Fra Smines til Våje - nei nei, Hjellsandøya ble det

Stein-Evert hadde meldt sin ankomst til Vesterålen, og jeg tenkte å ta ham med til Våje. Da vi ankom Smines for utsetting så det nokså greit ut, vinden kom fra den meldte retningen. Det eneste var at jeg klemte tommelen like før vi skulle kjøre - sånn skikkelig (hengselsiden i døra… skulle ikke gå an…) - så det var litt usikkert hvor padlebar jeg var selv. Ankom Smines med en frossenpose grønnerter rundt hånda.

- Like før vi var klare økte det på med vinden og det gikk hvitere og hvitere utpå. Med en vond tommel var det ikke bare å få på spruttrekket i en fart - så jeg fikk bra med vann oppi kajakken. Jaja. Da har man nå fått bevis for at spruttrekk har en misjon, om noen skulle lure på det.

Øksnes Vestbygd - Tinden foran elingen (eling = byge, red. anm.)

Spørsmålet var om vindretningen var nok østlig - og hvor mye tungsjø det ville være på yttersia. Vel, det finner man lettest ut ved å padle ut og se. Vinden som sto rett på Smines kommer man nokså kjapt i le for. Hvis det var for dårlige forhold eller at tommelen min ikke funket, så kunne vi uansett stoppe og heller ta en tur i land på Hjellsandøya. Den er fin den også!

Facebook må oppdateres… Men det var visst dårlig dekning på internett'n. Passelig krise, he he.

Her da, kanskje her er dekning…

Her har vi passert all bebyggelsen, og er på vei videre ut i periferien. Det er liksom her omtrent selve turen begynner, når man skal til Våje. Det var helt rolige forhold her, lite tungsjø og ingen fallvinder som kom susende ned på bukta heller. Det kan det nemlig være noen ganger, men altså ikke i dag. Lovende!

Det var også mye roligere imellom her, enn det var sist jeg var utover. Den gang var det jo ikke noe problem å padle helt til Våje. Nå var jeg rimelig overbevist om at dette kom til å gå helt fint, etter planen.

Nånei. Stort sett i det samme vi kom imellom der, fikk vi en susing i fleisen. Hm, ikke helt etter planen, var nok oppi frisk bris her - minst. Spørsmålet meldte seg - var dette en enkeltstående susing vi kunne holde ut gjennom, eller drev vinden rett og slett og økte på? I så fall kunne dette bli i overkant heftig for en som har padlet lite i vinter. Jeg husker godt hvor seig den halvmila kan være, med jevn motvind og retursjø med bølger fra alle kanter.

Den gang ei. I land på stranda på Hjellsandøya

Vinden så ikke ut til å avta med det første, så vi bestemte oss for å gå i land på stranda på lesiden av Hjellsandøya. Hvis vi skulle videre til Våje burde vi uansett spise først - og oppe på øya er det greit å se an forholdene.

Staks i land erklærte begge seg skrubbsultne. Jeg varmet opp mine pastarester fra dagen før. Og konstaterte igjen at kokesettet mitt strengt tatt bare funker til å varme vann. Alt brenner seg fast, selv på laveste varme. Irriterende. (Men maten ble varm og spist!)

Jeg var rimelig glad for at vi ikke befant oss på yttersia da denne elingen kom forbi. Særlig med tanke på at vi begge egentlig var rimelig "tom for bensin". Nært land her er det rolig for det blir litt i le, men lenger ut var det tydelig bra med vind. Fralandsvind.

Nei, vi gikk heller rundt på øya og så oss omkring. Det er utrolig mye søppel der. Jeg hadde nok tatt med meg en del hjem, hadde det ikke vært for full kajakk. Vi skulle jo egentlig overnatte i telt på våje, så jeg hadde pakket alt mulig. Og mye av plastdritten er rett og slett alt for stort til å ta med i kajakk. Får bli en dagstur neste gang, kanskje.

Klarer du å finne mannen i bildet?

Mye søppel, men også mye fint å se. Særlig hvis man tar seg tid, og ser på de små detaljer.

- Eller de litt større. Denne steinblokka er en av mine favoritter i området.

Jeg padlet med open mitts i dag, siden tommelen var bare halvt i drift. Det gikk rimelig greit faktisk. Det var jo det ytterste leddet som hadde fått seg en klem, så padling gjorde ikke saken så mye verre.

På tur hjem ble hetta byttet ut med Kvikk-Lunsj-lue. Står jo fint i stil med resten.

Vi må ta med dette fine huset, siden Stein-Evert synes at det har så fæl farge. Hus skal visstnok ikke ha sånn farge på seg, ble det slått fast. - Men på denne tiden av året passer det da fint med omgivelsene?

En ny eling på tur i fleisen på oss. :) Denne ga en kortvarlig laber bris imot - greit nok, verre var det med snøflakene som landet i ansiktet. Kaldt!

Returen til Smines er ofte langdryg og kjedelig - men ikke med så skiftende værtype som dette! Her var det bare å sitte klar med kamera. Bare så synd at jeg hadde pakket speilrefleksen ned i skottet, så alle bildene ble tatt med kompaktkameraet. (Det vanntette, attpåtil.) Stein-Evert hadde imidlertid oppe speilrefleksen sin flere ganger i løpet av turen, så jeg regner med at det kan dukke opp noen fancy bilder derifra etterhvert.

"Kombinasjon av bølger og økende vind førte til retrett. Og det var riktig å gjøre det. Nemlig."
Sitat fra Stein-Everts Facebook-status etter turen.

"Det er ingen skam å snu"
Hvis man snur, så er det riktig å gjøre det. Enkelt og greit, da hadde man en god nok grunn. Også om man ikke klarer å sette ord på det, for eksempel sånn som Lene skriver litt om i bloggen sin HER. Fortjent honnør til hennes padlevenner - men strengt tatt, det burde være en selvfølge å bli møtt sånn? For dem var det nok dét - men er det det for deg? Skjerpings, kanskje?

Man skal ikke behøve å begrunne i det vide og brede - man HAR en grunn. Den kan til og med være personlig, og det har i tilfelle faktisk ikke du noe med.

Offentlig HMS?
Jeg begrunner en del avgjørelser i bloggen min - mer eller mindre. En offentlig HMS, som noen kaller det. Men man må jo ikke innbille seg at alle hele sannheter kommer her… Noen ganger skriver jeg "mer", altså satt på spissen. (Vær også obs på utstrakt bruk av ironi! Kan slås opp i eks. Wikipedia.) Andre ganger skriver jeg mindre, og utelater ting. Spesielt om det er andre det står på - det har for eksempel skjedd at jeg bare har omtalt forholdene, mens det springende punkt egentlig var en av de padlerne som var med. Særlig når disse i ettertid ser det samme som meg, da kan jeg gjerne spare folk fra å bli hengt ut.

Bevisstgjøring
Jeg prøver å være generelt bevisst på å ta med litt i bloggen om hvorfor, hvorfor ikke, og så videre. Ikke minst, vise nettopp at "det er ingen skam å snu" - for det er det ikke. Det kan være dagsform, det kan være forholdene, det kan være noen som ikke aner hva de driver med. - Uansett hva det er - føler du for å snu, så snur du! Og føler din medpadler for å snu, så snur du sammen med ham.

Det er også fin bevisstgjøring for meg selv at jeg går gjennom turen og mine avgjørelser mentalt, når jeg blogger den. Bloggen er jo faktisk i utgangspunktet min egen turdagbok. Er det noe som har slått meg i Deep Trouble-bøkene, så er det nettopp at mange farlige situasjoner lett kunne vært unngått, om de involverte hadde vært noe mer bevisst på egne ferdigheter, utstyr og forholdene - og nettopp vurderingen "hva hvis".

Ikke minst synes jeg det er viktig når jeg padler så mye alene og blogger om det,  å synliggjøre at man tar valg hele veien. Og det er viktig å være de valgene bevisst, da dårlige valg fort får mye større konsekvenser når man er alene - og gjerne vinterstid. (Da er det jo færre å padle sammen med.)

Klokskap
For noen kunne det fint gått an å padle til Våje denne dagen. Jeg har selv vært med på å gjøre det i verre forhold enn det vi hadde nå - uten problemer, flere ganger. Men da har det vært innenfor planen vår. Det har vært sammen med folk som har vært helt klar for det og som gjerne har vært vant med å takle betydelig verre forhold. (Jeg har også vært med på å snu, i bedre forhold.) Denne dagen var det riktige å snu, for oss to, der og da.

- De beste turkameratene er etter min mening de som innser egne begrensninger, og vet å si ifra når det er nok. Og så de som respekterer det glatt når andre gjør det. Klokskap er ei å forakte. Utstrakte plusspoeng ble utdelt denne dagen.