Geocachingtur til Kringelneset og Fiskholmen

I dag tok jeg med meg speilrefleksen på tur. Men skarv er virkelig ingen enkel fugl å ta bilde av likevel. Den flyr fortere enn det ser ut til! Det var forøvrig et strålende vær i dag.

Dagens mål var testing av geocaching. Den blå prikken viser meg, som står ute på et nes ikke midt i havet som det kan se ut til. Målet er den grønne prikken til høyre. Der skal det altså befinne seg en boks med ett eller annet inni.

Rett og slett inni skauen her et sted. Egentlig skulle jeg ikke padle Avocet i dag heller, men det har fortsatt ikke kommet noe ny Nordkapp, over tre uker siden den etter sigende skulle sendes fra Vestlandet.

Denne her traff jeg på i fjæra på Kringelneset, la selvsagt ikke merke til den før den beveget seg. Tror de liker oppmerksomhet selv om de er godt kamuflerte, for hvis man ikke ser dem så begynner de å løpe eller hoppe, mens de lager pipelyder, he he he.

 

Jeg var ikke eneste båt på sjøen, men jeg kan ikke si jeg så noen ombord i denne. (Den lå skylt opp på stranda, men jeg sjøsatte den selvsagt igjen. Kom ikke på før nå, at den kanskje var satt i vinteropplag.)

På neset på andre siden hadde ikke sola nådd fram ennå, så der var skjellsandhaugene harde som stein og fulle av rim.

Det vil si, noen steder hadde sola nådd der også - såvidt.

Selve geocachinga kan jeg ikke vise så mye bilder av, man skal jo ikke spoile hele greiene. Folk skal jo lete selv. Det jeg kan si er at jeg fulgte anvisningene til telefonen (caching-app) gjennom en skummel krokeskog med skjegg på trærne, til jeg fant en boks. Ganske stor boks faktisk. Jeg skrev i boka og logget cachen. Min aller første - en slags testtur, rett og slett.

En rimelig stor bestand av kråkefot!

Så gikk jeg gjennom skogen tilbake til fjæra, men en annen vei for det gikk ikke sti der akkurat. Da jeg kom ned til fjæra var kajakken vekk. SKITT!

Søkk borte. Jeg så den ingen steder. Det var merkelig. For det første var jeg rimelig sikker på at sjøen falt, og for det andre var det lite vind der, og for det tredje gikk den lille vinden som var - rett mot vika, og der var heller ingen kajakk. SKITT!!! Noen må ha vært der og gjort jævel med meg???

Ingen kajakk der, så jeg fant ut at jeg måtte bare gå helt ut til neset selv om jeg så helt dit. Og sannelig, neset viste seg å være lenger ut enn jeg trodde, så kajakken lå rett bortafor det jeg trodde var ytterst...

Så enkelt viste det seg å være med den saken, altså. Jeg satte kursen mot Fiskholmen, der er det ingen cache, men jeg ville nå bare bortover for å se. Og det var lurt, for det begynte å blåse bittelitt, og så tok straumen seg litt opp, så da jeg kom helt til Fiskholmen var det faktisk litt action der. Her er jeg på tur utover mot der det er mest straumbølger, men da kom det en båt på helt kryssende kurs så jeg snudde.

På andre siden av Fiskholmen var det helt rolig - og masse hoder i vannet. Plutselig begynte skjæret til siden for meg (motsols) å bevege seg, og det ble action der også! Masse sel! Gøy. Lenge siden jeg har vært så nært, og sett så mange.

Jeg tok meg liksågodt en rekognoseringstur på land med det samme jeg var der. Vurderte fortsatt å padle helt bort til Jennestad. Det viste seg imidlertid at jeg måtte padle mye i skygge videre hjem i så fall. Fristet lite. Flatt var det også bortover.

Nei da var det mye bedre å bli her, det var nå litt fres i hvert fall. (Forøvrig et selhode til venstre i bildet.) Ikke enorme bølger akkurat, men det bråket og splæsjet og var betydelig bedre enn flatt hav.

På et spesielt sted var det til og med surfebølger som var helt perfekte for Avocet'n.

Seilbåten gikk litt rundtomkring og hit og dit, men uten seil. Her er den på vei tilbake fra Sortland, den svingte innom sentrum også.

Kanskje ikke så rart, det var jo fint lys der borte.

Ikke helt typisk midten av oktober, men de setter liksom stemninga uansett når, blåklokkene. Rett og slett et herlig innslag på denne turen. (Nei, jeg har IKKE spart bildet fra juni, det er tatt i dag.)

Ja, for jeg tok en tur i land på Kringelholmen også. Det er alltid noe kult å ta bilde av der, og jeg hadde jo med meg speilrefleksen i dag.

Dermed fikk jeg dette kule bildet, av en stakkars, stakkars glassmanet skylt på rygg opp på stranda.

Men så begynte ryggen å krangle, det var bare å komme seg hjem. Jeg skjønner ikke hva det er den driver med - den pleier å være grei hvis jeg bare ikke padler lenger enn 1,5 mil i strekk eller løfter tungt. Det var bare en mil tilsammen i dag, og jeg kan ikke huske å ha løftet tungt. Urettferdig.

Ikke mitt naust, men tøft var det likevel. Fin liten tur i dag.