Øvelse med RS Gjert Wilhelmsen, Smines

Der kommer de!

Jeg var innom RS Gjert Wilhelmsen i forbindelse med artikkelen jeg skrev om episoden utenfor Stø for en stund siden (den står forøvrig i den utgaven av bladet Padling som er i salg nå, løp og kjøp). Da var vi innom muligheten for en felles øvelse.

Jeg har jo vært litt opptatt med planlegging av vinterpadletreff i det siste, men har likevel hatt det i tankene og skulle ta kontakt med dem igjen - men før jeg rakk det, tikket det inn melding til meg:
"Har du lodda stemninga før øvelse? Evt. bære ta en tur på fjorden før å få se kor dårlig dåkker vises? Eller forslag."

- Da var det jo mest bare å hive seg rundt. ;) Så på bildet står vi på Smines og venter, og de er på tur over ifra Myre. :D

Waiting

Vi hadde planlagt å møtes i skjømminga, sånn at det skulle være høvelig mørkt under øvelsen. Meningen var å teste litt forskjellig utstyr, lys/refleks, diverse diverse. (Eller som skipsføreren muligens ville sagt det - at vi skulle få se hvor dårlig vi vises.)

Gromskøyta

Dessverre fikk vi ikke testet radarreflektor, det fikk vi ikke tak i likevel. Og sånne nødbluss er visst jækla vanskelig å få tak i annet enn rød. Men rød får vi ikke lov til å bruke på øvelse - ergo, man skal helst ikke øve på sånt, eller?

Incoming!

Merkelige greier. Den dagen man har bruk for en, kan det være veldig kjekt å ha gjort det før, der man sikkert sitter med kalde fingre, kanskje hansker på hendene også.

 

Nuvel, det får jeg gjort lite med, når butikkene rett og slett ikke får tak i det lenger. Det blir privatøvelse med røde bluss på nyttårsaften heretter, det er i hvert fall helt sikkert. HVER nyttårsaften.

Heia, takk for sist!

Før vi satte ut var vi ombord og hilste på, delte litt erfaringer og ble enige om hva vi skulle gjøre. Siden vi var fem stykker delte vi oss i to. Den andre gruppa tok med seg en AIS-sender, mens jeg ble belemret med en VHF.

Jeg har fortsatt ikke kommet gjennom den VHF-boka jeg skal lese for å få tatt sånn der greie man skal ha for å bruke det. Sovner nemlig HVER gang rimelig tvert når jeg prøver å lese. Fikk et tips en gang om å drikke rødvin til den for da blir det morsommere. Men jeg har ikke vært på polet ennå. Får se hvordan det går, skal i hvert fall testes. ;)

Da planen var klar, dro skøyta av gårde (det er jo liten vits i å lete etter noe de vet akkurat hvor er) så de ikke fulgte med hvor vi padlet hen. Jeg så forsåvidt ikke hvor de andre padlet hen heller, men jeg og Bent satte kursen utover (med oss to ilag måtte det bli sånn - vi trekkes automatisk i retning Våje).

Egentlig er dette et seinere bilde, jeg hadde ikke lyset på ennå.
Foto: Bent Bakkan

Jeg kom på at vi ikke hadde avtalt hvilken gruppe som skulle letes etter først, men avtalte med skøyta at de bare skulle begynne å søke, så skulle vi padle litt videre. Vi gjorde det, og så at skøyta hadde begynt søket. Vi la oss i båtleia, men i skjul for Svinøya så de ikke skulle se oss helt med en gang på det varmesøkende kameraet.

Foto: Bent Bakkan

- Det gjorde de heller ikke. Etterhvert ringte telefonen. Det var Remi på den andre gruppa. De var blitt funnet, lå noen hundre meter fra Smines - skøyta lette nå altså etter oss. "Vi ligg utfor Tunstad, vi". Det viste seg at han hadde gitt beskjed til Redningsskøyta om at vi alle skulle holde oss innenfor øyene, men det fungerte jo dårlig når han ikke informerte alle om at den beskjeden var gitt.

Jeg anså det imidlertid som høyst realistisk at man i mørket befinner seg på annet sted enn man selv eller skøyta tror. Vi kunne dessuten ha rekt dit, straumen gikk sørover. Så vi valgte å ikke padle oss til riktig område likevel.

"Hurra de lyser på oss, da har de nok sett oss - vi er berget!"
Foto: Bent Bakkan

Kanskje hadde vi gjort det hvis det hadde drøyet lenge, men de kom rundt Svinøya like etterpå, lysende langs land. Nå satte jeg på lysene mine for å bli sett, så det ikke skulle ta hele kvelden. Bent (som lå like ved) mente jeg så ut som et juletre.

Foto: Bent Bakkan

- Men nei, de hadde ikke sett oss likevel, plutselig snudde de og begynte å lyse opp Svinøya istedenfor. I huleste? Seriously? Nja, han der skipsføreren er nå en luring så hvem vet hvor seriously det er…

Det viste seg at de hadde sett lysene våre (nåja, ikke Bent sitt for vi skulle teste NaviLighten hans men den tok kveld), men på varmesøkende kamera så vi ikke ut som kajakkpadlere. Da har vi lært at det er smart å ligge på tvers , sånn at de som leter ser profilen godt

Foto: Bent Bakkan

Men så begynte de å lyse på oss igjen, og kom rett mot oss i sakte fart. På med blålys og uling, NÅ var vi omsider funnet. Men berget? Å neida!

Jeg hadde hoppet i havet. (Takk og pris at jeg ikke gjorde det da vi først trodde de hadde sett oss.) Bent hadde overtatt VHF'n og meldt ifra at han hadde en person i vannet og trengte hjelp. Men neeeida, ikke snakk om. Vi lå selvsagt ikke i leia lenger (det så jo ikke vi i mørket), så det var for grunt der. De gikk unna.

Hurra, da får vi testet sleping! Jeg hadde jo med kuhalen og alt. Så gøy! Bent hektet kuhalen på, jeg hang meg på hekken på kajakken hans, og så padlet han etter skøyta.

Foto: Bent Bakkan

Det hadde selvsagt vært kulere om de hadde skutt ut line til oss, men. Nå vet vi at de kan, det visste vi ikke før. Og vi fikk testet frakting av person i havet. Her går jeg opp i redningsskøyta, de hadde sånn fin stige (eller hva de nå kaller det, alt har jo andre navn i båter) de bare vippet ned.

Foto: Bent Bakkan

Det var ganske kaldt i havet, det kan jeg skrive under på. Merket det godt, selv om det ikke var kjempelenge jeg lå der. Og jeg hadde tørrdrakt som det ikke kom en dråpe vann inn i. Hvordan han fyren utenfor Stø overlevde, er ubegripelig. Han må ha hatt svinflaks, englevakt og en overlevelsesvilje mye sterkere enn stål.

Foto: Eirik Rødsand

Etterpå fikk vi se hvordan vi hadde sett ut på det varmesøkende kameraet. Her er ifra de fant oss. Synes jeg ser ganske varm ut, he he he.

God stemning ombord

Dette er alle minus én, men den som er i manko ble altså ikke mistet på havet! Rikke hadde kjørt i flere timer for å være med, så hun dro hjem litt før oss andre så det ikke skulle bli så kjempeseint.

En nyttig øvelse! De har ikke klart å skremme meg verken fra havet eller å padle i mørtna, men. ;) Langt ifra bortkastet tid, i hvert fall. Og så hadde vi en representant ifra hver av nabokommunene som har padleklubb, det synes jeg var ekstra fint.