttene har vi levende harer, he he he. :)

Granskau blir også veldig mye lysere når den er dekket av snø.

Det ble ikke så mange kilometer gått som planen var Fossestua-Kanstadbotn, men ellers var Ingemannhytta en fin erstatning. Ting er på stell her i Vesterålen, i turlaget, virkelig. Det kan selvsagt være slurvet litt på hyttene her også - noen hadde for eksempel nå glemt kaffe på kanna, men den tømte vi jo bare ut. Fort gjort å glemme noe i farta når man skal heim. Uvesentlig småtteri. Men når man kommer er det både ved og gass, og alt som trengs ellers. Infopermen består av all informasjon man trenger, illustrert, uthevet og laminert.

Det var nesten så jeg ble lykkelig for at giroen var kommet nå mens jeg var borte, så jeg kunne få betalt neste års medlemskap i Vesterålen turlag, sett i forhold. Men nå så jeg ikke Fossestua som vi returnerte ifra, og de andre to hyttene kom vi jo aldri til, så jeg har ikke dømt Harstad turlag helt ennå, skal nok gå den turen en dag seinere. Men den Bjørnhaugen-hytta kan de få ha for meg. (Sjøl når de fyller på med ved.)